INNTRYKK

Jeg er ikke den personen Arne Brimi ringer når han har brent lammesteken sin. Ser den.. Men jeg er glad i mat, og spiser det jeg kommer over. Har også lagt merke til at kidsa (må lage en avstand til disse menneskene når det gjelder alder. Jeg er jo faktisk 3 år eldre enn noen av dem. Andre er født litt tidligere på åttitallet. Nok om det) også er glad i mat. Det bringer meg til gårsdagens hendelser:


Livet som miljøarbeider handler i bunn og grunn om å bli kjent med en milliard mennesker. Det som ofte slår best an er hjemmelaget (med trykk på hjemmelaget) mat som premie etter en "happening" hjemme hos -nettopp- miljøarbeideren. Ikke noe problem med å love noe slikt. Problemet blir å få det til i praksis.

Jeg har gitt et godt, dog feil, inntrykk hos folka på borgen når det gjelder husmorimaget mitt. I matsalen på Borgen er det en mikrofon som det er lett å la praten gå litt for fort i svingene. "Ja, er dere klar for innebandycup?? Har dere hørt hva premien er?? hehey!" -Man er jo alvorlig nervøs når man står der. Mange ting på en gang: være kul, avslappa, si beskjeden t-y-d-e-l-i-g -alt samtidig som du har puls i 180.

Det var tid for innebandycup og buzz på storskjem (selvsagt samtidig. Vi leker ikke miljøarbeider. Et tilbud til alle -helst samtidig)
Senere på kvelden gikk jeg da altså på en kraftig smell under buzz, når jeg ikke kunne svare på en eller annen ingrediens i en å-så-vanlig matrett. Mine konkurrenter fikk både 4 og 5000 poeng, mens jeg enda var fornøyd med hele 400 poeng. Panikken spres da med rekordfart når jeg innser at jeg faktisk har lovet vinnerlaget av cup'en hjemmelaget pizza.

Noen som har nr til Arne Brimi?