Kan dere ikke bare holde KJEFT?

 

Mulig jeg er en forvokst Dumbo plassert i et digert rom fylt til randen med Porgrunn Porselen, men noen folk snakker bare så enormt høyt. Når de sitter på bussen. Og det er andre som sitter på bussen, men som ikke deltar i samtalen. Folk er rett bak, men man omtent roper til hverandre.

Det kan være i telefonen, med en foran i bussen, en rett ved siden av eller rett bak. Uansett. Fellesnevneren er at lyden når stadig nye høyder, og de eldre kan rett og slett skru av høreapparatene og bikkjene oppfatter lyder så høyfrekventert (nytt ord) som følge av samtalene til disse menneskene.

"Disse menneskene" er veldig forskjellige:

-Det kan være to elever i 9.klasse som diskuterer muntlige karakteren i naturfag. "Og jeg bare: HÆ?! Og hu bare: Ja, du har gjort deg fortjent til en 4`er. Og jeg bare: Whaat?! Jeg har jo gjort leksæne hele tidæn! Og læreren bare: Du får jobbe mer da, Leah."

- Eller det kan være disse å så fantastiske damene på 55+ på vei inn mot Oslo på jentetur - dette er deres helg, deres tur til å skinne! Mannfolka er godt plassert hjemme, og stemningen er bare så ekstremt god. De er høye på livet og seg selv, og ørlittegranne påvirket av noen sterke saker hjemmefra. Det blir for dyrt å kjøpe alt, vite. Gjengen er ofte spottet på en togkupè, hvor de opptar 75% av plassene. De heldige resterende 25%  som ante fred og ingen fare fra bygda og inn til byen, kan nå ta frem hørselsvernet.

- Hva med de to dresskledde mennene som egentlig er så sinnsykt trøtte, men som tvinger frem en høflig (les: Klein) samtale. Tidspunktet er ofte 07.25, og de står skvist mellom resten av Oslos beboere inne på 70-bussen. Alle andre sukker stille for seg selv, mens disse har påtatt seg ansvaret for at en pinlig stillhet iallefall ikke er tilfellet denne mårran. "JAJAJAJÆÆÆJÆJÆJAJAJA, Morten? Harru fått hvilt deg godt nå?! Godt meg helg, ja. Ja. jajaja. JÆÆÆÆJÆJÆJAJAJA!"

- Og så har man de dagene hvor helte Bolteløkka Barnehage bestemmer seg for å ta en sightseeing, og fremkomstmiddelet er t-banen. Det er jo nydelig, for inne i vognene er det et eldorado for å blande lekene "ikke tråkke på gulvet" og "Har ni våra klara, barnestemme kvar?" (fritt gjenfortalt slik jeg husker den). Det er jo så mange stenger (som vanlige mennesker bruker til å holde seg i) som kan benyttes til å slenge seg frem og tilbake, rundt og opp og ned. Alt dirigert av tre overarbeidede ansatte som teller ned år til pensjonsdag. Bare 40 år igjen. Hold ut.

- Eller hu jenta på 25 år som av og til blir så glad for noen nyheter, sint for en historie, engasjert av en oppdatering -og som gjerne deler dette med folk rundt seg. Som kan snakke like høyt til folk som sitter 20 cm unna, som til dem som er 25 meter unna. Hu har ikke helt styringa på volumet, og kunne likesågreit holdt seg for god til å disse mennesker som snakker for høyt. For presidenten, regjerende leder og ekspert for klubben "Vi som snakker for høyt" er sørenmeg undertegnede, aka Dumbo. Men det er så himla deilig å knuse litt porselen i ny og ne.

SKIPPERTAK UNDER EN LØS TIDSKLEMME

Jeg har vel aldri vært den som har jobbet jevnt og flittig. Det har aldri vært min stil dette med å lage hundre utkast, se over fjorten ganger for så til slutt levere et feilfritt produkt. En slik stil hører de priviligerte til.

Gymtimer 

Nei, helt siden jeg seig meg gjennom 800-metern på Bislett Stadion i gymmen på ungdomskolen, så har jeg vært hu som presterer når jeg må. Jeg har kronet meg selv til tittelen skippertaksdronninga, og det e.r. så fortjent. Evige beskjeder om å trene jevnt, ble byttet ut med turer til Rimi i Bogstaveien, for å kjøpe litago sjokolademelk. Og så ble det heller en pinlig affære da jeg til slutt måtte løpe i fotsporene til Grete Waitz på Bislett Stadion. Det gikk seigt & treigt. (Og det er jo litt pinlig når man sliter med å småjogge to (!) runder rundt en gressbane).

Varme til folket!

Videre så har jeg ikke fulgt i min fars fotspor. Der han er klar fire timer før avreise, ender jeg alltid opp med å stresse helt til siste sekund. Bostavelig talt. En prioriteringsevne like bra som Kong Harald er våken, kommer ofte til overflaten. Som å slumre i 50 minutter, fremfor å ha en rolig og god frokost. Fremfor å tusle til bussen, fremfor å være riktig temperert. Jeg prioriterer heller å løpe med boblejakke og briller (fordi jeg ikke har tid til å ta på linsene. En operasjon som tar 20 sekunder, det sier litt om tidspresset, folkens). Resultatet er at jeg kjører med badstu-bussen nedover Ekebergskrenten (den boblejakka kan gjerne fungere utendørs, men innenfor fire vegger blir den omgjort til en vifteovn designet for å gjøre folk kritisk varme på to sekunder). Med duggfriske briller, andpusten ånde og en puls i hundre -tett inntil alle de andre 80 personene som er skvist inn i denne julerøde maskinen. Best når det gjelder -jeg rakk iallefall den hersens bussen.

Eksamenslesing 

Eksamenslesingen er et siste eksempel som kan være litt skremmende. Hvert eneste år kommer disse faste statusene om at "alt er så GØY i eksamensperioden. Vaske tøy, brette klær, støvsuge". 

Mellom oss to: Alt det der er jo fremdeles dritkjedelig. 

Netflix, derimot, SÅ mye gøyere enn å lese. Plutselig har 13 episoder av "House of cards" gått ned på høykant, og jeg har lært hvordan the real shit er i amerikansk politikk. Da er en halvtimes tbane-tur ned til byen en grei ting på eksamensdagen: 30 minutters intens pugging (med Santa Lucia som the soundtrack of my life. Barnehagekids som virkelig tar sangøvelsen på alvor, den sangen skal sitte som et skudd, uansett om det er en milliard trøtte kontorrotter som trenger noen sekunder ekstra på øyet før en ny dag tar til) av et halvt års pensum. Funker hver gang! 

Per dags dato, just nu

Og nå er det det to og en halv time til jeg skal dra fra huset. Jeg sitter fremdeles i pysjen, klokka er snart halv tre -og jeg har sminket meg som en fresh traktorlesbe. Alt er ikke under kontroll, men gi meg to timer, 29 minutter og 59 sekunder -og så er jeg klar til å beine til 70-bussen. Og selv om det kom 13 år for seint -nå LØPER jeg iallefall 800 hver eneste dag. På tide at jeg og Bislett gjenforenes. 

INTERESSEFELT

Det hjertet er fylt av, det taler tungen. 

 DENNE dokumentaren fyller hjertet mitt om dagen.

BITTELITTEGRANNE STRESSA

Se for deg dette:

Du må ekstremt på do for å tisse. 

(beveger meg faretruende nær "over sharing"-kategorien nå)

Det er en halvtime igjen av forelesningen, og

rett etter forelesningen er det lunsj.

Hver dag begynner magen å rumle en halvtime før lunsj.

For å dempe dette sjarmerende tordenbrølet, så 

kan man pælme innpå med vann. 

De siste dagene har du også vært veldig trøtt i timene.

Selvsagt, du er bare veslevoksen, ikke voksen, så din koffeinkilde 

kommer fra Pepsi Max. Kaffe blir for alvorspreget.

Du sitter altså der, 11.33 og ser at sekundviseren snegler

seg frem mot tolvpausen. Du drikker vann og pepsi max 

(som er alle vanndrivende drikkers mor) som om det stod 

om livet -og kombinerer dette med en trøtthet, mage-

bråk og vannvittig stort behov for å "pudre nesen". 

Du gjør alt  for å møte behovene denne fantastiske 

sammensetninger av organer krever av deg. 

(Kroppen er fantastisk, dere!)

Dette kommer kanskje ikke som en atombombe på deg, kjære leser, 

men jeg beskriver en historie fra virkeligheten, og jeg er 

hovedpersonen. Og jeg er veldig glad for at toalettet kun var 

en trapp unna klasserommet idag. 

 

BILLETTKONTROLL

 

Man må gi og få i et forhold

Rutersystemet har en greie som har fungert sånn passelig langt under godtatt grense i flere år: Forsinkelser, dårlig plass, smørsure sjåfører og t-banevogner bygget av papir (noe som er ekstra gunstig i vinterhalvåret).

For å få oppleve dette, så må man betale en ganske så stiv pris. Og betaler du ikke denne stivna prisen, så må du punge ut med et rimelig høyt beløp (iallefall hvis man er student. Og jeg er jo student).

Men så ha-ar det nå vært en rimelig grei skuring å snike i kollektivtrafikken. Fælt å si det. Godtroende sjåfører tenker at alle her inne har jo betalt en 50-lapp for tre minutters kjøring. Men det har altså folk ikke gjort.

Nye tider kommer

Men nå! hå, nå skal INGEN slippe unna kontrollørene. De stiller opp tidlig og sent, på alle ruter (til og med trivelige 74 Mortensrud-linja slipper ikke unna). Og regla "jeg LOVER, jeg har billett, men den ligger hjemme", kombinert med et fortvilet, tårevått uttrykk -det hjelper ikke. Disse folka kom ikke inn på politihøyskolen, og dette er deres tur til å skinne som en diamant -de har lov og rett til å være brutalt rett på sak. Unnskyldninger, forklaringer og tryglinger regelrett preller av som tårer på en smørsmurt lasagnepanne.

De tar heller frem denne kortterminalen som om det var et FBI-skilt og de var de eneste i hele verden som kunne løse en mordgåte. "Heh, det blir 750 kroner det, vettu! Og 900 hvis penga ikkes strekker til nå". Og så plotter de inn summen med et dårlig skjult smil.

Mitt kjære studentbevis

Derfor passa det så überdårlig at jeg mista studentbeviset mitt her en dag. (jajajajaja, når man har det i baklomma på buksa, da kan man skylde på Karius og Baktur herifra og til månen, men det har ingenting å si. Enig i det.) Har jeg ikke studentbeviset med meg, så er jeg i praksis ikke student -og da kan jeg ikke kjøre rundt med min student-billett. Dette har resultert i at jeg har sitti på både 70- og 37-bussen og sikkert sett ut som en psykisk syk jente. Snudd meg hvert tredje sekund, og alle mennesker er for meg en kontrollør kledd ut som en vanlig person. Det vil si at jeg ser ut som en tissatrengt person med mangel kontroll over pustinga si. Sjarmerende? Meget.

Den som ikke tror på mirakler er ingen realist

Men av og til så har man flaks, hæ? Igår var min siste tur (Før jeg fikk henta min billett til sjelefred: Nytt studentbevis) uten nødvendige ingredienser til å gå gjennom en kontroll der resultet blir tårer. Og på siste stopp stod selvfølgelig denne gjengen av blanda drops og venta på meg. Akkurat der og da takket jeg vårherre for kverulerende kollektivreisende: De som ikke er redd for å ta en fight, som står på sitt og som synes det er uhørt hvordan Ruter ikke stoler på sine reisende. De som ikke blir til geleklumper i møte med kontrollørene.

Fordi på grunn av at disse nesten-politihøyskolen-menneskene brukte all sin energi på disse fargesterke karakterene, så kunne jeg gå (med rimelig stive skritt) forbi dem og aldri, aldri se meg tilbake. Jeg ble ikke tatt i kontroll!!! Feirer det med fire utropstegn. Et aldri så lite mirakel, jeg slapp gjennom nåløyet til gledessprederne fra Ruter.

750 kroner spart -det er 750 kroner TJENT, det!

NICE`n`GOOD TO KNOW

-en hele fireelementers lang liste over ting en 25 år gammel jente har lært seg.

1 Man må kunne kjøre for å ta sertifikatet. Og teorien må sitte.

Venninna mi, Janne, kjørte meg til oppkjøringen i Æ`ndal. For folk som ikke er kjent i dette området, så er det et eldorado av et paradis for rundkjøring-fanatikere. Jeg var så stressa for å få løypa som har intet mindre enn fjorten milliarder (sånn røfly regna) rundkjøringer, så jeg valgte kun å fokusere på at jeg ikke fiksa det, og ikke på alt det andre jeg ikke kunne sette på lista over personlige kvalifikasjoner.

Så når Janne, litt på tull, spør om jeg vet hva et rundt, rødt skilt med en tjukk, vannrett strek over betyr -da blir det en sånn herlig, trykka stemning. Stillhet kan være godt, for all del, men her skulle gjerne jeg erstattet det med "heh, selvfølgelig betyr det at man ikke må kjøre videre i den retningen, for det er ulovlig". Men når man ikke har peiling på det, så blir det stillhet. Da er det godt å ha Frans av Assisi med på laget: Ord er overflødig.

Jeg strøyk på teorien. Og på oppkjøringa.

2) Man må vite hvor mye søvn en trenger.

Når man er student tror en ofte at det går an å gjemme seg. Skjule seg bak andre medstudenter og bare ta en bitteliten lur når klokken blir for lenge etter frokost, og for nær lunsj. At en foreleser som står hele 4 meter (!) foran deg, nei, han kan umulig legge merke til at jeg lukker øynene etter en halvtimes kamp mot rullende øyeepler, rykking i kroppen og en sjarmerende headbanging.

Grunnen til denne gymnastikken er jo selvsagt en prioritering av en annen verden dagen før. Med pågangsmot som ikke ligner, vurderer jeg ofte meg selv ørlitegranne lenger mot høyre -og tror at jeg er et B-menneske. Det stemmer absolutt ikke. Jeg er av typen som fungerer optimalt etter 17 timers søvn, er strålende blid de første 43 minuttene -og derifra går det faktisk nedenom og hjem. På slutten av dagen kan jeg sammenlignes med en premenstruell fugl som mista avreise til sydligere strøk, og som må feire julaften på et fuglebrett til en fuglemat-gjerrig familie i en av Norges forstader. Der har du meg. Og når jeg da har valgt bort 17 timers søvn (dette er selvsagt en overdrivelse, det holder med 12) så utvider jeg like så greit denne "happy hour"-stemninga, og deler den generøst med menneskene rundt meg.

3) Jeg får aldri den blondfargen jeg ønsker -men en skal bare aldri gi opp.

Vårherre gikk tydeligvis tom for gyllent, glitrende, lysreflekterende og Gwyneth Paltrow-hår. Det ble heller en restefest av kommunegrå, rottepelsfarget hår som er like tjukt som en hest med hale -og som best kan beskrives som et fyrverkeri av innesluttede gråsoner. Men mulighetene for å bli blond er mange, og jeg har prøvd dem alle: Leverpostei-farget, ferskenblond, strawberry-blond, ihjelbleiket blond, orange, orange og gult (m-mmm-M! forestill deg det mot en lettere rødblusset Kari-hud) og askeblond. Dette her er alle beskrivelser frisører har gitt av håret mitt.

Likevel gir jeg meg bare aldri. Har like troa på at endestasjonen på jakten etter den perfekte blondfargen er like rundt hjørnet hver eneste bidige gang. Inntil da så er jeg glad for sitronsaft under en Zanzibar-sol, hjemmebleiking av lokkene og litt dårlig bruk av balsam bidrar til at frisørene drar i håret mitt og lirer av seg spørsmålene "du er ikke så veldig glad i å ta vare på håret ditt, hæh?"


4) At man gjerne skriver om de samme temaene på en blogg.

Jeg har tatt omtrent 12 måneders pause fra bloggen. Jeg skulle kanskje benyttet meg av dette året på å summe meg, filosofere -grunne på hva som kan videreutvikle bloggen min. Kursing, skriveskoler, lese meg opp på andre blogger og generelt gjort alt jeg kunne for å være på høyde med toppbloggerne: Skrevet om det siste innen mote, fashion og interiør.

Problemet er at jeg har ikke råd til å gå på Westerdals (men det er mitt STØRSTE ønske, dersom en ansatt fra programmet "ønskedrømmen" på tv2 leser dette), jeg bruker et sengeteppe til gardin i stua, og trening det siste halvåret kan telles på en hånd (meeen, dersom løping til bussen teller, så har jeg trent omtrent hver bidige dag hele høsten).

Men poenget er at jeg er i gang igjen, og det er det ingen som kan være sure for.


xoxo Kari.
(takk til Netflix og "Gossip Girl" som lærte meg hva dette betyr!)

(Takk generelt Netflix, tv2sumo og HBO for at dere gir meg et lettere overfladisk liv -hvor meningen med livet slutter hver gang en serie tar slutt)

Jeg har vært støttekontakt for en fantastisk person,
og for en stund tilbake hadde vi to hatt noen timer sammen,
og satt nå i taxien på vei hjem.

Så setter sjåføren på radioen og Kong Fu Fighting blir soundtracket til hjemreisen.

Og plutselig blir taxisjåføren vitne til at de to bak i bilen plutselig begynner å synge.

Høyt

De smiler og ler om hverandre.
Han, på sin side, ser litt rart på oss.

Og så skrur han opp volumet og begynner å synge med oss!!

Og DER, i et veikryss i Oslo sentrum, tenkte jeg: Det er dette livet handler om:
Tre megaglade mennesker 
som synger Kong Fu Fighting.

Herlighet.
Jeg ble så lykkelig, jeg.