DU DUMME, DUMME JENTE

det går ikke an å laste opp bilder ikveld, visst. Jaja. Men det er igrunnen like greit, for jeg skal skrive om to teite, teite ting jeg har gjort den siste tiden.

1) Når man har det veldig, veldig travelt (som i "jada, Tove, jeg slutter på jobb da og da, skal bare ha noen ærender i byen, ta trikken hjem, riste av meg spor fra barnehagelivet og så kjøre ned til byen for å hente deg (i rushtiden) på ei litta time") og skal få ting til å gå rimelig kjapt, så er det ikke lurt å barbere leggene.

IKKE lurt.

Det som kan skje (sier ikke at det skjedde meg, altså) er at du rasper opp masse (okå.. litt) hud rundt ankelen, slik at det faktisk blir kritthvitt i noen sekunder (og da rekker du å tenke "hm, hva skjeer egentlig nå?") og så bare fosser det ut blod (da rekker du ikke å tenke noenting i det hele tatt, før gulvet har sjarmerende blodflekker overalt) mens man innser at "hey, jeg har slutta på sykepleien. Jeg kan nå offentlig si at dette er ekkelt, vondt og ubehagelig, dette her med sår". Og så skal det helst ikke slutte å blø. Sånn at man trenger nye filler til å tørke bort dette naturlige ketchupsølet, og takker og lover og priser for at man er hjemme hos mamma og bare kan rope "ey, mamma?? liiiten krise her oppe. Haru plaster?", og så kommer a med hele Ullevål Sykehus sin forsyning av plaster. Jeg kunne altså velge og vrake, og valgte selvsagt den som gjorde at såret så størst og mest vondt ut

(medlidenhet = veldig undervurdert greie).

Problemet er bare at dette plasteret (som egentlig var en bandasjegreie) ga NULL luft til såret. Kjempemessig. Så idag, to dager seinere, måtte det skje: Plasteret måtte vike plass for nada & ingenting. Luft. Men mellom det å ha et plaster på, og det å ikke ha noe plaster på -der finner man `riv av plasteret`-seansen. Det er så drittvondt, at jeg skriver ikke om det engang. Så, for å oppsummere:

Ikke barber leggene når du har det travelt,
veldig mange detaljer som dermed skal skrives om på bloggen.

2) Bær ned altfor mye ned en trapp, altså ikke gå to runder. Da knuser du nemlig en vase (som egentlig var kjempefin) i førti milliarder biter, og må støvsuge og blæblæblæ. Noe som tar veldig mye mer tid, enn å bare gå to runder. Jeg lover.

Så da har jeg lært disse to feilene for oss alle.
Medlidenhet (som er veldig undervurdert)
kan sendes til Nordstrand.