OM Å SOVNE O V E R A L T

Det er noe med dette å ta ting for gitt. Lys. Strøm. Idag tidlig (og da snakker vi sørenmæ TIDLIG) skulle vi pakke sekkene og dra videre fra Nairobi og til Arusha. Og det VAR så mørkt. Både utenfor og inni husene. Heldigvis hadde strømmen gått. Det var da enda godt. Så vi lyste så godt vi kunne med mobiltelefon-lyset og gjorde alt for å være våkne. prøvde iallefall. Klokka var ennå på fem-tallet når vi satte oss i bilen og kjørte innover tilbyen. Med sirlig og flott lyd sang UB40 for oss på radioen, og satte dermed en standard som Mariah Carey aldri klarte å opprettholde med "Hero". Sang i lystig lag til tross, vi skulle videre. Heldigvis var vi på plass 06.08 og bussen skulle være på plass syv. Okå. Rundt 07.10 ringer vår NYDELIGE taxisjåfør og hører om bussen er i rute. Den er det? ja? flott. Hakuna Matata. Den kommer om ti minutter. Supert.

Ti minutter i Kenya = Riiimelig relativt.

Men så til overskriften! Litt på åtte kjører vi avgårde. Da har jeg allerede rukket å sovne på trappa utenfor busskontoret. Faktisk så tungt at hele jeg vogga så mye frem og tilbake at Maja til slutt måtte forhindre at jeg tryna overende. Godt sovehjerte? Check.

Når bussen kjører videre, så er det ikke alltid like god kvalitet på veiene. Og setene er ikke dyppa i luksus. Men det gjør nada og nina for min del. Trodde jeg jaffal. Jeg får en plass hvor seteryggen virkelig er i 90 grader (ypperlig for ryggen min, bare helt ypperlig!) og jeg tenker at her får jeg ikke sove med det første. Ååjoda. Null problem. Maja måtte (igjen) vekke meg flere ganger for å gi meg informasjon. Visum feks. Og for å se noen fantastiske dromedarer (veldig morsomt syn) gå over veien.

Videre får jeg faktisk KREMplassen av dem alle, fordi hu foran meg faktisk ville ha det grusomme 90-graderssetet mitt. Haha. Hun angra sikkert inderlig i det sekundet hu satte seg ned, og fant ut at hu måtte sitte som en nakkeoperert giraff resten av turen. Jeg, derimot, jeg hadde det så vannvittg flott. Helt foran, ved vinduet og panoramautsikt. Når jeg da har vind i håret, varm sol i ansiktet, Mr Cash på øret og vann i hånda -da hadde jeg det særriøst pærrfekt. Det var så fantatisk!

(Når jeg så flytta med litt bakover i bussen, for ikke å omkomme av solbrenthet,så gikk det vel.. tja, et kvarter før jeg sovna)

For å toppe heile herligheten, så henta Kristin oss på busstoppet. DET var heller ikke feil. I frodige og deilige Arusha kjørte hu oss til dekka bord med nydelig middag, is til dessert og masse latter med de fine ungene. Peri legger planer som er så fine og flotte, og vi kan bare sitte og nikke med, og glede oss til dagene som ligger foran. Det lover FANtastisk bra, for å si det sånn.

Hilsen Maja & Kari

0g gjett hva jeg skal nå? Japp. Sove!