TING SOM GJØR MEG GLAD!

Når du ikke har sminke, og kan gni deg i øynene
(Jeg har nemlig en lei vane med ikke å ta av sminken når jeg legger meg. Rynkefare, dårlig hud og alt det der -sånn skremselspropaganda preller av på meg. Jeg sparer tid ved å bare "fylle" på litt dagen etter. Litt klumpete øyevipper har vel aldri skada noen. MEN! De dagene jeg faktisk har tatt bort sminken (og tenker "åffer gjør jeg ikke det her mer? Det er veldig deilig) da er det deilig å faktisk gjøre som bestemor: Knytte nevene sammen og riktig gni håndflata inn mot øynene. Å. Så. Deilig.)



Når smash-posen ikke er helt tom
(Jeg blir kvalm av folk som sier de blir kvalm av for mye sjokolade. En smash-pose, sånne overprisa freia-egg rundt påsketider, troika, mokkabønner og kake som svever mellom betegnelsen kake og sjokolade -alt sånt? Det gjør meg ikke kvalm. Jeg elsker det (litt for mye) og kan spise horder. Dermed er det så over gjennomsnittet fantastisk når man tror smash-posen er tom, men jammen, det var et par-tre igjen på bunnen) 


Når man åpner bukseknappen etter et litt for stort måltid
(du vet, bare spis din vekt i måltider. Dette henger vel sammen med punktet over. Men følelsen etter foreksempel en julemiddag (som kommer etter altfor mye godteri og tull og fanteri) og man føler seg som en strandet hval, langt vekke fra et forfriskende hav (til og med dødehavet hadde vært bedre for denne stranda hvalen, enn hva du opplever nå). Man tenker at alt håpet er ute. Men. Så lukker man forsiktig opp knappen og ser lyset i tunnellen (som ikke er et tog) og som gir livsgnisten tilbake.)


Når man ikke må stave navnet sitt .
("Nei, ikke EkElund. E-kå-lund".)


Når du faktisk gir et godt førsteinntrykk
(Av og til er det som om noen har lagt en 5`er på meg. Som om noen trykker på play og mister kontrollen, og dermed ikke kan trykke på pause eller, aller helst, stopp. Det går i ett. Jo mindre/mer trygg jeg er, desto mer babling. Umulig å vite om jeg er supertrygg eller supernervøs. Men sånn er livet. Latteren min har alltid vært sjarmerende drithøy. Mamma kunne lokalisere meg til flere kvartal unna, alt basert på lydfrekvensen fra ei litta forsterker av en jente. Men av og til -så modererer jeg meg. Og kan snakke uten at folk får gnagesår i ørene & tålmodigheten, og uten at lytteegenskapene til tilhøreren blir ekstremt forbedret. Sånt er fint!)


Når bursdagsmåneden din har det fineste bildet
(ikke et regntungt Hardanger-bilde. Eller en stor, stygg sel. Det skjer litt for ofte at man snur du kalenderen til mai, og jammen har ikke alle mai-rakkere fått seg en liten valp (type vrengt polvott-hund, typisk) med tidens blikk mot kamera)


Å finne en 50-lapp i jakka
(jeg fant en gang en hundrelapp og en femtilapp. Etthundreogfemtikroner Jeg holdt på å dævve av glede.)


Når bussjåføren venter på deg
(Jeg har bodd 4 minutter unna busstoppet i ett år nå. Likevel er det forferdelig vanskelig å time tiden riktig. I vinterhalvåret er det greit nok, for da skjuler ikke en gigastor hekk for utsikten min. Men nå, i pollens høytid, så er det umulig å vite om man skal gire opp tempoet eller slappe av det siste stykket. Da er det ekstra fint når en bussjåfør faktisk har fått sin dose C-vitaminer og tok på seg det rette beinet når han stod opp, og venter på meg. Sånn at jeg kan sitte på i, heh, to stopp. Jajajajajajaja. Jeg kan gå. Veit det. Men avogtil (ganske ofte) er det fint med en privatsjåfør som Oslo Sporveier har gitt deg. Til odel og eie. Sammen med 200 andre vestkantinger)


Å sette seg i bilen etter en lang dag i sola og i vannet
(Jeg bruker ofte en god halvtime på å komme meg ut i vannet. Temperaturen er alltid merkbart lavere enn min kroppstemperatur, og sånt tar tid å venne seg til. Lang tid. Iallefall når man har soundtracket "KOM IGJEEEEN DA, pingla! det ærke kaldt! det er DEILIG! snart kommer jeg og drar deg nedi vannet" som gjør at denne prosessen drar ut overgangen mellom tørr og våt Kari (alle som har bada med meg -føl dere truffet!). Men. Når jeg først kommer nedi vannet, da blir jeg der. Veldig lenge. Helt til jeg kan betegnes som den "største, rosa rosinen" på denne kanten av verden. Og følelsen man får, etter en lang dag i sol og vann og grenseløs glede over disse to tingene, når man setter seg i en solvarm bil (med P1 som surrende bakgrunnsmusikk) er ubetalelig. Så deilig. Faren for å sovne = Megastor.


Filmer som får deg til å le
(jeg sovner til filmer. Pleier å si at jeg sovner om kvelden, men jeg sovner på dagtid også. Altså ikke et funn hvis du leiter etter en filmkompis. Man kan si at jeg endelig skal sove film. Men! Noen filmer (jeg kan telle dem på en hånd) gjør at jeg holder meg våken og at jeg holder ut. Foreksempel den svenske filmen "Kopps". Eller Modern Family (det er en serie, så litt søkt er det å sette den inn under denne kategorien. Men ikke så veldig heller. Det er sørnmæ plotta inn på en dvd). Jeg ler sånn oppriktig. Sånn at mamma kunne lokalisert meg. Jeg ler av hverdagslige filmer og serier.Og når det skjer -det er det beste. Ikke humring og et forsiktig smil, men latter. Dèt er digg!)

Når man skal ta bilder og skal gjøre dem koaizy
(og de blir kjempekoselige og gjør at man tenker "Det er fint å lede møtene i misjonssalen. Jeg liker disse folka! Jeg liker at Maria Celine har instagram på iphonen og kan dokumentere det)