TYNGET AV

STUNDENS ALVOR

02.01.2011

På søndag fikk jeg være forlover

for MariaMi. Jeg valgte å ta

lite bilder den dagen,

og heller være skikkelig

tilstede hele dagen.

Og plutselig fikk jeg veldig

god tid til å tenke over hva

som egentlig skjedde.

Bestevenninna mi er bare

noen timer unna det å gifte seg.

Jeg satt der med krølltanga i

hånda og holdt på å svi av

noen hårlokker, i ren

Hans-Anton-tenker-

over-situasjonen-og-

glemmer-alt-annet-stil.

Det var helt nydelig å være

med bak kulissene i et

bryllup. Ufattelig mange fine

øyeblikk: Fotografen, frisøren,

kvelden før (gave, lakke negler,

siste nerveutbrudd, klemmer,

familietid), vielsen, tale,

tårer. Og mer.

Men likevel. Det aller fineste

er når vi sitter inne på handicap-

doen. Begge er kjempeslitne.

Bruden får ikke puste pga

en korsett ("som eg ska BRENNE!")

som strammer. Vi sitter og

ler av ting vi ikke kan si høyt.

Og er på en måte seksten år igjen.

For akkurat der hadde ikke

så mye forandret seg. Vi trengte

ikke å si ting høyt, for vi

visste begge to hva den

andre tenkte. Og akkurat der

innså jeg at jeg fremdeles var

bestevenninna til Maria, selv

om hu nå har blitt voksen,

mer vakker enn noensinne,

sterk og fin og GIFT.

En gang bestevenninne, alltid

bestevenninne.

Alltid!