Jeg kan nå legge et år som miljøarbeider bak meg. Det har gått noe så inn i granskævven opp og ned (noe som er helt normalt for en miljøarbeider, ifølge Aagenes. Han har peiling på seiling, så jeg stoler på han) og jeg har til tider lurt på hva søren jeg holder på meg.

Men så slår det meg idag, når jeg står foran en hel folkemengde av ubeskrivelig gode mennesker: Gud sendte meg hit for at jeg skulle få oppleve å vokse, komme nærmere Han, lære å bli avhengig av han. Gjennom elever og ansatte på Borgen har jeg sett glimt av himmelen, grener på treet til Gud iform av frimodige jenter og gutter som snakker om sin Frelser og jeg har selv lært å se velsignelser i smil, klemmer og oppmuntrende ord.

Jeg er utrolig glad for at Gud sendte meg sørover i slutten av august, og for at han har tviholdt meg. Jeg er fantastisk heldig som har fått lov til å bli kjent med så mange UBESKRIVELIG bra folk. Begynner jeg å nevne navn, vil det ta for evig. Det eneste jeg vet, er at Borgen har herved en STOR plass i mitt hjerte -og menneskene jeg forbinner med Borgen har en ENDA større plass inni hjertepumpa mi.
Så jeg nevner ikke navn -ingen nevnt, ingen glemt.

Den eneste jeg vil trekke frem er Han som sendte meg hit, og som bar meg gjennom året:
"Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag." -fil 1,6.



Takk skal du ha, Gud!