Om å være forelsket!

Jeg har en veldig søt venninne. For en tid tilbake fortalte hun meg at, nei, hun kunne nok ikke bli forelsket. Okay, tenkte jeg, sånn er vel hu. Men så går det en tid, og hun forteller at plutselig ble hun helt.. perpleks. "Ja, plutselig fikk jeg et støkk i magen!". Og så dyttet hun knyttneven inn i magen, for å illustrere hva hun mente. Det her hadde hun aldri opplevd. De hadde sitti og prata, og plutselig var det som om et teppe gikk opp, og scenen ble veldig belyst. Kunne, nei.. kunne hun være forelska? Hu?

Litt senere, faktisk flere måneder senere, ringer en god en. Han har møtt ei jente. De har kjent hverandre i trehundreogtrettiseks timer. Og han hadde aldri opplevd noe som dette. Dette var faktisk jenta med stor J. Morsomt, for han hadde bestemt seg noen uker tidligere for at, joda, han skulle satse på vennene. Familien. Og var kjempefornøyd med det. Så fornøyd at jeg ikke kjøpte den. Selvsagt skulle han få ei jente med på hverdagsreisene sine. Han måtte bare vente noen måneder før hu kom. Denne jenta hadde fått han til å bli helt på tuppa. Hehe. Fin var han.

Og så er det hu som ikke klarte å slutte å fnise, for hu skulle på date førstkommende lørdag. Plutselig var det ballonger, fyrverkeri, konfetti og glitter rundt henne. Hele tiden. Livet var lett, enkelt og en fest. Fordi hun hadde en date med han som "er så god, at det ikke er godt for meg". Jeg husker jeg følte meg som Grå Gråesen i forhold til henne, der vi satt og spiste middag i stua. For de røde kinna og glødende øynene gjorde henne så godt. Fin var a!

Jeg har også ei som aldri trodde hu kunne oppleve noe sånt igjen. Det her med fyrverkeri. Og glitter og stas. For, var det ikke det ene eller det andre, så var det ofte det tredje. Hu var blitt 27 år. Vært i alle bryllupa til venninnene sine, sitti på singelbordet ("ja-a, det kan jo være du treffer en der??") og vært med på å lage tilsammen 683 bordkort. Hu hadde, på god, gammeldags vis, gitt opp. Og der, siden hu hadde gitt opp -og nå turte å være seg selv, kom selvsagt han. Han med stor H. Han kom med litt glitter og fyrverkeri i kofferten sin. Det at han bare hadde litt, gjorde ingenting, for hu, hu kunne bare løpe inn i leiligheten sin og hente et lager av alt det fargerike -og sammen ble det både jul- og nyttårsaften, oppå 17.mai og bursdag. I begynnelsen av februar!

Plutselig, mot alle odds, kommer sånt tilbake i livet. Når man ikke forventa det. Og da føler man at hele livet er en musikal. Og alle blir med i dansen.

Og det er fiint.