Det er herved bevist, konkludert,

bestemt, endelig og satt:

Jeg er elendig på avskjeder.

ELEndig. Nå er det snart tid for å si farvel til mine barn i barnehagen, og jeg er å finne i det sentimentale hjørnet i tre dager fremover. Idag så jeg ei av mine små berter dra på juleferie. Like brei som hu er høy, siden hu (som alle de andre) har en parkdress som er passe også når hun har vokst seg 20 cm høyere og bredere. Greit. Med altfor mye klær, kommer hun inntil vinduet og vinker til meg. Ulovlig søt og nydelig er a. Jeg kan bare stå der med tårer i øynene på størrelse med et kyllinglår.

DET GÅR JO IKKE AN Å HOLDE TILBAKE TÅRENE DA.

Jeg klarer iallefall ikke det. Helt krise. Om å gjøre og knytte seg til mennesker som man må gi slipp på etter et halvt år. Jeg vinner.

Lett. Iiiiisipiiiisiiii.