På Fjellhaug er det en studentheim for studenter som har lyst til å bo på et 2*2 kvm stort rom over en periode. Det er felles kjøkken og tv-stue. Lite visste leietagerne for rundt 10 år tilbake i tid at de også måtte dele denne tv-stua med noen småjenter ifra rekkehusene nede på området.
Hver ukedag, ti på halv fem, spaserte nemlig noen unge frøkner opp Dødsbakken (tenk at en bakke på dette området fikk dette klingende navnet) for å utføre tidenes mest hemmelige oppdrag: se to episoder av sjefssåpa Sunset Beach. Livredde for at noen av mødrene skulle oppdage oss, gikk vi med stive steg oppover.
Av og til kjøpte vi 5 bugg hver i kiosken, eller så klinte vi til med en deeeilig utvanna buljong fra en automat som solgte både kakao, tomatsuppe, buljong og varmt vann. Det var rett og slett luksus!
Så satt vi der, med en rykende varm kopp -klar for å se tv. Når den heftige introsangen nådde en topp av sax, da nådde vi toppen av spenningskurven. Turen opp klarte vi med et nødskrik, nå kunne vi slappe mer av.
Vi satt med krumme rygger, sånn at hodene ikke stakk over seteryggene, på den måten så det ut som om tv'n bare var slått på. Vi leker ikke såpeopera-tittere som lever i skjul uten grunn! Hvis det, imot all formodning, skulle komme noen inn hadde vi en nødløsning klar: "Nei, vi ser ikke på det her altså.. Det var noen andre som så på, men de gikk for litt siden". Når reaksjonen da ble et kanalskifte til überkjedelige NRK, måtte vi bare sitte der i visshet om at 2 episoder av serien vår gikk rett vest.
Når så epiode to var ferdig for dagen, gikk vi ned og lata som om ingenting hadde skjedd.. Annet enn at Meg og Ben var blitt sammen igjen, og at Tim var en kjernekar. Olivia og Caitlin derimot, de hadde en del de måtte ordne opp -det koster nemlig å gi barnet sitt til datteren, for så å late som ingenting. Heldigvis stod Bens argeste fiende opp fra de døde.
Sunset Beach -en aldri så liten virkelighetsflukt!
