Idag har vært en av disse dagene hvor jeg forteller først etterpå hvilke planer jeg hadde.

Dette fordi noen (les: Min far og min forlovede) blir en tanke oppgitt over meg.

For tingen er at jeg av og til (mange ganger) går på en smell. Eksplosjonen skjer gjerne etter en lite gjennomtenkt planlegginsfase. Ta foreksempel idag.

Kaffe-bord gis bort på finn. 

(PERFEKT på rommet mitt. Passe lite/stort, med hyller -smart med oppbevaring)

To små-bord

(Igjen: PERFEKTE. Kan passe til nattbord, pyntebord eller bare være bord)

Liten kiste-kurv

(Til sist: Perfekt til foreksempel picknik i parken).

Jeg slår til, ringer og avtaler og... innser at jeg ikke har bil! Litt tricky å hente dette hersens bordet på Sandaker. Og disse småborda i Schweigaardsgate, saru? 

Men med en logistikk ut av en annen verden klarte jeg å få lånt en bil, henta alle tre (!) bordene OG vært innom en leilighet for å se på en lampe (morsom, når jeg kommer inn så møter en UFO av en lampe meg. Den _var_ så stor at jeg sleit med å holde latteren tilbake. "Ehm, jeg tror kanskje jeg må tenke på det litt, jeg!") -før bysykkel-tiden var utgått, og jeg kunne hente den der jeg slapp bilen. 

Perfekt.

(jeg vet at foreksempel denne pappaen og kjæresten allerede nå er litt svette, derfor har jeg spart det verste og beste og flaueste til NÅ).

For når jeg prata med den hyggelige dama, fra litt oppafor Slemdal, så var kisten 37*37 cm og 47 cm høy. DET ER SÅNT SOM GÅR PÅ SYKKELEN. Kom an. Så ny bysykkel ble låst ut, t-banen tok oss (sykkelen og jeg) opp til Vettakollen (høres ut som et trivelig strøk i indre Telemark -den gang ei) og jeg var klar for et billig møbel. 

Når t-banen tar meg frem til målet, så legger jeg merke til at det er voldsomt med oppoverbakker på vestkanten. Men jeg velger å fokusere på at disse fjellene roer seg ned, og at det flater seg ut etterhvert.

Det gjør det ikke. Tvert imot: Her er det virkelig 90-gradersbakker. Og de tar aldri slutt. Særlig ikke når man sykler (les: Triller sykkelen til slutt, man er en maskin om man klarer sånne møkkabakker i ett sykkeltråkk) 2 km i ...

.... feil retning!

"ååååh, du skulle ... hehehehe... ta å kjøre nedover når du gikk av trikken"

(1: Kjære vestkantfru: Det heter t-banen. 2: Ikke le nå).

Men jeg fikk nytt mot når jeg innså at en 2 km lang nedoverbakke gir den rette Carola-feelinga og at jeg brukte minimalt av mine oppsparte Hushovd-krefter. Deilig. Jeg kommer til slutt frem og innser at her varre fint. Men det er en annen historie. Kan jeg ikke heller fortelle om denne kisten (jeg reagerte veldig på bruken av ordet "kiste" til en slik søt picnik-kurv tidligere) på 37 * 37 cm?

Det var en kiste.

På 100*37*47 cm. 

Og med bilder oppi.

Bysykkel

+

en sliten Kari

+ 

En kiste (!) med rammer oppi.

=

"eh, hvordan har du tenkt å få med deg dette hjem?".

Mannen til Fru ""ååååh, du skulle ... hehehehe... ta å kjøre nedover når du gikk av trikken" møter meg i døra og ser spørrende på meg. Jeg ser gråtkvalt tilbake på han, men blir snart litt lattermild av tanken på hvordan jeg skal få dette hjem. 

Flere forslag kom på banen:

Jeg kunne komme en annen dag.

Han kunne kjøre meg ned til trikken (les: T-banen) på Slemdal.

Han kunne finne et tau i garasjen til ferden min.

Jahh.

begge visste jo at det ikke ville funge.

Han går inn og roper opp til Fru ""ååååh, du skulle ... hehehehe... ta å kjøre nedover når du gikk av trikken" og sier "Jeg kjører henne hjem, jeg!".

Trodde du det flaue var over nå?

Da kjenner du ikke Kari Eklund.

Når vi så kommer ned til denne drømmen av en bil han eier, så er det jo (selvsagt) ikke plass til bysykkelen i den bilen. Han trodde det, men jeg visste det motsatte. De er større og mer klumpete enn man skulle trodd, disse blå vindundemaskinene.

Det ender med at jeg sykler bak en saktekjørende vestkantpappa. Fra Vettakollen og ned til Slemdal. 

Da stopper han og sier "Her kan du kanskje ta trikken?". 

Kjære Bysykkel: Ikke et VONDT ord om sykler med tre gir, og som gjør at man tråkker en milliard ganger rundt i sekundet -men det er et treigt fremkomstmiddel når man gjerne vil komme fort frem.

Flaks! Trikken kommer ikke før om 20 min. Så vi fortsetter samme teknikk som før:

Han kjører først.

Jeg sykler etter. 

Fra Vettakollen til Majorstuen. 8 stopp med trikken. 

Fra (nå er forresten det flaue ferdig) Majorstuen og frem til mitt tilholdssted er Mister Vestkantpappa utrolig hyggelig.  Han får vite at jeg skal bli lærer i religion og samfunnsfag, er "litt fra Skien og litt fra Oslo" og at bysykkel egentlig er en genial ting -og at jeg benytter meg av det overalt. "jøss, kanskje jeg også skal gjøre det, da? Virka jo helt genialt!". 

Min dose finn.no er brukt opp for en stund, 

det samme er sjarm-kontoen min som gjør at 

jeg kommer ut av ENHVER vanskelig situasjon. 

det ærke kødd, engang.