KARI HUSHOVD

Sykkelerfaringer:
Type rosa, laget av noe isoporlignende materiale og med et d r i t-kul speilklistremerke som dekka pannepartiet. Jeg snakker om mitt første tilbehør til sykkelen; min überkule hjelm. Jeg ble ustoppelig på min sykkel uten, ja for første gang, megateite støttehjul. Som en full gris sykla jeg i imponerende sikksakkmønster nedover 100lappsveien i Skien, populært kalt Camilla Collettsvei. Når jeg i tillegg skulle vinke til pappa, så ble sikksakken, om mulig, enda mer markert sikksakk. Håndbevegelsen var vel heller ikke noe å skryte av. Opp med hånda, og ned igjen i en lynende rask bevegelse. Når det gjelder sykkelteknikken, så var det nesten så det fremste hjulet kjørte sin egen vei, mens det bakre gjorde det samme. Derfor måtte det en behersket og kontrollert jente til for å klare å bemanne dette dyret av to hjul.

Tiden går og jeg blir etterhvert en meget god syklist.
Vintrene er en eneste lang nedtur for syklister som undertegnede, og det er VANNVITTIG deilig den første vårdagen, da man tar frem sykkelen. Litt uvant i svingene, klart det, men man har et kvarter som minner om historien over -og så er man back in the game.

Da lar man seg ikke stoppe av et så lite islag -man SER det jo nesten ikke- denne første vårdagen. Faktisk, man lager en konkurranse: om og gjøre å sykle fortest i en bestemt runde på Fjellhaug. Foran et rekkehus, over en gressplen, rundt biblioteket og ned en bakke -for man til sist skal ta en h e f t i g sving som avslutning. Det er der det bittelille islaget kommer inn i bildet; den første vårdagen er som oftest ikke den første vårdagen. I beste fall den 3. siste vinterdagen. Resultatet er at man i g j e n må referere til historien over, for de to hjulene lever virkelig hvert sitt liv fremdeles. Det fremste vil gjerne svinge inn, mens det bakre vil gjerne fortsette videre nedover. Dermed får man en actionfylt schwung over det hele, og syklisten, i dette tilfellet Kari Huhovd, ender opp med et brannsår på underarmen. Du vet, et sånt sår som er veldig overfladisk -men man føler at hele armen er revet av, og tårene man desperat prøver å blunke bort, blir bare tyngre og tyngre. "Neida, jeg merker det nesten ikke, jeg! Kjempegreit gikk det, faktisk."

Men hallo, sånt bryr ikke vi syklister oss om. På med den rosa hjelmen og av med støttehjulene!