tirsdag 29. mai 2012

Wow, somebody needs a Happy Meal!

 Det er som når en medelev minner læreren om lekser

Jeg har en forferdelig uvane ved å irritere meg over smålyder. Biting av negler ...

(Det ER ekkelt! slutt med det! Hvem skal liksom plukke opp neglene du kaster på gulvet? Og "renser du dem bare?" -enda mer ekkelt!)


... fikling med nøkler, tramping med føttene, massedrap av tastatur, dunking med penn i bord, smatting, ekstrem tygging og og og ... det er mye man kan velge seg å irritere seg over.

Jeg forsøker å eie min irritasjon.

Hvorfor blir du irritert av dette, Kari? Er det noe du kan gjøre for å endre dette? 

NEI.

Jeg er fullkommen og gjør aldri feil. Jeg smatter aldri, puster og snorker ikke tungt, jeg trykker på tastaturet med fjærlette trykk og spiser alltid maten på en korrekt måte.

(men. Bite negler? DET får du meg ikke til å gjøre)

Men greia er at jeg har jo lov. Det er bare alle andre mennesker på denne kloden (som har biroller i historien om Kari Eklund) som må ta seg en runde eller to.

SÆRLIG NÅR MAN SKAL SITTE PÅ ET TOG I ÅTTE (!) TIMER.

"Jah, ÆRRE tur så ÆRRE tur!"
De spiste sørlandschips...

 ( "heh, sku tru vi var på i sør, vettu! hahahahahahaah") 

... som om det stod om livet, m-posen gikk ned på høykant og alt sammen med en "jeg finnærke en god plass, jeg! sittestilling er en vanskelig greie, hæ? hahahahahaha"-bevegelse som stadig dytta meg fremover. 
Bakgrunnsmusikken til dette var en samtale, der temaet var de evigvarende temaene vær, vind, Bergen og om huset fremdeles står når de kommer tilbake. 

Og mye latter.

"hahahahahahah"
 
 Jeg tippa at de skulle av i/på/ved Hønefoss.
Jeg fikk rett.

Og igjen:
JEG gjør aldri, aldri feil.
ALLE andre gjør det. 
Dermed basta.



Jeg kunne drept for en Happy Meal-meny igår.


.


1 kommentar:

EliG sa...

Jeg stiller meg i køen (som forøvrig strekker seg fra Oslo til Tokyo) av mennesker som synes du skriver så utrolig bra! Takk for at du gjør en hverdag full av eksamenslesing litt lysere!