NÅR TING IKKE GIKK ETTER PLANEN

ingen planlegger å få angst, bli ensom blant folk, ensom bak lukkede gardiner, ingen velger å bli deprimert, nedstemt, få spiseforstyrrelser. Ingen vil ha det vondt. Likevel finnes det, det er der, har kommet for å bli; Vonde tider. 

Jeg har blitt overveldet i det siste, over ulike liv som ble slik det ikke var planlagt. 

Det er jo ingen femåringer som drømmer om å måtte drikke seg bort fra hverdagen, og bli jaget ut av vektere på Oslo S. Jeg gjorde så godt jeg kunne, ville ikke stirre på henne. Hun som måtte bli støttet ut av sentralbanestasjonen. På den andre siden ville jeg se henne inn i øynene, uten den herskende teknikken vekterne benyttet seg av. Hun trengte ikke å høre at hu var sørpende full. Av alle i hele verden, så trengte ikke hun å høre det. Mer enn noen andre, er også jentene som blir gravide, klar over situasjonen de har kommet opp i. Disse jentene som ikke hadde planlagt å bli mamma før om syv år. Minst. De trenger ikke å få prenta inn at, nei, dette var nok uheldig. Eller hun som på det millionte året (føles slik for a, iallefall) starter 1. januar med å være oppgitt over seg selv. Jenta som tapte kampen mot maten, og nå må den komme opp og ut igjen. Eller han som feirer sin syttende jul. Alene. Like mange år som enkemann, og som dør fire dager senere. Uten noen rundt seg, og som har kun en prest og en agent fra begravelsesbyrået til følge på den siste reisen. 

Alle disse livene. Som ikke ble slik drømmene var. Alle disse menneskene, de trengte og trenger kjærlighet. 

For livet er ikke svart/hvitt. Syk/frisk. Det er en tid for alt, og noen tider er tyngre, vondere og mørkere enn andre. Da er det viktig å ikke være bedreviter, og ha en løsning på alt. At det bare er å "ta seg sammen", ta noen piller. For noen ganger gjør disse personene så mye, mye i kulissene, og til slutt er det bare en ting som frister: Legge seg ned. Sove. Rømme vekk. Da er det viktig at man stiller opp. Uansett. Bare være der for dem. Aner ikke hva du skal si? Da holder du kjeft, og stiller opp.

"Mine kjære, Har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre" 

Idag har vært en av disse dagene hvor jeg forteller først etterpå hvilke planer jeg hadde.

Dette fordi noen (les: Min far og min forlovede) blir en tanke oppgitt over meg.

For tingen er at jeg av og til (mange ganger) går på en smell. Eksplosjonen skjer gjerne etter en lite gjennomtenkt planlegginsfase. Ta foreksempel idag.

Kaffe-bord gis bort på finn. 

(PERFEKT på rommet mitt. Passe lite/stort, med hyller -smart med oppbevaring)

To små-bord

(Igjen: PERFEKTE. Kan passe til nattbord, pyntebord eller bare være bord)

Liten kiste-kurv

(Til sist: Perfekt til foreksempel picknik i parken).

Jeg slår til, ringer og avtaler og... innser at jeg ikke har bil! Litt tricky å hente dette hersens bordet på Sandaker. Og disse småborda i Schweigaardsgate, saru? 

Men med en logistikk ut av en annen verden klarte jeg å få lånt en bil, henta alle tre (!) bordene OG vært innom en leilighet for å se på en lampe (morsom, når jeg kommer inn så møter en UFO av en lampe meg. Den _var_ så stor at jeg sleit med å holde latteren tilbake. "Ehm, jeg tror kanskje jeg må tenke på det litt, jeg!") -før bysykkel-tiden var utgått, og jeg kunne hente den der jeg slapp bilen. 

Perfekt.

(jeg vet at foreksempel denne pappaen og kjæresten allerede nå er litt svette, derfor har jeg spart det verste og beste og flaueste til NÅ).

For når jeg prata med den hyggelige dama, fra litt oppafor Slemdal, så var kisten 37*37 cm og 47 cm høy. DET ER SÅNT SOM GÅR PÅ SYKKELEN. Kom an. Så ny bysykkel ble låst ut, t-banen tok oss (sykkelen og jeg) opp til Vettakollen (høres ut som et trivelig strøk i indre Telemark -den gang ei) og jeg var klar for et billig møbel. 

Når t-banen tar meg frem til målet, så legger jeg merke til at det er voldsomt med oppoverbakker på vestkanten. Men jeg velger å fokusere på at disse fjellene roer seg ned, og at det flater seg ut etterhvert.

Det gjør det ikke. Tvert imot: Her er det virkelig 90-gradersbakker. Og de tar aldri slutt. Særlig ikke når man sykler (les: Triller sykkelen til slutt, man er en maskin om man klarer sånne møkkabakker i ett sykkeltråkk) 2 km i ...

.... feil retning!

"ååååh, du skulle ... hehehehe... ta å kjøre nedover når du gikk av trikken"

(1: Kjære vestkantfru: Det heter t-banen. 2: Ikke le nå).

Men jeg fikk nytt mot når jeg innså at en 2 km lang nedoverbakke gir den rette Carola-feelinga og at jeg brukte minimalt av mine oppsparte Hushovd-krefter. Deilig. Jeg kommer til slutt frem og innser at her varre fint. Men det er en annen historie. Kan jeg ikke heller fortelle om denne kisten (jeg reagerte veldig på bruken av ordet "kiste" til en slik søt picnik-kurv tidligere) på 37 * 37 cm?

Det var en kiste.

På 100*37*47 cm. 

Og med bilder oppi.

Bysykkel

+

en sliten Kari

+ 

En kiste (!) med rammer oppi.

=

"eh, hvordan har du tenkt å få med deg dette hjem?".

Mannen til Fru ""ååååh, du skulle ... hehehehe... ta å kjøre nedover når du gikk av trikken" møter meg i døra og ser spørrende på meg. Jeg ser gråtkvalt tilbake på han, men blir snart litt lattermild av tanken på hvordan jeg skal få dette hjem. 

Flere forslag kom på banen:

Jeg kunne komme en annen dag.

Han kunne kjøre meg ned til trikken (les: T-banen) på Slemdal.

Han kunne finne et tau i garasjen til ferden min.

Jahh.

begge visste jo at det ikke ville funge.

Han går inn og roper opp til Fru ""ååååh, du skulle ... hehehehe... ta å kjøre nedover når du gikk av trikken" og sier "Jeg kjører henne hjem, jeg!".

Trodde du det flaue var over nå?

Da kjenner du ikke Kari Eklund.

Når vi så kommer ned til denne drømmen av en bil han eier, så er det jo (selvsagt) ikke plass til bysykkelen i den bilen. Han trodde det, men jeg visste det motsatte. De er større og mer klumpete enn man skulle trodd, disse blå vindundemaskinene.

Det ender med at jeg sykler bak en saktekjørende vestkantpappa. Fra Vettakollen og ned til Slemdal. 

Da stopper han og sier "Her kan du kanskje ta trikken?". 

Kjære Bysykkel: Ikke et VONDT ord om sykler med tre gir, og som gjør at man tråkker en milliard ganger rundt i sekundet -men det er et treigt fremkomstmiddel når man gjerne vil komme fort frem.

Flaks! Trikken kommer ikke før om 20 min. Så vi fortsetter samme teknikk som før:

Han kjører først.

Jeg sykler etter. 

Fra Vettakollen til Majorstuen. 8 stopp med trikken. 

Fra (nå er forresten det flaue ferdig) Majorstuen og frem til mitt tilholdssted er Mister Vestkantpappa utrolig hyggelig.  Han får vite at jeg skal bli lærer i religion og samfunnsfag, er "litt fra Skien og litt fra Oslo" og at bysykkel egentlig er en genial ting -og at jeg benytter meg av det overalt. "jøss, kanskje jeg også skal gjøre det, da? Virka jo helt genialt!". 

Min dose finn.no er brukt opp for en stund, 

det samme er sjarm-kontoen min som gjør at 

jeg kommer ut av ENHVER vanskelig situasjon. 

det ærke kødd, engang. 

OM Å FINNE DET VAKRE I DET UVENTEDE

DET VAKRESTE




Jeg bærer med meg en historie jeg hørte for en del år siden. Den er et utdrag fra en rettsak holdt av Sannhetskommisjonen som ble opprettet i Sør-Afrika etter apartheids fall. Historien er en av de vakreste og ekleste jeg vet om. Den puster mot meg som frisk luft, og den er grotesk og anstøtelig.


Den gir løfte om at forsoning er mulig, og den får meg til å lure om det er noe jeg egentlig vil. Om det er noe som hører hjemme her.


En dame på snart 70 år befinner seg i rettsalen og står overfor Mr. Van der Broek som akkurat har blitt funnet skyldig i å ha drept kvinnens sønn og mann, med henne selv som øyenvitne ved begge anledninger. Av dommeren blir hun spurt hva hun ønsker skal skje med mannen.

"Jeg ønsker meg tre ting" begynner hun. "Jeg vil bli tatt med til stedet hvor min mann ble brent, slik at jeg kan samle asken og gi ham en anstendig begravelse".
Hun stopper et øyeblikk og fortsetter. "Mannen min og sønnen min var den eneste familien jeg hadde. Derfor ønsker jeg, for det andre, at Mr. Van der Broek blir min sønn. Han skal komme til meg i ghettoen annenhver uke og tilbringe dagen sammen med meg, slik at jeg kan øse ut over ham den kjærlighet som fortsatt måtte befinne seg i kroppen min.


For det tredje, vil jeg at Mr. Van der Broek skal vite at jeg tilbyr ham min tigivelse fordi Jesus Kristus døde for å gi tilgivelse. Derfor vil jeg be noen om å støtte meg over gulvet, slik at jeg kan ta Mr. Van der Broek i armene mine, omfavne ham og la ham få vite at han virkelig er tilgitt."


Da besvimer Mr. Van der Brock.






(fra IKON, 03#2007, SEPTEMBER. Skrevet av Bendik Vollebæk)

Det er hva jeg kaller en god hårdag!

Jeg var hos frisøren her en dag. Når jeg er hos frisøren vil jeg ha det stille og rolig. Jeg vil lese blader som koster 150 kroner i butikken og drikke mitt glass med vann ("Nei, ikke latte. Nei, ikke mocca heller. Tar bare vann, jeg!"). Jeg vil bare bli dulla med i fred og ro.

Det hadde ikke denne frisøren noen planer om.

Hu babla så mye. Jeg ble sliten. Ser du den linken? Frøken Babling blir sliten av en annens babling. Da er det my-h-ee babling på gang. Jeg var faktisk så sliten at jeg måtte legge meg ned på sofaen etterpå og sove ei litta halvtime.

Noen høyedepunkter fra samtalen:

- Jeg ser du har VELDIG mye ettervekst.
(ja, du behøver jo ikke akkurat gå til optiker for å se at jeg trenger en farging av håret mitt. Men ikke kommentere det, kanskje?)

- jah... Nordmenn har jo ikke no hårfarge de. Hahahahahaha. Og du...? Du har vel en litt sånn leverposteifarge, du!
(leverpostei? Vil du ha meg som fast kunde? Well, seal the deal, Miss!)

- Hva skal duu bli daa?
(dra på ordene = ikke sjarmerende. Det ender med at du får et kort svar "lærer." og ingenting mer)

....

-lærer?! På Videregående?!? Wow. Jeg har en veni(blablablablabla)og hu koser se(blablabla) -men DU! Du må jobbe helt sinnsykt mye. Og tenåringer?! Er du klar over hvor slemme de kan være?! Du aner ikke hva du gååår til. Men du får en stjerne i boka av meg, altså!

Og når jeg skal gå:

"Men du har et veldig fint hår, da. Og det sier jeg ikke for å smiske. Det gjør nemlig ikke jeg!"

Nei. Det gjør du ikke, fru Frisør ("som ikke skal bli best i faget. Jeg har da unger! Og som har ADHD, fikk 3-er i norsk på videregående, men 6-er i engelsk -som hadde salong på løkka før, men som flytta på grunn av all dopen "Do I LOOK like a drug girl??". Som hadde en bad hair day "til og med frisører gjør feil. Vi gjøøør det" og som har bodd i London i mange år og at hu "ærke så norsk a seg!") -du smisker ikke.

Absolutt ikke. Absollutt ikke. Hilsen frøken Leverpostei.

.

Jeg har ferie nå.

Og føler meg litt som han her på bildet:

Litt sliten, men fremdeles en gladlaks. 

.

TING SOM GJØR MEG GLAD!

Når du ikke har sminke, og kan gni deg i øynene
(Jeg har nemlig en lei vane med ikke å ta av sminken når jeg legger meg. Rynkefare, dårlig hud og alt det der -sånn skremselspropaganda preller av på meg. Jeg sparer tid ved å bare "fylle" på litt dagen etter. Litt klumpete øyevipper har vel aldri skada noen. MEN! De dagene jeg faktisk har tatt bort sminken (og tenker "åffer gjør jeg ikke det her mer? Det er veldig deilig) da er det deilig å faktisk gjøre som bestemor: Knytte nevene sammen og riktig gni håndflata inn mot øynene. Å. Så. Deilig.)



Når smash-posen ikke er helt tom
(Jeg blir kvalm av folk som sier de blir kvalm av for mye sjokolade. En smash-pose, sånne overprisa freia-egg rundt påsketider, troika, mokkabønner og kake som svever mellom betegnelsen kake og sjokolade -alt sånt? Det gjør meg ikke kvalm. Jeg elsker det (litt for mye) og kan spise horder. Dermed er det så over gjennomsnittet fantastisk når man tror smash-posen er tom, men jammen, det var et par-tre igjen på bunnen) 


Når man åpner bukseknappen etter et litt for stort måltid
(du vet, bare spis din vekt i måltider. Dette henger vel sammen med punktet over. Men følelsen etter foreksempel en julemiddag (som kommer etter altfor mye godteri og tull og fanteri) og man føler seg som en strandet hval, langt vekke fra et forfriskende hav (til og med dødehavet hadde vært bedre for denne stranda hvalen, enn hva du opplever nå). Man tenker at alt håpet er ute. Men. Så lukker man forsiktig opp knappen og ser lyset i tunnellen (som ikke er et tog) og som gir livsgnisten tilbake.)


Når man ikke må stave navnet sitt .
("Nei, ikke EkElund. E-kå-lund".)


Når du faktisk gir et godt førsteinntrykk
(Av og til er det som om noen har lagt en 5`er på meg. Som om noen trykker på play og mister kontrollen, og dermed ikke kan trykke på pause eller, aller helst, stopp. Det går i ett. Jo mindre/mer trygg jeg er, desto mer babling. Umulig å vite om jeg er supertrygg eller supernervøs. Men sånn er livet. Latteren min har alltid vært sjarmerende drithøy. Mamma kunne lokalisere meg til flere kvartal unna, alt basert på lydfrekvensen fra ei litta forsterker av en jente. Men av og til -så modererer jeg meg. Og kan snakke uten at folk får gnagesår i ørene & tålmodigheten, og uten at lytteegenskapene til tilhøreren blir ekstremt forbedret. Sånt er fint!)


Når bursdagsmåneden din har det fineste bildet
(ikke et regntungt Hardanger-bilde. Eller en stor, stygg sel. Det skjer litt for ofte at man snur du kalenderen til mai, og jammen har ikke alle mai-rakkere fått seg en liten valp (type vrengt polvott-hund, typisk) med tidens blikk mot kamera)


Å finne en 50-lapp i jakka
(jeg fant en gang en hundrelapp og en femtilapp. Etthundreogfemtikroner Jeg holdt på å dævve av glede.)


Når bussjåføren venter på deg
(Jeg har bodd 4 minutter unna busstoppet i ett år nå. Likevel er det forferdelig vanskelig å time tiden riktig. I vinterhalvåret er det greit nok, for da skjuler ikke en gigastor hekk for utsikten min. Men nå, i pollens høytid, så er det umulig å vite om man skal gire opp tempoet eller slappe av det siste stykket. Da er det ekstra fint når en bussjåfør faktisk har fått sin dose C-vitaminer og tok på seg det rette beinet når han stod opp, og venter på meg. Sånn at jeg kan sitte på i, heh, to stopp. Jajajajajajaja. Jeg kan gå. Veit det. Men avogtil (ganske ofte) er det fint med en privatsjåfør som Oslo Sporveier har gitt deg. Til odel og eie. Sammen med 200 andre vestkantinger)


Å sette seg i bilen etter en lang dag i sola og i vannet
(Jeg bruker ofte en god halvtime på å komme meg ut i vannet. Temperaturen er alltid merkbart lavere enn min kroppstemperatur, og sånt tar tid å venne seg til. Lang tid. Iallefall når man har soundtracket "KOM IGJEEEEN DA, pingla! det ærke kaldt! det er DEILIG! snart kommer jeg og drar deg nedi vannet" som gjør at denne prosessen drar ut overgangen mellom tørr og våt Kari (alle som har bada med meg -føl dere truffet!). Men. Når jeg først kommer nedi vannet, da blir jeg der. Veldig lenge. Helt til jeg kan betegnes som den "største, rosa rosinen" på denne kanten av verden. Og følelsen man får, etter en lang dag i sol og vann og grenseløs glede over disse to tingene, når man setter seg i en solvarm bil (med P1 som surrende bakgrunnsmusikk) er ubetalelig. Så deilig. Faren for å sovne = Megastor.


Filmer som får deg til å le
(jeg sovner til filmer. Pleier å si at jeg sovner om kvelden, men jeg sovner på dagtid også. Altså ikke et funn hvis du leiter etter en filmkompis. Man kan si at jeg endelig skal sove film. Men! Noen filmer (jeg kan telle dem på en hånd) gjør at jeg holder meg våken og at jeg holder ut. Foreksempel den svenske filmen "Kopps". Eller Modern Family (det er en serie, så litt søkt er det å sette den inn under denne kategorien. Men ikke så veldig heller. Det er sørnmæ plotta inn på en dvd). Jeg ler sånn oppriktig. Sånn at mamma kunne lokalisert meg. Jeg ler av hverdagslige filmer og serier.Og når det skjer -det er det beste. Ikke humring og et forsiktig smil, men latter. Dèt er digg!)

Når man skal ta bilder og skal gjøre dem koaizy
(og de blir kjempekoselige og gjør at man tenker "Det er fint å lede møtene i misjonssalen. Jeg liker disse folka! Jeg liker at Maria Celine har instagram på iphonen og kan dokumentere det)