Kjære Gud.

Av og til lurer jeg på om det går an å finne ut av alt det vakre du har skapt. Eller om det alltid vil være nye ting å oppdage. Nye bisetninger av fantastiske skildringer. Som når jeg fant ut hvor fine hårstårene samler seg etter å ha bada i sjøen. Krøller. Kari heart krøller. Kanskje det fineste er når jeg fikk øye på den lille gutten; Han med det kritthvite håret og som er så spent fordi "hanharpenalogsekktilskolestart", og som forteller alt både på inn- og utpust. Jeg hadde igrunnen glemt hvor vakre slike små mennesker er. Noe som er følger rett etter på vakkerhetsskalaen, er når vi sitter rundt bordet og spiser mat. Fjaser og kjaser. På likt nivå som et langbord med nok til flere, finner man en samtale over en McFlurry med "ekstra non stop, til å ta med", hvor latter og alvorsord fletter sammen en krans av gode minner. Eller når den sangen kommer på radioen, hvor man MÅ ta opp lyden til nivået rett før høytaleren sprenges, for så å synge ut av hjertens glede og lyst. Fordi den sangen tar en tilbake 6,5 år i tid, da håret og hoftene ikke var kommet i utvidet versjon. Eller når han på torget i Æ`ndal sier at, jo, dette er landets beste jordbær -og når han ser at jeg rynker på nesa, da lar han meg smake. Så står a der, a Karimor, og innser at jordbæra fra Reddal er nok landets beste. Om ikke klodens beste. Søte. Røde. Når jeg møter folk som er løsningsorientert, og ikke i den andre enden, blir jeg så glad at jeg må hvine litt. Du vet, sånn hakket før man begynner å fnise. Av ren, skjær og pur glede. Telefoner kan forresten også være fantastisk fine. Som når hu beste ringte klokka 02.00 og sa "e du våken?? å, så BRA". Jeg også var glad for at hu ikke sov godt da. Sanger som gir gåsehud, fytti, der har du slått på stortromma, Gud. Når tonene sklir nedover ryggen din på en foss av frysninger som kiler så mye at smilehullet i kinnene bare må komme frem. Og! Når du skapte nedoverbakker, Gud, så tror jeg du hadde sykkel i bakhodet, for det er så deilig å suse ned i littforstorfart/km/timen. Digg. På dager som ikke er tjo & hopp & firekvisterdelerseg, da har du også skapt regndråper som kan ha trommesolo på vinduet mitt. Sånn at jeg kan sitte inne med god samvittighet, og sette på en filmen Sjokolade og spise sjokoladen laget av Freia. Da har du gjort sånn at det er lov å spise sjokolade. Flaks. Eller når jeg er så trygg, fordi han jeg snakka med utstrålte Deg. Han hadde din ro, dine ord, dine betryggende ord om at Du har en plan med alt. Jeg tror faktisk han toppa alt av det vakre, fordi han hadde en bit av himmelen i øynene sine der vi satt på de drittvonde stolene for å høre på Shane fra junaiten om to kvarter. Og plutselig sitter jeg der, a Karimor, og er beinklar for å finne tilbake til det vakre, det fine og det nydelige med Deg. Sånn som jeg var i mars. Du henta opp tråden, Gud, gjennom han og gjorde at jeg så deg igjen. Bare at i juli er fokuset på DEG. Ikke alt annet. Deg først, alt det andre etterpå. Du HAR virkelig peiling på det vakre, Gud. Skjønner godt at du måtte sette deg tilbake etter at du var ferdig med å skape, for å se at, åjoda, det var overmåte godt! Jeg tror faktisk jeg slenger på masse utropstegn som et tegn (hehe) på min takknemlighet for det vakre. Så.. "!!!!!!" Der har du dem.

Takk skal du ha for alt det vakre.

Amen.

ps: Korsvei trenger nye stoler. Sørenmæke mye vakkert over de.