OM Å ROE NED

Nå om dagen blir det forferdelig mye "åå, dette her minner meg så utrolig om noe vi gjorde i Tanzania" og "åhallo, jeg savner tilbake". Veldig morsomt for folk rundt å høre sånt gnål i hytt og hodepine. Jeg har hatt noen venner som har snakka sånt om landet sitt i flere hundreår og som mener Norge er så grått og stusselig når de kommer hjem.

Plutselig er jeg en av dem!

Jeg sitter og lurer på åffer bilene kjører på feil side av veien, at folk heller velger å stå i 20 minutter -fremfor å sitte ved siden av hverandre på bussen, om hvorfor folk ikke sier hei, halla eller morn til hverandre, kunne ikke også folk også bare kutta kokosnøtter i hytt og gevær på Karl Johan?

Men det beste og verste er:

Tempoet er forskjellig fra her hjemme i Norvege. På det verste var jeg en tikkende atombombe når det kom til tempoet i Tanzania. Jeg holdt på å ke-likke i vinkel av frustrasjon. Men i den andre enden av skalaen, når jeg etterhvert kom litt inn i rutinene (om vi kan kalle det det) så likte jeg at det gikk sakte, sikkert og rolig for seg. Kanskje ikke som en langvarig løsning, men som en midlertidig løsning var det deilig med en måned hvor jeg gjorde ting jeg ikke pleier å gjøre så mye; Slappe mye og masse av. Under den deilige, deilige sola de har der nede.

Og jammen, jeg fikk ta den med meg sola hjem også.
Den mista litt av varmen på flyturen opp
...men den er like fin her!