Mitt nye liv som barnehagetante gir meg et innblikk i familier, både mammaer, pappaer og besteforeldre i ny og ne som kommer for å hente sine kjære. I disse dager er det tilvenningsdager og særlig fedre skal ha ros for sin innsats med å tilbringe tid med barna.

De skal ha for at de iallefall
prøver
å være engasjerte.

For det er noen ørsmå deltajer som avslører at de ikke er helt tilstede. Som når det var visning rundt på bruket, og foreldre og barn skulle bli kjent med kriker, kroker og ganger. Plutselig er det en fyr som utbryer (etter 14 minutter ut i den guida turen vår) "Ehh. Ja, har noen sett dattera mi? Tok noen hu med fra basen?". Eller når han andre skal mate minstejenta si, samtidig som han tar en samtale med folka på jobben. Og her er det ikke snakk om å bruke handsfree (eller kanskje det å drøye samtalen til litt seinere), her snakker vi hode-på-skakke-ned-på-skuldra-sånn-at-telefonen-
sitter-fast-om-man-ikke-beveger-hodet-metoden. Og det fungerer jo helt optimalt når denne nyydelige øyenstenen vrir og vender på seg i tripp-trapp-tresko-stolen sin, og pappa må følge etter som en skygge.

Likevel.

Disse guttaboys er oppriktig glad i sine små. For hver eneste fortelling som de andre foreldrene sa, ble svaret "JA! hehehe. Det minner meg om dattera mi. Hu gjorde nemlig noe enda bedre, skjønneru". Sånn fortsatte det videre. Som at "gaga" betydde både vann, regn, takk for maten OG do. Tenke seg til.

Og ja.
Jeg forstår så
inderlig
godt denne entusiasmen.

For disse kidsa eeeeer så FINE. Noen av dem virker som om hodet er skrudd hakket for langt ned -og at halsen ble nedprioritert fremfor bollekinn, andre har sånne tynne apekattarmer, mens flere er slike som danser til Hakuna Matata med både hode, hender og bein. Knips, knips for livet i barnehagen!