Verdens beste følelse.

Midt opp i all samfunnsfaglesinga mi, så har jeg nesten glemt at jeg skal og vil bli lærer. Det har vært så langt frem i tid. Fire år (for på MF tar det bare firekommafem år å bli lektor) -da kan vi snakke. Så jeg har vært stille om det.

Men idag var det lektorsamling. To timer ren inspirasjon. Høre om hvor fint det er å bruke tid med 15-åringer som ikke er polert, som snakker rett fra levra -og som ikke akkurat alltid tar silkehanskene på. To timer hvor en lærer forteller oss at vi ikke kan ha drømmeopplegg hver gang ("for da holder dere ikke ut lenge") -men at det heller er viktig å ha et stort hjerte og tydelige grenser. Hvor fint det er å kunne kjenne elevene sine så godt, at i en time så kan man forutsi at Greta sier det og da, og at Henrik mest sannsynlig kommer til å trekke lua godt nedover ansiktet. At man kjenner elevene så godt, at når man refererer til disse menneskene så sier man "Mine", som i "mine er aktive i diskusjoner nå". At man noen ganger føler at alt stemmer, mens andre ganger vil man bare gå to-tre runder rundt seg selv på lærer-rommet. At det faktisk er en givende jobb.

Og som hu sa det så fint:

Man blir rik, i ordets RETTE forstand, av denne jobben.

Jeg skal bli lærer, og idag var det verdens beste følelse.