Handsfree

Poenget er tatt før, det har blitt beskrevet til det kjedelige, utallige tegneseriestriper har hatt det som sluttpoeng og det er ikke lenger godt nytt.

Men det driter vel jeg i.

Satt på t-banen her en dag. Det var som vanlig trøkka stemning. Ingen ser hverandre inn i øynene, man velger heller å se ut av vinduet -og hva ser man da? Et stummende mørke.Vi kjører jo under jorden for det meste. Hvem er "vi" lurer du vel kanskje på, kjære leser. Vi kaller dem Grete, Muhammed, Ingvild og Trude.

Grete borte ved vinduet sover bort litt av trøttheten hun jevnt og trutt har opparbeidet seg, Muhammed spiser en tørr brødskive før han skal på en forelesning på høyskolen mens Trude tar fire skjerf rundt seg før hun skal gjøre seg klar for formingstime for 4. klasse. Alt foregår uten en lyd.

Mens Ingvild rett ovenfor meg -HU har det gøy. Trenger ikke å snakke med noen i vogna for å føre en samtale, gitt. Latter, glede, morsomme historier og fortellingen om da hu hadde svidd av 80 000 kroner på en uke.Med et blikk rimelig hardt festa opp i taket fyrte hu løs.

Min oppgave som medmenneske resulterte i at jeg så det som min plikt at jeg måtte prøve å snakke litt med henne, og svarte faktisk med noen brydde "jaha?" og noen rødmende nikk -livredd for at folk skal se rart på meg. Jeg mener, vi snakker ikke med hverandre på t-banen. Det er jo første bud for å få LOV til å kjøre med disse ultramoderne maskinene. "Har du ikke billett?! Jaja.. Men du klarer vel å holde kjeft? ja? okay, hopp inn".

Det var så herlig. Jeg trodde et lite øyeblikk at hu skulle løsne opp stemningen, spre glede og latter, men hun hadde gått bort og kjøpt seg handsfree.