.

Jeg skulle ha en bittepitteliten hvilepause

som bare skulle vare i noen sekunder.

Toppen fire minutter.

Skulle jo bare lukke øynene ørlitegranne.

Den ble en veldig lang stund,

noe min trikketur også ble.

Heldigvis

reagerte jeg med å

BRÅvåkne (du vet, med et rykk. Akkurat som om man

er på vei til å tryne ned en trapp) og reise meg opp og gå

mot døra (i en

fantastisk form for hurtighet)

-for så å finne ut at det omtrent var 10 minutter

til neste trikkestopp.

For å si det mildt:

det var noen lange

minutter med småhumring på min bekostning.

(jeg for min del håpa inderlig at jeg ikke hadde

lent meg mot sidemannen, sikla eller snakka i søvne)
Når jeg så kommer ut av trikken igjen,

velger jeg å synge "Hey Jude" så høyt at en

småforfjamset fyr måtte snu seg og si

"eh.. Ja.. Hei til deg og!"

På tide å våkne, Kari.