smiilefjes

Jeg har fryyktelig lyst på et par av disse. Bar i brunt, da selvsagt. Og jeg har lyst til å dra på impulstur til København. Være undøvendig lenge oppe på en mandag. Dra til Afrika i flere uker. Kanskje måneder. Sitte på en kafe i Paris. Få latterkrampe på en trampoline. Spise nybakt brød med smør & nugatti. Få Jesus enda mer ned til hjertet mitt. Kjøre bil på en landeveg med The Man In Black på full guffe (eller... aller helst den "Absolute 90`s". Pinlig å innrømme det, men det er jo sørenmeg hele barndommen min pressa inn i en cd) Jeg drømmer også om mokkabønner på dekket av danskebåten, i solsteika mens jeg har en go`bok på fanget. Jeg vil danse til Hakuna Matata sammen med elleve ettåringer.

Masse av dette har jeg gjort, og vil gjerne gjøre i reprise. Andre ting står på drømmelista, mens noen til og med står på Jeg Tror Søren Meg At Jeg Gjennomfører Dette-planen min. Utenom disse brillene, da. For jeg vet ikke om har nok guts til å gå med dem.

Så jeg drømmer heller om disse mokkabønnene og Afrika.

Smiilefjes.

Noen øøørsmå tips til deg som skal
kjøpe skap på finn.no

1. Sørg for at selger bor på Grønland, langt borte fra parkeringsplasser.
2. Sørg videre for at skapet er plassert på loftet. I 5. etg.*
3. Sørg for at selger ikke er hjemme, men bare har en uvitende ektemann som "eeeh.. egentlig var på vei ut, ass!"
4. Sørg for at denne ektemannen motvillig blir med på bæringa.
5. Sørg for at han har diabetes, og får føling nedover trappene.
   
6. Sørg for at en datter på fire år flyr mellom bein, skapvegger og dører.
7. Sørg for at det er regn i lufta.
8. Sørg for at du har en bil som kanskje er for liten, men som du "satser på funker". **
   
9. Sørg for å være helt på jordet når det gjelder logisk pakking inn i bilen***
10. Sørg for å dævve bilen flere ganger midt i et kryss på Grønland når du kjører på vei hjemover.
11. Viktig at du har på det upraktiske klær som gjør at du føler detg som en vandrende vedovn.
    

* Og at dette loftet er litt trangt og uoversiktelig.
** Her er det viktig at du har en gjeng på fem gutter som støtter deg og gir deg tips: "Bare gass! Bare gass! Ikke stress. Det her går bra. Du er kjempeflink! Bare gaaass! SÅÅÅÅNN JA! KONGE!"
*** Her er det viktig at du har med deg en snill, snill venninne. Jeg valgte meg Anne Lene Julefrokost til å være min hjelper i nøden. Siden bilen til mamma og pappa ikke er den største, så måtte Anne Lene Julefrokost sitte med hodet inne i en skuff. Den eneste kontakten med omverdenen var et lite hull (der knotter skal sitte på etterhvert) som slapp inn minimalt med luft og lys. Hu var også riktig så handy og hjalp meg med å plassere skap- dører, vegger og knotter. Stjerne i boka til denne jenta! Smilefjes.

Mitt nye liv som barnehagetante gir meg et innblikk i familier, både mammaer, pappaer og besteforeldre i ny og ne som kommer for å hente sine kjære. I disse dager er det tilvenningsdager og særlig fedre skal ha ros for sin innsats med å tilbringe tid med barna.

De skal ha for at de iallefall
prøver
å være engasjerte.

For det er noen ørsmå deltajer som avslører at de ikke er helt tilstede. Som når det var visning rundt på bruket, og foreldre og barn skulle bli kjent med kriker, kroker og ganger. Plutselig er det en fyr som utbryer (etter 14 minutter ut i den guida turen vår) "Ehh. Ja, har noen sett dattera mi? Tok noen hu med fra basen?". Eller når han andre skal mate minstejenta si, samtidig som han tar en samtale med folka på jobben. Og her er det ikke snakk om å bruke handsfree (eller kanskje det å drøye samtalen til litt seinere), her snakker vi hode-på-skakke-ned-på-skuldra-sånn-at-telefonen-
sitter-fast-om-man-ikke-beveger-hodet-metoden. Og det fungerer jo helt optimalt når denne nyydelige øyenstenen vrir og vender på seg i tripp-trapp-tresko-stolen sin, og pappa må følge etter som en skygge.

Likevel.

Disse guttaboys er oppriktig glad i sine små. For hver eneste fortelling som de andre foreldrene sa, ble svaret "JA! hehehe. Det minner meg om dattera mi. Hu gjorde nemlig noe enda bedre, skjønneru". Sånn fortsatte det videre. Som at "gaga" betydde både vann, regn, takk for maten OG do. Tenke seg til.

Og ja.
Jeg forstår så
inderlig
godt denne entusiasmen.

For disse kidsa eeeeer så FINE. Noen av dem virker som om hodet er skrudd hakket for langt ned -og at halsen ble nedprioritert fremfor bollekinn, andre har sånne tynne apekattarmer, mens flere er slike som danser til Hakuna Matata med både hode, hender og bein. Knips, knips for livet i barnehagen!

"Is what I do back home important? Does it matter? I really don`t do much other than working and caring for my family and friends".

Sarayu interrupted him.

"Mack..

If anything matters, then everything matters.
Because you are important, everything you do is important.

Every time you forgive, the universe changes: Every time you reach out and touch a heart of life, the world changes: With every kindness and service, seen or unseen, my purposes are accomplished and nothing will ever be the same again"

Jeg har en fin bok som jeg har med meg overalt, og som jeg skriver ned ting som gjør at jeg smiler. Idag fikk jeg det riktig så travelt, fordi jeg plutselig så et fint dikt på bussen -og så skulle jeg av om to stopp. Kanskje ett stopp til og med, så jeg ble mildt sagt stressa. Det skal jeg skrive en annen gang. Men idag skal jeg skrive noe jeg så på min favorittblogg (hjartesmil.blogg.no) og som hu har skrivi så fint.

eg har óg vore ulykkeleg
forelska. i fleire år. sjølv om
eg har det finaste som finst
akkurat no,
så hadde eg det ein gong
så vondt at eg trudde
hjartet mitt skulle implodera
og forsvinna. han gjekk i
klassen min frå fyrste klasse,
og i sjuande hadde eg vore
forelska i han i fire år.
eg har åtte dagbøker med
navnet hans skrive opp
og ned annakvar side,
og enda så fekk eg inga
merksemd av han i heile tatt.
for eg var den ukule
jenta som ingen eigentleg
ville leika med, og aldri
i verda om eg skulle innrømma
for nokon at eg var forelska.
eg kan telefonnummeret han
utanat enda. han var kompis
om han trengte pengar til
urge og skulebollar,
ellers vart et stort sett
ignorert og oversett.
ein gong hendte det
faktisk at han sa at
han ville vera kjærasten
min om han fekk femti kroner.
så fekk han femti kroner
og me var kjærestar i fem
minutt før han slo opp.
det var ikkje han, det var meg.
og eg klarar ikkje hugse
kvifor eg skulle vera så
forelska i han. kanskje at
han var så flink i geografi
eller at han var snillare
enn dei andre, eg veit ikkje,
men kjenslene var høgst reelle,
og eg hugsar at eg skreiv
i dagbøkene mine at om
me ikkje vart sammen,
så kunne eg likesågodt dø.

eg trur det er mange som
har det sånn, ikkje berre på
barneskulen men ellers óg.
eg har ei venninne som
er forelska i en gut som
ho aldri har snakka med,
og ho kjem aldri til å
snakka med han fordi
redsla for å bli avvist er
større enn ønsket om å
prata med han, og det
tykkjer eg er litt trist.
for tenk om han føler
det på akkurat same måte,
tenk kor fint dei kunne
hatt det. eller tenk kor
lett ho kunne ha
komme over han om
ho berre hadde funne ut.
men kanskje er det
noko i mennesket som
likar å fylla dagbøker
med sommarfuglar i
magen, og at det er
dei ein er redde for å mista.
at det er dei som gjer
kvardagen til sukkerspinn og
sjokoladesaus som gjer det
enklare å stå opp om morgonen.
og då gjer det vel ingenting
om ein er forelska i
daniel radcliffe enda.

Jeg har prioritert fine mennesker i livet mitt den siste tiden. Og har det så mye bedre som følge av det. Og nå som Sygnajentene begynner å samle seg i Oslo, nei, da har jeg det i grunnen riktig så fint. Sigrid og jeg som sitter i eventyrstua vår er heller ikke feil. Morsomt, morsomt. Nå er forresten de veggene malt hvite, og vi har fått en større stue. Og så var Marianne og Øystein innom Oslo idag. Gøy å være med de. Og quizen etter møtet: Jeg kunne svaret på hvem som sang til One Tree Hill-soundtracket. Tro det eller ei. Ja. I klassen for mest rotete bloggpost, finner vi denne. SIden klokka er to timer past leggetid, så burde jeg egentlig gi meg nå. Så. HejDå! Håper du har det fint. Enten du lever i en såpeopera, i totusenogåtte, i fortiden, i et flyttekaos eller i Utopia: Håper du har det riktig så FINT. Nå skrev jeg i koder til maaange mennesker. Morsomt. Så kan du prøve å plassere mine lesere i de forskjellige båsene. For i noen kan det være flere. Åjada. JO! jeg har tenkt på en ting, Det er mellom 115 - og 120 stykker som er innom denne siden hver dag. Kanskje vi skal samles en dag? og ha en skikkelig gatefest? Jeg er jaffal gira på det. Men aller, aller, aller først går jeg og legger meg før jeg skriver mer på siden min. Er forresten dette en hjemmeside? Eller er blogg og hjemmeside noe forskjellig? Jeg anærke jaffal. MEn nå. NATTA!

Var i en utrolig fin begravelse idag. Mange fine sanger, og sangen under fikk plutselig meg til å få himmellengsel. Ikke noe sørgelig, men jeg gleder meg veldig til den dagen jeg skal få komme hjem, til å få en fred som overgår all forstand, til å senke skuldrene, til å få være på et sted som er gjort i stand på forhånd til meg, til å se Han. Gleder meg til å bli fri. Fullkommen FRI.

Ja, engang mine øyne skal se Kongen i hans prakt;
Få tilbe i hans tempelhall hans nåde og hans makt.
I et krystallklart hav av lys
forsvinner tidens natt og gys,
forvandlet blir hver gåte her til lovsangsjubel der.

Og salighetens tonevell skal bruse som et hav,
som sus av skog en sommerkveld når
himlen er som rav.
Og gjenfødt all naturen er, og ingen skygge faller mer.
Og alt av skjønt mitt øye så, ny glans og glød vil få.

Men skjønnest er det dog å se Guds Lam så underbart,
med merkene fra korsets tre av seirens glans forklart.
Og dette lys er mer enn sol, det er Guds gylne nådestol,
og støvets drakt som her meg
bandt, blir klar som diamant.

Så er jeg frelst, så er jeg fri, så har jeg vunnet frem.
Så er min strid met ett forbi, så er jeg i mitt hjem,
det hjem min Frelser lovet har hver den som
korset med han bar,

Guds paradis,
vårt rette hjem,
det ny Jerusalem.

Åj. Ingenting er som å bygge seg opp, slik at fallhøyden blir enorm. Men jeg kan nå altså ikke poste denne å-så fantastiske bloggposten. Jeg skriver det slik, og så får du lese mellom linjene, ordene og setningene, og på den måten få svaret fire når du legger sammen to & to.

Glimrende.

Jeg beklager på det dypeste, høyeste og mest brede du bare kan tenke deg. Jeg synes det er like flaut som når jeg rødmer foran folk jeg ikke er helt trygge på. Eller som når jeg feis foran klassevenninnene mine i 6. klasse. Kanskje dette her er på høyde med den gangen jeg sang solo foran hele Norges pensjonistgalla på Fjellhaug en 17. mai på nittitallet, og han jeg var så "syyyyyykt driitforelska i" kom plutselig inn døra, så da ble med ett min solodebut gjort om til en stotrende rappe-kavalkade til ære for vårt lands frihet. Det er kanskje like flaut alt dette, som at jeg nå går tilbake på det jeg har lovet. Akkurat som Kristin måtte innse at fattigdommen ikke ble sletta bare ved en pennestrøk, som Siv ikke klarte å gjøre eldrepolitikken til et ikke-tema dette året (for Oslo, dasåklart) er jeg nå plassert i en løftebryter-bås. Jeg føler meg nesten som en politiker som frir til sine folk om støtte og interesse for det de holder på med. Såehja. Dette var vel et for stort sprang i å tviholde på spenningen rundt tingtartid.blogspot.com.

Og jeg feila.

Men. Er det ikke slik at all PR er god PR? jo. Når frøken Hilton sier det, da sier frøken Eklund det også.

Siden vi er så godt inne på dette med å drite på draget:
Frøken EklNud sier også det.

Imorgen skal jeg skrive om noe driitpinlig som skjedde meg meg en gang. Hiv og hoy, så pinlig det skal bli å skrive det. Du burde g-e-l-ede deg til å lese det. Det er faktisk sånn at det går kalde grøsninger nedover ryggen min hver gang jeg tenker på den situasjonen. Jeg kjenner til og med at røde roser presser seg på, og opptar plass i kinna mine. Fyttigrisen. Helt drøyt pinlig var det. Så. Imorgen blir en stor dag, folkens. Håper dere får sove, og at spenningen ikke røver fra dere skjønnhetssøvnen. For, tross alt, imorgen blir dagen da jeg virkelig skal skrive bloggpost.

Hei, les dette med Atle Antonsen-stemme*:

• ÅJAAAAA, så folkeregisteret stengte plutselig klokka TRE nå, da??
• ÅJAAAAA, så politihuset stengte klokka TRE det også??
• ÅJAAAAA, mobilen min velger å klikke etter EN uke??
  
• ÅJAAAAA, så det skal plutselig bli TUSEN grader ute når jeg har kledd meg som om det er tidlig høst ute.
  

ÅJAAAA.
møkkings tirsdager hvor ting ikke går min vei, ass.

*for da blir det LITT mer morsomt at det er tirsdag og sol.

Nå har jeg skrevet tre forskjellige bloggposter, og sletta dem alle. En post var av typen tåredryppende, den andre var morsom og den tredje var tankevekkende.

Men..

Jeg klarte ikke å skrive noe særlig idag. Er vel sånn det er av og til, man klarer ikke å sette ord på hva som skjer. Kanskje like greit å ikke utlevere alt. Er rett og slett tom ikveld. Men ikke TRO at det ikke har vært en innholdsrik dag. For det har det virkelig vært. Men det kan jeg jo komme tilbake til senere. Smilefjes.

Kjære Gud!

takk for avokado, leverpostei, pæreyoughurt, lettmelk, blåbærsyltetøy, spekeskinke, hjemmelaga brød, frokostblanding, lettmelk, knekkebrød, bringebærsyltetøy, banan, agurk, tomater, te, solbærtoddy, smør, vaniljekesam, kaffe og vann.

Takk for Sigrid & Kristin som spiste laang søndagsfrokost med meg.

Takk for at du ga oss en hviledag.

Takk skarru ha!

-Se der går a barbeint, vettø. Skulle jeg også gjort! men neeeida. Jeg skal inn og glo inn i en pc. Sånn går dagene. Vettu hva jeg sku gjort?! Jeg sku ha tatt me meg gittar`n og satt meg ved et bål inne i skævven. Lykken er så nærme. Vi gripern bare ikke. Rett fårran nesa på oss, vettø. Men vi griper den bare ikke. Tjene penger, bruke penger, tjene penger, bruke penger. Nei, jeg sku gjort som deg, gått barbeint og nyti livet!

hæ?

Jeg ble nesten litt paff. Plutselig ble jeg bildet på selve lykken for den fyren. Han som kom ut av varebilen utenfor rema 1000 en fredagskveld. Bare ved å holde skoene i hånda og trippe bortover barbeint, så ble jeg et bilde på lykke. På lik linje med drømmen om et bål i skogen, med en gitar som spiller the sound of silence.

Mener du det?

Han skulle bare visst at jeg gikk rundt og kverna hodet mitt for å finne oppskriften på lykken. Finnes den? Har man lov til å være lykkelig like mye som ikke å være lykkelig? Og hvem er lykkelige? Tenk om jeg ikke hadde vært lykkelig ikveld, men så hadde han mannen gått inn i stua si og tenkt at kanskje det var noe galt med han, siden han ikke var lykkelig. Fordi han sammenlignet seg med meg. Kanskje det er litt sånn overalt. Vi tror at mange er lykkelige, og så lar vi det bli med tanken -de er lykkelige, jeg må også være lykkelig. Men så er kanskje virkeligheten helt forskjellig.

Men.. du?

Jeg var ikke spesielt lykkelig da jeg trippa bortover gata. Jeg trippa bortover fordi jeg var så tørst -at jeg kunne beina for å komme fortere til en vannkran. Og barbeint gikk jeg fordi gnagesårplasteret nesten gikk av på grunn av skoene mine.

Ja, det er sant.

Er det blitt tabu å si "skal vi lese i bibelen?" når man samles mange mennesker for å ha en fiin kveld sammen? Eller hva med å be sammen?

Må vi kalle det bibelgruppe/cellegruppe/menighet/huskirke/forening for at det skal gå greit å lese bibelen sammen?

Eller kan man ha bibelen med seg overalt, og kalle det livet?

I natt fikk jeg ikke sove. 146 minutter lå jeg der og laata som om jeg slappa av, og at det var liksom rett før jeg sovna. Men til slutt gadd jeg ikke det tullet mer, og stod opp. Tingen er, da, at når klokka er 01.30 så må man være litt stille, fordi andre folk har klart å sovne flere halvtimer før deg. Men resultatet av nattens skattejakt var dette:

• Bibelen min!! to utropstegn for det. Vanskelig å finne frem i fremmede bibler.
  
• Tre parfymer. Dior * 2 + Lancome.
• Rød leppestift. Som selvsagt måtte prøves da.
• Seinfeld, sesong 6. Oh joy!
• Masse brev. Fra 16 år tilbake i tid. Latter i bøtte- og mengdevis (som egentlig skulle komme frem i høy lyd, men som måtte gjemmes inni meg, siden disse "andre" hadde sovnet for flere halvtimer siden).
  

Og disse tankerekkene klarte jeg også å klekke ut:

• Kjære, kjære FrP: Hvordan skal dere FÅ til alt dere lover?
• Jeg må slutte å kjøpe nye ting. Bare brukt. Redde verden, vettu.
• Hva skal det bli av dette året? (sikkert derfor jeg lå våken)
• Kan jeg åpne vinduet, eller regner det inn på senga da?
• Hvor mange episoder kan jeg se (på rad) av One Tree Hill uten at det blir litt trist? Jeg tror nemlig jeg kunne sett alle sesongene på rad. Sette av to uker til det. Bare sitti og sett og sett og sett. Flytta til Tree Hill, rett og slett. Men! Sånt driver man ikke med, og sånt holder jeg meg for god for.
  

Jeg elsker å våkne opp og se at jeg har en god hårdag.
Hilsen den jentete jenta Kari.

HER KOMMER SOLA!

Jeg begynner å komme til hektene! å. Dèt er en deilig følelse, mine venner. Til tider har jeg, som alltid når jeg er syk, gått gjennom en dal fylt opp til randen med dødsskygger. Men nå. I takt med at sola har kommet tilbake, kommer min gode helse tilbake. Det er lovelii (nytt favorittord) å komme tilbake til den gode, gamle toppformen à la Bjørn Deilig (et spor av min sykdomsperiode: Jeg tar vitser fra Den Store Klassefesten på NRK1).

Men...

Ringvirkninger, folkens, ringvirkninger.

Jeg stod ved siden av mamma idag. For å sette det i perspektiv: Det jeg klarer å karre til meg av brunfargei løpet av en sommer, tar hun på en tur til postkassa for å hente inn tirsdagens avis. Jeg slekter ikke på mamma når det gjelder tone i huden. Altså, hvis jeg skulle bli brun -da er det i murstein-fargeskalaen som farssiden har gitt til slekters gang.

Hadde bare det vært tilfelle.

For i dag stod jeg og så inn i et speilbilde -ved siden av mamma- som riktig eksploderte i et fyrverkeri av farger! Alt ifra blå, grå, hvit, marmor, lyselilla og kritthvit dekket min hud. En mørkegrå morgenkåpe (kjempeflott farge for å fremheve min personlige hyllest til hver eneste 31.januar ) stod i stil til mitt hår som (ikke vil bli lenger, og som lar meg dvele ved Tjorven-look-a-like-stilen min) som så ut som det hadde en usynlig badehette over seg. Greit det, slipper å bruke penger på hårgelè eller spray -det legger seg inntil hodebunnen uten at jeg behøver å løfte en eneste finger. Siden vippene på øynene ikke kan bli malt sorte, er jeg dermed velsignet med øyner på størrelse med en mandel. Fint med øyekatarr med eller uten to Rer. Sist, men ikke minst; Med briller utenpå som rammer inn det hele. Smashing fantastic!

Men nå!

Nå er det jo nye tider. Og en værmelder sa i Dagbladet at det kom til å bli unormalt varmt vær i august, september og oktober. Flaks for min del, kan man med hjertens lyst si nå. Her kommer SOLA, både billedlig talt OG bokstavelig talt. Skal bli deilig med litt sommer igjen.

*Bildet over er fra når jeg hadde øyekatarr (med eller uten to Rer) på Borgen. Fin icebreaker for deg som trenger å ha en åpningslinje for å bli kjent med folk.

Livet hos Eklund, frokost lørdag morgen:

Pappa satt med det ene beinet litt ut fra stolen.
Mamma sa: "neei, inn med beinet."
Kari la ikke merke til det engang.
Pappa sa: "hehe, mamma merker med en gang
at jeg er litt på farta for å begynne å male*,
og da sitter jeg med beinet sånn"

Kari synes det må være fint å kjenne hverandre
så godt som de gjør.

* pappa maler gangen fin og lys. Og noe i meg sier at han har lyst "te å bli færi med det fortere
enn svint". Sånn at han kan gå på tur i marka.

Hva gjør man når begge øynene er igjenklistra fordi man har øyekatarr? med enten en R eller to Rer på slutten av katarr. Først er trikset å bare legge hodet litt tilbake på puta og le litt. Av hele situasjonen. For det er virkelig merkelig å ikke kunne se noenting plutselig. Og så bruker man rett og slett føttene til å føle seg frem. Ikke tråkke der hvor radioen står, heller ikke mammas mange KK-blader, ikke de fire bøkene mine. Men hvor er det plass da? Det blir litt trøkkete å bevege seg steder det ikke er noen ting, når man har bodd i en seng de siste dagene -for da er det nemlig stabla ting rundt sengen. Slik at man slipper å bevege seg så dødla mye for å hente tingene. For eksempel en bok, eller KK eller dagboken sin. Men til slutt åpnet det høyre (eller var det venstre? er ikke så god på å skille disse to sidene. Sånt burde vel jeg ha lært når jeg lærte å knytte skolissene, men hey, alt kan ikke være perfekt når det kommer til Kari heller) øye seg og jeg fant ut at øverst (nederst, alt etter hvor du står i rommet) ved sengen var det ikke så mye ting. Så da kunne jeg lirke meg ut og gå på badet for å rense øyet. Og når det var gjort -da hadde jeg lært meg å sette pris på at mine øyne kan se ting rundt. Og så etter det gikk jeg rett inn på rommet og lagde små demninger i rotet, slik at jeg hadde flere muligheter til å komme meg løs, enn den ene øverst/nederst ved sengen. Smilefjes.

Andreas + Solveig = Supersant!

Jeg har nå altså blitt syk. Noen kaller meg en 46åring i en 21årings kropp. Jeg ser linken, og slår følge med tanken. Men nå er altså jeg tvunget til å ta det med ro. Noe min mor er i aller ytterste grad fornøyd med. Kanskje jeg hadde godt av bare å ligge flatt ut. Kanskje jeg skulle gjøre det i flere dager? jo, det syntes mamma. Hu kom innom mitt tilholdssted, min hule, mitt hjem: Rommet, og sa at jeg bare måtte bli lenge. Uti august. Men at når september kom, da hadde det kanskje gått litt lang tid. hehe. Så nå er jeg rolig. Slapper av. Ryggen er vond, nesa er tett og halsen skriiker etter vann med jevne mellomrom. Så, sykepleieren i meg, sier at dette var kanskje godt; Jeg måtte ligge flat ut. Om det så får bli til langt uti august. "Men ikkje heilt te september. hehehe".

Det kommer mange fine ting ut av å ikke kunne gjøre så mye og stort ut av seg. Jeg har blitt *trommesolo* (nei, *trommevirvel* heter det vel) lesehest. Tenke seg til. Jeg har masse bøker rundt meg, og slutter ikke å lese før øynene er såre, såre. Da er det jo bare å legge seg ned (klart, setter av en halvtime til bare å snu seg rundt. Thank you Thorne & ryggen min) og sove litt. Men til poenget. Jeg leser The Shack nå. Bak på boka står det at man skulle ønske at alle kunne lese denne boka. Jeg forstår poenget nå. For å si det sånn, det kan nok bli en bokgave til folk og fe denne julen. For en BOK. Og for en inspirasjon.

Så nå har jeg det igrunnen veldig bra. Takket være gode, gamle Mr Smertestillende sitter jeg nå på kjøkkenet til min mamma og min pappa. Og skriver tåredryppende om min status nå, slik at jeg kan fortsette å få "god bedring da, Kari"-meldinger. Og glllleder meg til å gå opp i hulen min for å lese siste del av boka mi. lovelii.

SELVMEDLIDENHETSDAGEN 2009!

Deilig med en sææbla

forkjølelse sånn på

tampen av sommeren.

Thank you, Thorne!

Men det aller, aller,

aller verst er det

at Prinsesse Solveig

soon-to-be- Ruud

har samme greia.

Så hu må vi folde

henda for, mmkay?

Flott.

Takkskaldereha.

(MEN! jeg vil også ha medynk.

For all del, ikke glem meg)

Av og til skulle jeg ønske at jeg bodde i Grimstad på heltid. Ikke bare på helgebesøk. Idag, når dagen for avreise fra denne byen har kommet, er det en "av og til"-dag. Jeg gråter hver gang jeg drar ifra dette stedet, og idag er intet unntak.

1) Vasker huset.
2) Sier opp Vårt Land.
3) Sier opp abm. hos Treninghuset*
4) Sier opp hos superdyre NetCom.

JENTA TAR I ET TAK!

For en tirsdag og for en effektivitet.
Klokka er jo ikke en gang tolv.


* Siden, hvis jeg skal være heelt ærlig, ikke har blitt brukt så flittig som jeg hadde tenkt. Lenge leve Oslomarka, sier nå jeg.

Det du gjør viser hva du velger det du vil får du tid til det du sørger over viser hva du lengter etter

Har man lov til å skrive tre bloggposter på en dag? Kanskje hvis grunnen er god nok. Er bildet over god nok grunn? For det fikk meg til å smile og til å glede meg til framovertiden. Til den dagen jeg får meg en jobb som sykepleier, når jeg skal vise en pasient til rommet hans og si at han må for all del ringe på om det skulle være noe. Bildet fikk meg til å glede meg til jeg skal få latterkrampe med Tove igjen. Som igår, når vi satt i en karusell vi to. Vi lo så mye som bare vi klarte å gjøre ti år tilbake i tid. Forskjellen denne gangen, er at vi ikke tissa i buksene. Hehe. For det pleide vi, det var så mye latter som skulle frem -gjerne etter at vi hadde drukket et godt glass med brus fra gårsdagens kveld. Bildet får meg også til å glede meg til å gifte bort venninner. Den neste i rekka til helgen, den andre nærmere sjølvaste Vårherres fødselsdag, 19.desember og deretter når jeg skal gifte bort hu fra Jølster. Jenta veit bare ikke at hu er neste i køen. Ikke si det til a, er du snill, for da leiter hu bare etter feil person. Bildet får meg også til å glede meg til jeg skal forelske meg. Ikke i den som alle andre falt for på UL09 (å. Rykter. BRING it on) -men som jeg møter i parkeringshuset den dagen jeg revner strømpebuksa når jeg skal rekke alt og ingenting. Bildet får meg til å glede meg til en vår 2010 på farta. I Åstreilia eller noe annet sted. Bildet får meg til å glede meg til at Gud skal si: Betal sjokoladen til han foran deg i køen, og dermed redde dagen hans. For han, han som skal kjøpe melkesjokolade med daim, han har ikke mer penger på kortet sitt. Men han behøver ikke den pinlige settingen der han må si "eeh, nei, da tar jeg ikke den sjokoladen. Ooog ikke den 50-lappen jeg skulle ta ut ekstra". Bildet er så FINT. Jeg blir glad av å se på det. Særlig når bivirkningene er at jeg får så mange minner. Minner jeg ikke engang har fått oppleve. Snakk om luksus.

Ting jeg må gjøre:

(selv om jeg ikke tør det nå)

• hoppe i strikk
• reise alene på ferie
• synge foran andre bak et piano
• være skikkelig cowgirl i USA
• få meg hund
• Bli ny med KK
• Begynne på dansing. En gang til. haha
• Padle i kajakk rundt Lofotenområdet
• Få license til å kjøre LASTEBIL.
• Dra på impulstur til Krakow med en bekjent.
• Lære å surfe. In Åstreilia. Wiiin.

Tingen jeg tenker på idag, i sofakroken etter UL:

Gjestfrihet.

Det er den høyeste verdien for meg. Det har jeg lært denne uka. TorErling lærte meg det, der vi satt og prata. Store spørsmål og tung frustrasjon om hvordan leve livet og hvorfor det skulle være slik, kokte han ned til dette ordet. Min drøm om et stort kjøkkenbord med levende lys, god mat og bakgrunnsmusikk som spiller the soundtrack of my life -bokstavelig talt, er virkelig en god og riktig drøm. At jeg kan ha en drøm om å ha et hjem hvor folk kan komme inn og føle seg velkommen og senke skuldrene. Men kanskje mest av alt, så får denne verdien meg til å senke skuldrene. Slappe av. Tjene Gud ved å invitere andre inn for å være. Lese bibel. Be. Dele liv og latter og glede. Ikke sikkert at det blir slik resten av livet, men som dagene kommer -slik vil jo også min styrke være. Og når jeg spurte om... det var nok for Gud? Da fikk jeg et klokkeklart svar om at, ja det er nok.

Flate. Det er fiint å tenke på.