Åj. Ingenting er som å bygge seg opp, slik at fallhøyden blir enorm. Men jeg kan nå altså ikke poste denne å-så fantastiske bloggposten. Jeg skriver det slik, og så får du lese mellom linjene, ordene og setningene, og på den måten få svaret fire når du legger sammen to & to.

Glimrende.

Jeg beklager på det dypeste, høyeste og mest brede du bare kan tenke deg. Jeg synes det er like flaut som når jeg rødmer foran folk jeg ikke er helt trygge på. Eller som når jeg feis foran klassevenninnene mine i 6. klasse. Kanskje dette her er på høyde med den gangen jeg sang solo foran hele Norges pensjonistgalla på Fjellhaug en 17. mai på nittitallet, og han jeg var så "syyyyyykt driitforelska i" kom plutselig inn døra, så da ble med ett min solodebut gjort om til en stotrende rappe-kavalkade til ære for vårt lands frihet. Det er kanskje like flaut alt dette, som at jeg nå går tilbake på det jeg har lovet. Akkurat som Kristin måtte innse at fattigdommen ikke ble sletta bare ved en pennestrøk, som Siv ikke klarte å gjøre eldrepolitikken til et ikke-tema dette året (for Oslo, dasåklart) er jeg nå plassert i en løftebryter-bås. Jeg føler meg nesten som en politiker som frir til sine folk om støtte og interesse for det de holder på med. Såehja. Dette var vel et for stort sprang i å tviholde på spenningen rundt tingtartid.blogspot.com.

Og jeg feila.

Men. Er det ikke slik at all PR er god PR? jo. Når frøken Hilton sier det, da sier frøken Eklund det også.

Siden vi er så godt inne på dette med å drite på draget:
Frøken EklNud sier også det.