torsdag 2. desember 2010

Ikke uten blåmerker

Vekkerklokkas skingrende hvin er iblant vrien, om ikke umulig, å lystre. Sinnet er tungt og tomt, og alt mangler mening. Da mener jeg ingenting om noe som helst, utover en overbevisning om alltings traurighet. Det er nyttig å være klar over hvorfor jeg likevel drar droget inn i dusjen og fortsetter.

Jeg motiveres av å overkomme egne begrensninger, og bli sterkere, kanskje klokere. Det verste jeg vet er å hindres av irrasjonell frykt, når fallhøyden tross alt ikke er så voldsom -som ved forkløpende usikkerhet i sosiale sammenhenger. Jeg har brukt altfor mange år på å leve i defensiven, og tatt valg på grunnlag av hva jeg vil unngå, fremfor hva jeg vil gripe etter.

For bifallets tyranni kan lamme, og gjøre at jeg overdriver viktigheten av andres mening og anerkjennelse -til den grad at jeg undervurderer, eller glemmer, min egen stemme. Likevel, folk er flokkdyr, og de som hevder å være fullstendig uavhengig av andres aksept er enten løgnere eller einstøinger. Jeg vil ikke være noen av delene.

Det har blitt lettere å komme seg opp av senga, og møte blikket mitt i badespeilet. Jeg har funnet ut at jeg er nødt til å like denne dama for å orke det trøtte, gretne trynet hver morgen. Jeg er motivert til å gjøre henne lettere å like, og har funnet ut hva som må til -gjøre mer, tørre mer og vente mindre.

Drømmen er en dag kunne skrive på en sånn måte at andre ser verden på en litt annen, og mer nyansert måte på grunn av mine formuleringer. Kanskje noen gjennkjenner eller treffes av noe i teksten mine, kanskje jeg til og med greier å sette ord på en flyktig følelsem og kanskje lesingen faktisk gir vedkommende noe. Men dette høres så pinlig arrogant ut, fordi jeg dermed må tro på at mine observasjoner og tanker er interessante for et publikum. Derfor har jeg alltid vært redd for å snakke høyt om denne drømmen. Og nettopp derfor gjør jeg det nå likevel.

Sånn jeg ser det, kreves det mot, innsats og trening. Som alt annet kan det å være modig bli en vane, et tanke- og handlingsmønster. Den slags målsetning, innsats og trening motiverer meg mer enn noe annet, (for ufrihet kveler )-spesielt hyggelig ting som håp og inspirasjon. For ikke å snakke om den gamle sviska kjærligheten.

"Jenta som sier dumme ting, som ler litt for høyt og som danser som en kløne, hun vil jeg være"

Jenta som sier dumme ting, som ler litt for høyt og som danser som en kløne, hun vil jeg være. For det er også hun som føler seg mest fri, tar sine egne, modige valg og har det mest gøy. Og jeg vil heller leve fullt ut, lære masse og iblant gå på trynet, enn å leve trygt og tilbaketrukket, og visne hen uten et blåmerke.


(Tekst: Marinne L. L. Melgård)