-Se der går a barbeint, vettø. Skulle jeg også gjort! men neeeida. Jeg skal inn og glo inn i en pc. Sånn går dagene. Vettu hva jeg sku gjort?! Jeg sku ha tatt me meg gittar`n og satt meg ved et bål inne i skævven. Lykken er så nærme. Vi gripern bare ikke. Rett fårran nesa på oss, vettø. Men vi griper den bare ikke. Tjene penger, bruke penger, tjene penger, bruke penger. Nei, jeg sku gjort som deg, gått barbeint og nyti livet!

hæ?

Jeg ble nesten litt paff. Plutselig ble jeg bildet på selve lykken for den fyren. Han som kom ut av varebilen utenfor rema 1000 en fredagskveld. Bare ved å holde skoene i hånda og trippe bortover barbeint, så ble jeg et bilde på lykke. På lik linje med drømmen om et bål i skogen, med en gitar som spiller the sound of silence.

Mener du det?

Han skulle bare visst at jeg gikk rundt og kverna hodet mitt for å finne oppskriften på lykken. Finnes den? Har man lov til å være lykkelig like mye som ikke å være lykkelig? Og hvem er lykkelige? Tenk om jeg ikke hadde vært lykkelig ikveld, men så hadde han mannen gått inn i stua si og tenkt at kanskje det var noe galt med han, siden han ikke var lykkelig. Fordi han sammenlignet seg med meg. Kanskje det er litt sånn overalt. Vi tror at mange er lykkelige, og så lar vi det bli med tanken -de er lykkelige, jeg må også være lykkelig. Men så er kanskje virkeligheten helt forskjellig.

Men.. du?

Jeg var ikke spesielt lykkelig da jeg trippa bortover gata. Jeg trippa bortover fordi jeg var så tørst -at jeg kunne beina for å komme fortere til en vannkran. Og barbeint gikk jeg fordi gnagesårplasteret nesten gikk av på grunn av skoene mine.

Ja, det er sant.