OM Å VÆRE TÅLMODIG

Her i Tanzania går ting ørlitegranne treigere enn hjemme. Som når foreksempel når Maja ble lagt inn på sykehuset. Da skulle denne fyren bak skranken vite hva jeg studerte, om jeg var praktiserende kristen, om jeg hadde noen bibelvers på lur, om jeg var danish? Norwish?

Kjære, vakre venn; Du tuller bare ikke med Kari Eklund når hu blir stressa og sur.

"Jeg kan ikke se hvordan NOE av

dette henger sammen med at Maja skal bli lagt inn?!"

Eller når to sykepleiere har konkurranse i å gå mest mulig sakte bortover gangene. Da kjenner jeg atmine aner fra treige sørlandet blekner helt i forhold til mine byberte-aner. Jeg har så lyst tilå skyte et gevær i taket, og skriike høyt, slik at de får seg til å gå litt kjappere i svingene.

Men det er noe med at jeg er på besøk hos de, og at jeg ikke kan endre hele livsstilen til de. Men det er veldig vanskelig å beherske seg.

Og når man ringer til taxi-sjåføren og spør han om han kan være på plass om ti minutter. Tjue? Nei, det blir for seint. Kan du være her om ti? Ja? Supert, da sees vi om ti minutter.

Ti minutter, femten minutter,

tjue minutter og tjuefem minutter går.

"Ehm, det er Kari Eklund her igjen. Hvor er du nå? Du kommer straks, ja? Men du sa du skulle være her for et kvarter sid..." Okay, legg på. Great. Dette her går bra. Synger bare "en-to-tre-fir-fem-seks-syv-åtte-ni-ti-og-elleve-toooolv"-sangen fra Sesam Stasjon.

Men, jeg er vel datter av min mor, og vil ha ting unnagjort på nullkommaniks.

Har litt å jobbe med der. Ser den.