lørdag 30. november 2013




NICE`n`GOOD TO KNOW

-en hele fireelementers lang liste over ting en 25 år gammel jente har lært seg.







1 Man må kunne kjøre for å ta sertifikatet. Og teorien må sitte.

Venninna mi, Janne, kjørte meg til oppkjøringen i Æ`ndal. For folk som ikke er kjent i dette området, så er det et eldorado av et paradis for rundkjøring-fanatikere. Jeg var så stressa for å få løypa som har intet mindre enn fjorten milliarder (sånn røfly regna) rundkjøringer, så jeg valgte kun å fokusere på at jeg ikke fiksa det, og ikke på alt det andre jeg ikke kunne sette på lista over personlige kvalifikasjoner.

Så når Janne, litt på tull, spør om jeg vet hva et rundt, rødt skilt med en tjukk, vannrett strek over betyr -da blir det en sånn herlig, trykka stemning. Stillhet kan være godt, for all del, men her skulle gjerne jeg erstattet det med "heh, selvfølgelig betyr det at man ikke må kjøre videre i den retningen, for det er ulovlig". Men når man ikke har peiling på det, så blir det stillhet. Da er det godt å ha Frans av Assisi med på laget: Ord er overflødig.

Jeg strøyk på teorien. Og på oppkjøringa.

2) Man må vite hvor mye søvn en trenger.

Når man er student tror en ofte at det går an å gjemme seg. Skjule seg bak andre medstudenter og bare ta en bitteliten lur når klokken blir for lenge etter frokost, og for nær lunsj. At en foreleser som står hele 4 meter (!) foran deg, nei, han kan umulig legge merke til at jeg lukker øynene etter en halvtimes kamp mot rullende øyeepler, rykking i kroppen og en sjarmerende headbanging.

Grunnen til denne gymnastikken er jo selvsagt en prioritering av en annen verden dagen før. Med pågangsmot som ikke ligner, vurderer jeg ofte meg selv ørlitegranne lenger mot høyre -og tror at jeg er et B-menneske. Det stemmer absolutt ikke. Jeg er av typen som fungerer optimalt etter 17 timers søvn, er strålende blid de første 43 minuttene -og derifra går det faktisk nedenom og hjem. På slutten av dagen kan jeg sammenlignes med en premenstruell fugl som mista avreise til sydligere strøk, og som må feire julaften på et fuglebrett til en fuglemat-gjerrig familie i en av Norges forstader. Der har du meg. Og når jeg da har valgt bort 17 timers søvn (dette er selvsagt en overdrivelse, det holder med 12) så utvider jeg like så greit denne "happy hour"-stemninga, og deler den generøst med menneskene rundt meg.

3) Jeg får aldri den blondfargen jeg ønsker -men en skal bare aldri gi opp.

Vårherre gikk tydeligvis tom for gyllent, glitrende, lysreflekterende og Gwyneth Paltrow-hår. Det ble heller en restefest av kommunegrå, rottepelsfarget hår som er like tjukt som en hest med hale -og som best kan beskrives som et fyrverkeri av innesluttede gråsoner. Men mulighetene for å bli blond er mange, og jeg har prøvd dem alle: Leverpostei-farget, ferskenblond, strawberry-blond, ihjelbleiket blond, orange, orange og gult (m-mmm-M! forestill deg det mot en lettere rødblusset Kari-hud) og askeblond. Dette her er alle beskrivelser frisører har gitt av håret mitt.

Likevel gir jeg meg bare aldri. Har like troa på at endestasjonen på jakten etter den perfekte blondfargen er like rundt hjørnet hver eneste bidige gang. Inntil da så er jeg glad for sitronsaft under en Zanzibar-sol, hjemmebleiking av lokkene og litt dårlig bruk av balsam bidrar til at frisørene drar i håret mitt og lirer av seg spørsmålene "du er ikke så veldig glad i å ta vare på håret ditt, hæh?"


4) At man gjerne skriver om de samme temaene på en blogg.

Jeg har tatt omtrent 12 måneders pause fra bloggen. Jeg skulle kanskje benyttet meg av dette året på å summe meg, filosofere -grunne på hva som kan videreutvikle bloggen min. Kursing, skriveskoler, lese meg opp på andre blogger og generelt gjort alt jeg kunne for å være på høyde med toppbloggerne: Skrevet om det siste innen mote, fashion og interiør.

Problemet er at jeg har ikke råd til å gå på Westerdals (men det er mitt STØRSTE ønske, dersom en ansatt fra programmet "ønskedrømmen" på tv2 leser dette), jeg bruker et sengeteppe til gardin i stua, og trening det siste halvåret kan telles på en hånd (meeen, dersom løping til bussen teller, så har jeg trent omtrent hver bidige dag hele høsten).

Men poenget er at jeg er i gang igjen, og det er det ingen som kan være sure for.


xoxo Kari.
(takk til Netflix og "Gossip Girl" som lærte meg hva dette betyr!)

(Takk generelt Netflix, tv2sumo og HBO for at dere gir meg et lettere overfladisk liv -hvor meningen med livet slutter hver gang en serie tar slutt)



1 kommentar:

Ragnhild B sa...

Takk for at du er tilbake, Kari!

Har allerede ledd høyt av noen, jeg vil anta, nyervervede metaforer. Det har nok sneket seg inn noe det siste året.

Peace out fra en med-stryker i Æ'ndal (PS: Det er sjelden 80-grense på grusvei…)