Bare hopp i det!

Det er ekstremt lett å gi råd, tips, anbefalinger til andre. Lev livet ditt. Gjør noe koaizy, unormalt. Snart er du nok gift, fått barn og er satt (som om dét er målet her i livet!) i en livsstil det er forferdelig vanskelig å bryte. For jeg er der i livet veldig mange vil være, virker det som på hva folk sier til meg.

Jeg skal ut og reise, jeg er singel, jeg har ingenting (!) som binder meg. Nada. (Bare en stk lanekassen.no, likevel, ikke noe annet) Og du aner virkerlig ikke hvor mange som understreker dette når de snakker med meg. Hvor bra det er at jeg gjør det, hvor viktig, riktig, sunt, smart og lurt det er. Og så sier de i samme åndedrag at de skulle ønske at de gjorde det samme, men før de må trekke pusten -så innser de at, nei, det er nok for sent for dem å gjøre noe av det samme. "Åjada, nå er det på en måte ingen vei tilbake". Da blir jeg alltid litt.. nei, veit ikke hva jeg blir. Jeg tenker bare, jamen så gjør det du også, da. Ta med deg mannen din, la den hersens bikkja få være hos naboen -eller ta med den også. Og huset? Ja, det skal vel ikke løpe av sted det? Eller de som egentlig er på samme sted som meg, men som later som om de ikke kan, men som egentlig ikke tør. Da blir enda mer.. nei, veit ikke hva jeg enda mer blir. Men jeg får lyst til å skrike ut at en flyreise aleine til en annen verdensdel ikke har vært førstepri på min liste i alle mine leveår, og at et permisjonsår heller ikke var det jeg tenkte når jeg troppa opp på sykepleierskolen en augustdag ifjor. Absolutt ikke. Men jeg nekter å stivne, surne, stoppe opp. Og det koster (ja, TRO meg) å gjøre sånne koaizy ting. Ting som "alle" sier er smarte, fornuftige, lurt, fint og blablalba. For det er mye tryggere å fortsette i samme spor. Men.. da går man glipp av vannvittig mye. Hva vannvittig mye? Anerke. Men det er mye som er meningen av vi skal oppleve der ute.

Og da er det vel bare å hoppe i det, er det ikke?