Siste arbeidsdag i min praksisperiode. Syv uker er plutselig borte, og jeg har blitt merka både på godt og vondt. Jeg velger å ta frem det beste! Som for eksempel når ei av beboerne (som er fire ganger så liten som meg) plutselig sier at jeg er så nett der jeg sitter i hvite, store bukser krydra med en stor formløs turkis overdel. Jeg kan også trekke frem når jeg og en annen beboer ser spurten der Northug vinner. Vi holdt på å knekke fingrene, for vi holder hendene våre for hardt i ren ekstase. Et annet tilfelle som fikk meg til å smile, var når en tredje beboer plutselig ble med på dans i gangen -du skulle SETT smilet hans. Kanskje jeg skal nevne når vi omtrent hadde teatersport på verandaen, en dame og jeg, og vårt publikum var trær, snø og glitrende påskesol. Eller når min sekundærveileder og jeg småfnisende gikk rundt på jakt etter god stemning -lite visste vi at vi selv skulle være målet på jakten. Kanskje diktstundene til ei femte beboer seiler opp til å bli en perle av en favoritt; Dikt fra boken "Himmel og hav" hvor dikteren ikke har de aller beste skriveferdighetene, men som gjør at vi mimrer til sommer, sol og sørland sammen. Og! Når jeg, i følge hu herlige, må se å få klippet av meg disse tjafsete hårlendene -og heller få cutting -siste mote fra Paris, ja, kort ved ørene og enda kortere i nakken. Du vil kle det aldeles utmerket! ja, du kler jo alt! Tror muligens jeg drøyer den frisørtimen ørlitegranne. Noe jeg ikke skal drøye, er kafeturer i Bogstadveien med tidenes mest fargerike. Sammen skal vi spise nyyydelig salat og drikke kruttsterk kaffe. Stundene hvor jeg bare har fått lov til å være (som Lena fra Oslo S sier så fint) med beboerne har vært HELT fantastiske. Eldreomsorgen er noe fantastisk, folkens! Det har sine feil og hull, men de er virkelig i skyggen av positive sider: BEBOERE!
Det har jeg lært i løpet av syv uker.