LITT KJEDELIG LIV?

Av og til håper jeg at folk tror jeg har et kjempekult liv, at jeg er glad hele tiden og finner på koaizy ting 24/7. Håper de aldri finner ut at jeg faktisk koser meg på lesesalen og at pensum er noe jeg synes er fint (faktisk, igår måtte jeg si til noen klassekamerater "NÅ går jeg, fordi jeg blir gal av pensum". Jeg ble ikke gal av pensum. Jeg måtte bare gå, for jeg skulle noe annet). Jeg vil heller at folk skal tro jeg er sånn som husker på en huske over en japansk storby, at jeg er en som gjør helt umenneskelige ting_hele_tiden. Håper ingen finner ut at jeg elsker mokkabønner og Skjærgårdsdoktoren fremfor Grey`s Anatomy. Tenk hvis noen skulle finne ut at jeg synes Elisabeth Andreassen er kjempeålreit( Og at jeg har ment det siden jeg fylte seks). Det hadde blitt litt flævvt, med to v-er og en æ. 

Hehe. 

Men (bra, norsklærer-to-be, man må alltid begynne 

en setning med ordet "men") -inntil den tid: 

JEG LURER DERE TIL Å TRO JEG HAR ET SPENNENDE LIV.