Ja, akkurat. Den følelsen der. Stemmer det.

STRESS

Du finner det i samme kategori som kanelspising kombinert med akutt hosteanfall (ja, jeg veit du pleier å småknaske på litt kanel og ingenting annet. Det er helt vanlig) uten å ha vann i nærheten . En intens følelse av stress og maktesløshet:

Løping inn i/mot stolper!

Store, brede og høye stolper. Dekorert med mange små fliser. I fargen hvit, for at man skal, ja nettopp, se stolpen.

(Ei litta bihistorie til denne hendelsen var at jeg hadde, mu-hu-ligens, overvurdert flytoget og t-banen, og bare satt av sjarmerende 70 minutter fra Majorstuen til flyet skulle lette. EASY. Min bedre halvdel innså med kjapp hoderegning at dèt kanskje ikke var tidenes margin, og ga meg bare kort, konsist og presist denne beskjeden:

"Nå må vi løpe. Okå? Hele veien")

Tilbake til den virkelige historien, som ikke beskriver undertegnede som den hun faktisk er (og som kommer til å gi en viss pappa på Sinsen et litta stripe ekstra med grått hår) -men som heller viser KLØNETE KARI. For den siden tar større og større plass. Av og til lurer jeg på om jeg faktisk er en fjorten år gammel gutt, som ikke har heelt kontroll på hvor lange armene og beina mine er: Jeg velter og knuser og knaser ting.

Men denne gangen tok jeg virkelig hele kaka i ett jafs. Se for deg en rimelig stressa og fortumla Kari som løper (...så fort jeg kan. Det med å løpe så fort jeg kan? Ikke min greie) foran superduper Øyvind som tok min koffert og sin bag (igjen, jeg kan ikke dette med å løpe så fort jeg kan. Dermed tok han, dagens helt, likesågreit min koffert også. For å si det sånn: Jeg hadde vært hu som sinka laget på 71* Nord) og får et lite forsprang. I stedenfor å løpe videre (som dog hadde vært naturlig) så stoppa jeg opp, venta litt og sa høyt til meg selv "DER var Øyvind, nå kan jeg fortsette å løpe til flytoget".

Og jeg tar sats. OM jeg gjør. Med hele meg tar jeg fart, og tar dermed et oppgjør med "løp så fort du kan"-mentaliteten, og tar det så langt at jeg deiser inn i en stolpe. HVOR fort klarer noen å bygge en stolpe?! Den var der IKKE for noen sekunder tilbake i historien. Og jeg kjørte både et kne (opphøyd i annen), nese og hele den halve tannraden over tungeområdet. Det _var_ så vondt. Og det så _SÅ_ rart ut.

Og det eneste jeg klarer å tenke er "DU MÅ LØPE, JENTE!! SÅ FORT DU KAN!!". Så når vi kommer frem, og flytoget lukker dørene foran ansiktet vårt (...vi har beina godt planta på Oslo s-murstein-jord, da vi egentlig skulle ha rompa begravd i en av flytogets stoler) og jeg ser på Øyvind (at han ser en annen vei, for virkelig ikke å lage en scene sammen med månedens kjæreste -that would be me!-) så tenker jeg: Detta.. detta fortjente jeg.

Neste flytog. 7 minutter seinere. Øyvind (som virkelig er en helt, og som tar dette veldig fint) forklarer meg at om vi ankommer Gardermoen 15.45 så rekker vi det.

Derfor ble det så himla deilig når det på høytaleren ljomer ut:

"Vi ankommer Gardermoen 15.54"

Kul, fliseformet kutt i panna, to blåmerker på knærne og ei litt malplassert tann? Fortjent.

SÅ fortjent.