You and me, Morten, you and me!

En helt vanlig annenhverlørdag var snart ferdig, og Kari rulla bestikk inn i flotte, orange servietter. Det var snart stengetid på restauranten Pasta Basta in the wild, wild west of Oslo. Det er omtrent ingen i lokalene, og kun de ansatte står og fjaser.

Ut av ingenting kommer tidenes kjekkeste halveis-til-hundre mann inn. Med bevegelser som går saktere og saktere, jo nærmere han kommer, blir bestikket sulla inn i disse (allerede nevnte) serviettene. Han er dritstilig antrukket og er selvsikker som bare Ari Behn og Kate Moss klarer å være. Plutselig er han så nære meg (la oss dvele et øørlite sekund på dette øyeblikket. Kontrastene KUNNE nemlig ikke vært større. Jeg står der med briller med vinrød innfatning -disse en anelse skjeve- har kort, ihjelbleket hår, übersjarmerende valpefett og griserosa hudtone. HAN, derimot, han er solbrun, muskler som dekker treningsbehovet til både Ole, Bole og Doffen og har noen trekk i ansiktet som ligner Herkules. Du vet, han som Disney tegnet. Men eeer det ikke slik at man tiltrekkes av kontraster? Iallefall fra min side) -men jo, plutselig er han så nære meg at han legger armen rundt meg (på dette øyeblikket mister alle de andre servitørene det de har i hendene, og munnen siger ned -slik at man får en sjarmerende åpning der det er veldig lett å begynne å sikle) mens han sier (GARANTERT med velvalgte ord. Hallo, vi leker ikke Morten Harket) "Unnskyld, dere har vel ikke et toalett jeg kunne lånt?".

"hehehehehehe. JODA! hehehe. Bare å låne, bare å låne. Åjaaajda".

Når han så går videre med ryggen mot oss, og ansiktet mot toalettet, er det helt stille i lokalet. Likevel er det totalt kaos bak han. Jeg tror vi lett kunne tatt mesterskapstittelen i miming både i OL, VM, NM, EM og alle de andre konkurransene vi finner på kloden vår. Armer og ben vaier frem og tilbake, hopp og sprett og tjo og hei -fire kvister deler seg. Morten Haaaarket, liksom. Knis, knis og atter knis. Litt fnis slenger jeg også på.

Han blir lenge inne på doen. Noen tar opp mimeleken i det de viser peacetegnet. Hm? Åja, at han gjør nummer to, siden han er så lenge der inne. Ekkelt? Hånei, ikke når det er Harket himself vi prater om.

Tiden for avskjed og farvel kom så til slutt. Med vannvittig (!) dårlig skjult glede, forsøker vi å late som om det er heelt naturlig for oss, og at dette ikke løfta livene våre både to og tre hakk videre. Jeg fikk et blunk som takk for lånet av toalettet. Han fikk et smil og noen TOMATrøde kinn tilbake.

Fint det der, gi og ta.