søndag 1. desember 2013

 
BILLETTKONTROLL
 

Man må gi og få i et forhold

Rutersystemet har en greie som har fungert sånn passelig langt under godtatt grense i flere år: Forsinkelser, dårlig plass, smørsure sjåfører og t-banevogner bygget av papir (noe som er ekstra gunstig i vinterhalvåret).

For å få oppleve dette, så må man betale en ganske så stiv pris. Og betaler du ikke denne stivna prisen, så må du punge ut med et rimelig høyt beløp (iallefall hvis man er student. Og jeg er jo student).

Men så ha-ar det nå vært en rimelig grei skuring å snike i kollektivtrafikken. Fælt å si det. Godtroende sjåfører tenker at alle her inne har jo betalt en 50-lapp for tre minutters kjøring. Men det har altså folk ikke gjort.

Nye tider kommer

Men nå! hå, nå skal INGEN slippe unna kontrollørene. De stiller opp tidlig og sent, på alle ruter (til og med trivelige 74 Mortensrud-linja slipper ikke unna). Og regla "jeg LOVER, jeg har billett, men den ligger hjemme", kombinert med et fortvilet, tårevått uttrykk -det hjelper ikke. Disse folka kom ikke inn på politihøyskolen, og dette er deres tur til å skinne som en diamant -de har lov og rett til å være brutalt rett på sak. Unnskyldninger, forklaringer og tryglinger regelrett preller av som tårer på en smørsmurt lasagnepanne.

De tar heller frem denne kortterminalen som om det var et FBI-skilt og de var de eneste i hele verden som kunne løse en mordgåte. "Heh, det blir 750 kroner det, vettu! Og 900 hvis penga ikkes strekker til nå". Og så plotter de inn summen med et dårlig skjult smil.

Mitt kjære studentbevis

Derfor passa det så überdårlig at jeg mista studentbeviset mitt her en dag. (jajajajaja, når man har det i baklomma på buksa, da kan man skylde på Karius og Baktur herifra og til månen, men det har ingenting å si. Enig i det.) Har jeg ikke studentbeviset med meg, så er jeg i praksis ikke student -og da kan jeg ikke kjøre rundt med min student-billett. Dette har resultert i at jeg har sitti på både 70- og 37-bussen og sikkert sett ut som en psykisk syk jente. Snudd meg hvert tredje sekund, og alle mennesker er for meg en kontrollør kledd ut som en vanlig person. Det vil si at jeg ser ut som en tissatrengt person med mangel kontroll over pustinga si. Sjarmerende? Meget.

Den som ikke tror på mirakler er ingen realist

Men av og til så har man flaks, hæ? Igår var min siste tur (Før jeg fikk henta min billett til sjelefred: Nytt studentbevis) uten nødvendige ingredienser til å gå gjennom en kontroll der resultet blir tårer. Og på siste stopp stod selvfølgelig denne gjengen av blanda drops og venta på meg. Akkurat der og da takket jeg vårherre for kverulerende kollektivreisende: De som ikke er redd for å ta en fight, som står på sitt og som synes det er uhørt hvordan Ruter ikke stoler på sine reisende. De som ikke blir til geleklumper i møte med kontrollørene.

Fordi på grunn av at disse nesten-politihøyskolen-menneskene brukte all sin energi på disse fargesterke karakterene, så kunne jeg gå (med rimelig stive skritt) forbi dem og aldri, aldri se meg tilbake. Jeg ble ikke tatt i kontroll!!! Feirer det med fire utropstegn. Et aldri så lite mirakel, jeg slapp gjennom nåløyet til gledessprederne fra Ruter.

750 kroner spart -det er 750 kroner TJENT, det!

1 kommentar:

John sa...

Det ene utropstegnet snek seg unna (akkurat som du)?