PRATE-PRATE-PRATE-LE-PRATE-PRATE-PRATE

Tove har vært borte en stund, og igår var det endelig tid for å ta opp det tapte. Oppdatering på hva som har skjedd den siste tiden og sånt. Pannekaker (ganger 6. "Men de er så små, så eegentlig har jeg bare spist 3") og vann fra det fineste glasset hun har. Og prating. Denne søndagskvelden hadde Tove ekstra mye på hjertet, og når det er masse ord inni hjertet -da er lydnivået enda høyere. Til slutt måtte jeg faktisk spørre om hu kunne snakke litt lavere, og resultatet ble en übersjarmerende Tåf som konsentrerte seg noe så inn i granskævven for å prate litt lavere.

Det er deilig med Tove. Jeg har stadig vekk "dette HER sier jeg ikke til mange, ass. hahahaha"-stunder med hu. Fint med ei som har kjent meg siden jeg var ni, og som veit hvordan jeg reagerer ekstremt dårlig/bra (stryk det som ikke passer) på ting. Som ler veldig med meg når jeg prøver intenst å kvele en latter (kvele en gjesp er ingenting imot det å kvele en latterkule) når hu forteller noe som egentlig er litt alvorlig ("sorry, sorry, sorry Tove!! Jeg klarer ikke å holde latteren tilbake")

Og så er det fint når jeg kan si ting rett ut ("jeg sover ikke over hos deg alikavel, men er hos deg mange timer") uten å måtte gå rundt grøten. Grøten blir kald, vite.

foto: Øyvind Ganesh Eknes