EN TID FOR ALT

Idag er det lørdag, og jeg tenker på tid. Hvordan jeg forsov meg idag, og måtte løpe til t-banen. Jeg hadde bare en halvtime på meg. Og selvsagt rota jeg det til. Jeg fant ikke brynsengshøgda. Ingen i det området visste det heller ("nei, du, jeg er ikke kjent her. Beklager") og jeg tenkte at det hadde vært godt med et kvarter ekstra. Et kvarter. Hvor mye er egentlig det? masse. Husker jeg stod på flyplassen i Accra og var litt for sent ute. Et kvarter ekstra hadde gitt meg et hav av tid. Sånn er det vel for noen som venter, venter på noen de er småforelsket i. Et kvarter kan jo være hundretusen år (ja, så lenge). Eller hva med år, og år i flertall. Hvor var jeg for to år siden? Da var jeg der ei venninne er nå. Dagen for å si hadet, gråte og le om hverandre. Hvor var jeg for fire måneder siden? Godt på vei mot å leve med senkede skuldre og litt mer slapp av-holdning. Og nå, fire måneder senere er en godgod venninne der jeg var for litt over to uker siden. Også hun skal si hadet til et halvt års opphold. Med alt det innebærer av venner, gleder og mangel på strøm og vann. Hvis jeg nå skal dra den enda lenger: Hvor er jeg om ti år? et spørsmål som det tyter klisjè ut av, men jeg bryr meg ikke. Jeg lurer oppriktig på det. Har jeg to (helt utrolig bråkete) gutter på 4 og 6 år? Eller er jeg i Australia og jobber som eiendomsmegler, og drømmer om å komme tilbake og jobbe som norsk- og samfunnsfaglærer igjen? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at den siste tiden har jeg vært flink til å nyte HER, DER og NÅ. Jeg har det godt, som i at jeg innser at tiden lærer meg ting. Prosesser tar tid. Det tar tid å bli voksen. Det tar tid å innse at livet er godt, tross alt. Skjønner du: Tross alt. Alt.