Min verden har vært liten i det siste. For tre dager siden var jeg i Nairobi. Søndag kveld satt jeg i stua mi i Oslo og holdt på å gå under av overproduksjon av gåsehud. Og det toppa seg når jeg satte meg på bussen ned til sentrum på mandag. Fine Oslo, det! Plutselig var jeg tilbake i hverdagen min. Det var igjen tid til å nyte de tre sekundene ved svingen oppe ved Ekeberg, som viser Oslo i all sin prakt, når jeg sitter på bussen. Tiden for å være i byen min igjen er her. Og det eneste som sa meg at en måned hadde gått, var at veiene var hakket mer tørre enn når jeg dro. En liten tur innom barnehagen ga meg en pekepinn om hvor glad jeg ble i tolv små forrige halvår. Klemmene er de samme, og smilene er enda like oppriktige! Og Maria.. Jeg fikk nå endelig en stund med henne. Det var godt for den enkle jenta fra Sinsen. Og mamma. Og pappa. Og Søstra. Sett dem alle. Sigrid også. Og mange i muf. Fint. Skikkelig fint. Oslo sin, det. Med alt ifra barnehage, menighet, venner, familie, en sporveienbuss og en t-banetur rundt midnatt etter en zanzibar-mimring, en helt vanlig tirsdags kveld -midt i dette har jeg det fint. Vet du? Jeg har det godt her i Oslo. Fine mars, det. Og fine Oslo, det! Og nå er det milkshaketid med Kristin. I fine Oslo.