Og jeg synes at alt jeg ser er fint. Det vil si at jeg synes at dine hender er fine, hvis jeg skulle se på dine en dag. Jeg ser store, lange, korte, lubne, tynne, skrale eller breie hender. Alt er like fint. Enten de er skjøre eller solide. Eller midt i mellom. Uansett, det jeg ser -det er fint.
Hvis jeg lar blikket stoppe på mine egne, derimot, så er det ikke like greit. Jeg synes mine er for store. Det skal liksom ikke være meningen at jenter skal ha så store hender. De skal være små og nette. Lette. Skjøre! For mine ser ut som om de har blitt hardhuda etter flere tiår innen tømrer-yrket. Jeg ser rett og slett ti middagspølser pressa på to flytebrygger av noen håndflater.
Hva hvis...
... jeg heller så to solide hender som det er trygt å holde i når man er enkommafem år. Som kan holde et godt grep om kroppen når du har våkna, og skal bli bært fra vogna og inn i barnehagen. Da er det godt å ha to hender som holder deg oppe. Sånn at du blir trygg.
... jeg heller så at disse hendene er gode å holde i når man har en litt dårlig dag på sykehjemmet. Når man vil bare sitte og se ut av vinduet, og at noen holder hånda di. Noen som kan merke disse hendene som er varme, fordi blodsirkulasjonen fremdeles er i gang.
... jeg heller så to hender som kan gi et ordentlig håndtrykk som ønsker noen velkommen. Som er tydelige og reale.
Men komplekser. Det er vel sånn man skal leve med.
Eller nei. NEI.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar