Ting Tar Tid

2012-02-08T14:25:00.000-08:00

LiVeT eR GoDt På ToPpTuR!

Jeg spurte om det var langt.

Hu svarte at det tok ti minutter.

Jeg spurte om det var bratt.

Hu svarte at det var litt flatt i begynnelsen

-og så litt bratt på slutten.

Litt.

Ti minutter.

Elisabeth husker ikke så godt.

Vi gikk langt.

Og bratt.

Jeg kalte henne "teit" mange ganger.

Jeg er nemlig ikke så fan av oppoverbakker.

Men.

På toppen, med utsikt over omtrent hele Ålesund,

da likte jeg meg.

Da likte jeg meg veldig godt!

2012-02-07T07:15:00.000-08:00

Om å se stort på smått!

Nå er min tid i eldreomsorgen over. For denne gang. Seks år med
ekstrajobbing er over. Og det er med et litt tungt hjerte at jeg sa opp.

Det er det en setning fra filmen Love Actually som har gått igjen
den siste uken. Ei kone blir sett ned på av ektemannen, når han nå
kjøper dyre ting til en annen dame. Hennes hverdagsliv, gjøremål,
meninger, utseende og innsats holder ikke mål. Ikke bare har han
gjort noe som er helt forkastelig,

"men du har også gjort narr av det livet jeg lever".

Hvem er det som bestemmer hva som betyr mest?
Hva som er mest viktig? Hva som teller?
Gjør vi narr av de eldre ved å ikke sette de høyt?

Det er slutt på kveldsmatstunder hvor jeg kan spørre om
"fyttirakkern" er et stygt ord, og få svaret "ja, da skal du virkelig være sinna".
Også stunder hvor vi så på Skal vi danse og jeg fikk damer på 80+
til å fnise over kjekke Atle:

"Kom aaaaaaaaaaaan, damer, dere ER enige med meg!"
"hoohohoihii.. Ja, du er ikke sann Kari..."
"Men du SYNS han er kjekk?"
".... ja! hohoho"

Det er noe helt ekstremt fint med å gi gamle mennesker en
fin avslutning på livet. En verdig avslutning! Og jeg må
si at de som jobber i en slik jobb, hver dag, år ut og år inn
-de redder verden.

For i Norge har de gamle fått stempelet "til overs"
eller "ubrukelig" eller "overflødig".
Hva slags verdi gir vi de gamle?

Derfor har det vært fint å jobbe på et sted som Nordberghjemmet,
hvor vi har friheten til å lage pannekaker til kaffen,
kakao til maten, servere vin til kortspillet, la dem sove så lenge
de vil (og legge seg når de vil, for den saks skyld),
spraye på parfyme, la dem selv kneppe igjen blusen
(selv om det skulle ta en runde til på minuttviseren)
og til å la dem få snakke om første gangen de forelsket seg,
hvordan det var i India ("FLOTTE MENNESKER! helt utrolig flotte.
Særlig mannfolka. Du burde ta deg en tur dit, altså!),
og til å fortelle om barnebarna på bildet, be sammen,
fnise og tulle.

For disse menneskene er så mye verdt, de trenger å høre det.
Men også merke det.

Er det rart hjertet mitt er litt tungt idag?

2012-02-01T08:12:00.001-08:00

NÅR ALT KOMMER TIL ALT!

Jeg går tilbake til start. Går frem fire skritt, men sklir, tryner og ramler tilbake. Noen ganger uten at jeg vet at jeg er i den bevegelsen. Det blir så vanlig, hverdagslig. Så jeg slutter å tenke på det. Og over det. Godtar at ting ikke ble slik og sånn. Dagene går. Månedene i samme slengen, til slutt året. Det året som jeg skulle bruke på Deg over. Fra januar skulle alt annet få en pause, tid skulle bli satt av. Prioriteringer skulle bli satt på dagsorden og jeg skulle komme nærmere deg. Det er lettere sagt enn gjort. Jeg møter folk som ikke har Deg i livet sitt, og som har det bra -kanskje til og med bedre- enn det jeg har. Sånt gjør at man setter spørsmålstegn ved hele greia. Hva er det jeg holder på med? Er det viktig? Noen perioder kom jeg faktisk frem til at, nei, jeg aner ikke. Overbevisningen ble mindre og mindre. Og jeg fikk det bedre og bedre. Hva er samenhengen der? Jeg lo, følte meg fri og fikk virkelig sett den verden Du har skapt til oss. Mange ganger uten Deg.

Likevel.

Det er noe der. Noe jeg ikke kan sette fingeren på. Akkurat som om jeg har misforstått hele Deg de gangene jeg synes det er vanskelig, umenneskelig og kjedelig, rett og slett kjedelig, å tilhøre Deg. For det har vært tilfeller hvor du har sagt "Jeg er hos deg". De gangene jeg har vært livredd og bekymret. Så har du, gjennom skaperverket, lyst ned på meg og gitt meg en fred som overgår all forstand. Og der, der kunne jeg ikke brydd meg mindre om de vanskelige spørsmålene. Og det er ikke det spor kjedelig. Du og jeg var der. Sammen. Og jeg kunne bare gi slipp og sleppe hendene ned langs siden. Der. Der gikk jeg plutselig frem åtte skritt. Bare ved å kapitulere uten dramatikk. Så er vel livet sånn... man finner ikke ut av ting. Det er ikke nødvendigvis lett. Spørsmål som kommer, de må opp og frem. Meninger må testes, ingenting må bli en oppramsing av ord.

For, når alt kommer til alt, så er det å tilhøre deg, Gud, det viktigste. Og det er en reise, med stoppesteder og pauser som viser livet mitt at...

... det er en tid for alt!

Alt har sin faste tid,

alt som skjer under himmelen,

har sin tid:

en tid til å fødes, en til å dø,

en tid til å plante, en til å rykke opp;

en tid til å drepe, en til å lege,

en tid til å rive, en til å bygge;

en tid til å gråte, en til å le,

en tid til å sørge, en til å danse;

en tid til å kaste steiner, en til å samle dem,

en tid til å ta i favn, en til å la det være;

en tid til å lete, en til å miste,

en tid til å gjemme, en til å kaste;

en tid til å rive sund, en til å bøte,

en tid til å tie, en til å tale;

en tid til å elske, en til å hate,

en tid til krig og en til fred.

Alt skapte han vakkert i sin tid.

Også evigheten har han lagt

i menneskenes hjerter.

Men de fatter ikke det verk

som Gud har gjort fra først til sist.

Jeg skjønte at ingen ting er bedre for dem

enn å glede seg og gjøre godt i livet.

Men når en mann får spise og drikke

og være lykkelig i alt sitt strev,

er også det en gave fra Gud.

Jeg skjønte at alt det Gud gjør,

varer til evig tid.

Forkynneren, kap 3.

2012-01-26T09:23:00.000-08:00

How do you say goodbye
to someone who had you at hello?

Idag dro han. Til Kenya. Kanskje en milliard mil langtvekkifra Oslo.
Fra en liten bysykkel-tur unna meg,
til et minimøte mellom forelesninger og lesesaltid.
Han dro fra klemmer.

MEN!

Han dro også fra en white-trash-tilværelse
(les: Pølse & potetstappe 00:30),
plagsomme klyp i siden
(mitt _eneste_ våpen mot den bjørnen)
og
en til tider meget barnslig frøken Eklund.

Alt i alt, så tror jeg dette skal gå bra. Det er noe med
å ikke la syndefloden få en ønskereprise

(akkurat den biten har jeg driti meg ut på, men starter på nytt),

men heller la tårefossen få ei litta pause. Det er ikke den beste
situasjonen, men det er snakk om å gjøre det beste ut av den.

(kjøper du den? At jeg tar så lett på det? hehe)

Skype, mail, sms, telefon er alle dynamitt for folk i et
avstandsforhold. Det er ikke som i gamledager lenger:
Deilig å slippe styret med å sende røyksignaler!

Jeg sa hadet til en sjelden vare idag.

Og som mamma sa så fint:
Hold fokus, dette greier du.
Du er jo heldig som har kjæreste!

Og om to jobbhelger og to MUF-møter som jeg leder,

så ser jeg han igjen. Når man vrir på det sånn,

ja, da da er det lett å være positiv!

2012-01-05T03:31:00.000-08:00

JULAFTEN SIN, DET!

en lattermild gaveutdeler

en stk finfin bestefar

Størrelse på skjorte?

Ingen problem.

2012-01-01T18:00:00.000-08:00

værsegod for 2011!

2011-12-27T13:03:00.000-08:00

Hvem bestemmer hva som er hvordan og hvis?

Når jeg var liten var jeg fast bestemt på yrkesvalg. Det var ingenting i hele verden som fristet mer enn å trykke på knappene, spørre om kunden ville ha en pose og om "det var alt?". Eneste som bekymret meg var at kanskje det var jeg som måtte regne ut hvor mye kunden skulle ha tilbake i vekslepenger. Men når en (som var hakket foran meg i køen når de delte ut hjerner) forklarte meg at det var kassaapparatet som gjorde den jobben, ja, da var det ingen tvil i mitt hjerte.

Jeg skulle bli kassadame på butikken.

Og gutta i barnehagen? Heltene var ikke strigla menn i dress som hadde en master i fuglene veit hva. Nei, heltene kom med den store lastebilen noen ganger i uka. Søppelmennene var øverst på rangstigen, de som mottok mest "whæow"-lyder fra guttaboys (som omtrent klatra over gjerdet, i håp om å få se mest av den grønne søppelbilen).

Hva skjedde?

I filmen "Jeg reiser alene" kommer det frem at moren til Isabel Charlotte jobber på Rimi og reiser til syden. Av og til er de i Sverige. På harryhandel.

Hvorfor rynker vi på nesa av dette? Hvorfor er det mer akseptert å bruke flerfodig tusen kroner på en eksotisk ferie? Hvorfor settes ulike utdannelser over andre?

Jeg synes det bare er så rart.

For Kari på fem år kunne ikke vente med å bli kassadame. På samme måte som Kristoffer F, B og M (kreative foreldre i Skien, vite, alle skulle hete Kristoffer) ville bil søppelmenn.

2011-12-17T15:56:00.000-08:00

525 600 minutter

Hvordan måler man et år?

Antall latterkuler?

Antall kaffekopper?

Antall t-baneturer til Nordstrand?

Antall sykkelturer til Collets gate?

Antall minutter?

På mange mange måter, på en måte, tenker jeg.

Beste måten er vel å måle et år i kjærlighet.

For 365 dager siden var jeg ikke klar over at:

*Øyvind synes det er litt flaut å sykle to (forholdsvis store) mennesker

på en bysykkel. I Frognerparken. Nå vet jeg at han først sier nei,

får dårlig samvittighet og så gjør det alikevel.

*Man ikke skulle tulle med at man "ligger i en grøftekant på Ekeberg, men at

det sikkert kommer til å gå bra" istedenfor å sende "da er jeg trygt hjemme"-

melding. Idag sender jeg ikke sånne tullemeldinger.

* At Øyvind ikke liker at jeg peker på han mens jeg synger

"Happy biiirthday to you". På Jernbanetorget t-banestasjon. Når han ikke har bursdag.

Det gjør du bare ikke, Kari. Den er god, lesson learned!

* at TV-serien "How I Met Your Mother" og min kaffedrikking er viktige

ingredienser i et eventuelt frieri. Med andre ord: Kaffedrikkinga mi

har satt den saken på vent.

* at Øyvind takler (nesten) alle mine sinnsstemninger såpass godt. Endeløse

tårekanaler som får utspring, intens glede over fint lite eller en irritasjonskurve

på spasertur nede i dødsskyggens dal? Ingen problem med de to første. Men den siste var jeg

nemlig ikke klar over: At han kunne være så plagsom som

han er en uke i måneden.

* at han liker heksehyl-godteri og en kvalmende schweppes-brus. Videre at han er svak for hjemmelaget pizza,

blir kvalm av mektige desserter,

men at prinsessekake går ned på en 90 graders høykant.

Og at han er glad i etiopisk mat.

* at Øyvind er så morsom som han er.

* at han er en utrolig varm, klok og fornuftig kar.

Så på mange måter og på forskjellig vis utfyller vi hverandre så fint:

Jeg ELSKER mektige desserter, er surrete som få

og gir han stadig vekk ulike caser som han kan bryne seg på.

Foreksempel fantastisk liten tid når man skal rekke noe.

for å konkludere, komme frem til et poeng:

Øyvind er i kategorien "favorittmenneske" hos meg.

2011-12-07T03:40:00.000-08:00

GOD JUL, DERE!

2011-12-05T02:14:00.001-08:00

Ooh, would we call her chubby?

Nå er det LOVE ACTUALLY-SESONG igjen.

Og godt er det!

2011-11-30T17:10:00.000-08:00

White trash! Coming thru, coming thru!

Det skjedde igjen!

Jeg jobber best under press. Og nå, klokka er 02:19,

jobber jeg helt sinnsykt bra.

Frist for innlevering er om

sjarmerende 9,5 timer. Da er det deilig å ha

skilt-enslig-trebarnsmor-sveisen min og 1.5 liter (!) med

pepsi max som ikke akkurat gjør meg døsig.

(Eneste som mangler nå er at jeg hadde

røyka som en skorstein -da hadde white trash-stempelet

mitt vært nær det perfekte)

Godeste julelister

på spotify er the soundtrack of my life.

Britney og Mariah?

-dere gjør virkelig kvelden min finfin.

Lenge leve skippertaket under en løs tidsklemme!

2011-11-30T10:04:00.000-08:00

FREMKALLING AV BILDER OG MINNER!

Idag henta jeg bilder. Jeg har aldri fremkalt mine egne bilder. Stemmer det -elsker å ta bilder, men bare la det hope seg opp på macen.

Men idag henta jeg bilder. Planen var at de skulle bli ramma inn i fine rammer og gitt bort i julepresanger.

Men jeg beholder dem heller selv!

SÅ koselig med bilder.

2011-11-29T07:10:00.000-08:00

NeRdEtId

Nå begynner det å gå til hue på meg.

Jeg blir litt gal av spørsmålet

"Hva er religion?
-drøft ulike perspektiver på fenomenet"

og

1. Mos 2, 18-25 er det en god stund til jeg
leser om igjen. De versene sitter nå.


Og på lesesalen idag, to dager før innlevering,
sier en klassekamerat av meg:

KK.A.M: Jeg synes den boka er så svada.
Kari: Jahh, jeg også!
KK.A.M: Det er den jeg har tatt utgangspunkt i, da!

Så nå er vi der at gjort er gjort, og elg er elg
-det får stå til. Vi har gjort så godt vi kan.

Og så er vi alle enige om at skippertak neste semester?
Skjer ikke. Det skjer bare ikke.

(Kan ikke opprettholde den 10 år lange tradisjonen
med skippertak. På tide å gå videre nå) 

2011-11-28T13:53:00.000-08:00

TURIST I EGEN BY!

Hvem sier at man må stå foran en pyramide

(eller et tårn som ikke akkurat står i vater)

for å kunne peke på ting & tang?

Og hvem sier egentlig ifra når man

er i mål med pekinga?

Iallefall ikke jeg.

Ikke engang når Øyvind spør:

"Eh, er ikke dette litt rart?

Peker jeg på Harald nå

Ja? Okay!"

TOMMEL OPP FOR GOD STEMNING!

2011-11-25T07:10:00.001-08:00

Dear Santa!

Jeg savner tida da julafreden senka seg sekundet jeg løp ned til postkassa

og fiska opp reklamen fra lekebutikken.

Da var det jo bare å sette seg ned med tusj

og ringe rundt det man ønska seg mest av alt.

Deretter gjentok du denne prosessen hos besteforeldre,

tanter og onkler og hang bladet på kjøleskapet i de respektive hjem.

Du visste godt at de snakka sammen og blei enige om hvem som skulle kjøpe hva,

og du fikk (nesten) alltid den barbien du ønska deg.

Men allikevel var du så spent på julaften at du omtrent

besvimte et sted mellom ribbefett og riskrem.

Nå sitter jeg her med en pumpende følelse av at

desember sniker seg opp på meg og jeg har ikke et eneste ønske på blokka.

Eller jo, kjøleskapsmagneter, mamma, kjøleskapsmagneter.

Eventuelt denne hvite pologenseren med

matchende strømpis så det ser ut som om

jeg bare er iført en knallrød kjole i 25 minusgrader.

Også jeg som alltid har sagt at jeg blei så brun som barn …

Rikke skriver utrolig bra på gjennomtrekk-siden sin!

2011-11-24T02:13:00.000-08:00

sånt her blir jeg

tullete i hodet av!

kilde: dunun

2011-11-23T09:15:00.000-08:00

Til enhver tidsalder ankommer vi som
totale
nybegynnere, og så må vi lære den nye alderen
- oss selv og kroppen -
å kjenne.

(Whenke Foss)

foto: Nina Djærff

Hjernen er et organ av mindre betydning.
Sjelen sitter i hjertet,
som også styrer kroppen.

2011-11-23T08:42:00.000-08:00

jeg gir min stemme til lesepauser.

WordFeud gjør eksamens- og
oppgaveskrivingstiden til en lek.
Og slik at jeg kan lengte frem
til juleferien. 13. desember!

snakkes da!
- frem til det: kaek88.
Snakkes på wordfeud!

2011-11-22T06:42:00.000-08:00

Siri Nilsen vet, hun vet, hun vet, hun vet.

jeg vet jeg vet jeg vet jeg vet

....

at det er sånn som skjer

jeg vet jeg vet jeg vet

at jeg ikke bør tenke på det mer.

Men jeg vil høre noen si...

at også dette...

det skal gå over.

Det skal gå over.

Og jeg har sett alt dette før.

Jeg vet hvordan det går.

Det går sånn som det gjør...

når man er redd

det man ikke forstår.

Men jeg vil høre noen si

at også dette ...

det skal gå over.

Det skal gå over.

jeg vet jeg vet jeg vet jeg vet

at en dag

-om vi fortsatt husker-

så er det bare vagt.

Men jeg vil høre noen si ...

at også dette ...

det skal gå over.

Det skal gå over.

(fantastisk flinke Helene Halvorsen Knudsen

tar fine bilder av Siri Nilsen. Ta en titt her!)

2011-11-21T01:11:00.000-08:00

Alt over C er bortkasta ungdom!

Skole ER en brøkdel av livet, folkens!
(bare at den brøkdelen er sæbla stor i 20-åra)

2011-11-19T03:50:00.001-08:00

Jeg er støttekontakt for en fantastisk person,
og her en dag hadde vi to hatt noen timer sammen
og satt i en taxi på vei hjem.

Så setter sjåføren på radioen. Kong Fu Fighting på P4.

Og plutselig blir taxisjåføren vitne til at de to bak i bilen plutselig begynner å synge.

Høyt.

De smiler og ler om hverandre.
Han, på sin side, ser litt rart på oss.

Og så skrur han opp volumet og begynner å synge med oss!!

Og DER, i et veikryss i Oslo sentrum, tenkte jeg: Det er dette livet handler om:
Tre megaglade mennesker som synger Kong Fu Fighting.

Herlighet.
Jeg ble så lykkelig, jeg.

2011-11-14T06:32:00.000-08:00

Ja, akkurat. Den følelsen der. Stemmer det.

STRESS

Du finner det i samme kategori som kanelspising kombinert med akutt hosteanfall (ja, jeg veit du pleier å småknaske på litt kanel og ingenting annet. Det er helt vanlig) uten å ha vann i nærheten . En intens følelse av stress og maktesløshet:

Løping inn i/mot stolper!

Store, brede og høye stolper. Dekorert med mange små fliser. I fargen hvit, for at man skal, ja nettopp, se stolpen.

(Ei litta bihistorie til denne hendelsen var at jeg hadde, mu-hu-ligens, overvurdert flytoget og t-banen, og bare satt av sjarmerende 70 minutter fra Majorstuen til flyet skulle lette. EASY. Min bedre halvdel innså med kjapp hoderegning at dèt kanskje ikke var tidenes margin, og ga meg bare kort, konsist og presist denne beskjeden:

"Nå må vi løpe. Okå? Hele veien")

Tilbake til den virkelige historien, som ikke beskriver undertegnede som den hun faktisk er (og som kommer til å gi en viss pappa på Sinsen et litta stripe ekstra med grått hår) -men som heller viser KLØNETE KARI. For den siden tar større og større plass. Av og til lurer jeg på om jeg faktisk er en fjorten år gammel gutt, som ikke har heelt kontroll på hvor lange armene og beina mine er: Jeg velter og knuser og knaser ting.

Men denne gangen tok jeg virkelig hele kaka i ett jafs. Se for deg en rimelig stressa og fortumla Kari som løper (...så fort jeg kan. Det med å løpe så fort jeg kan? Ikke min greie) foran superduper Øyvind som tok min koffert og sin bag (igjen, jeg kan ikke dette med å løpe så fort jeg kan. Dermed tok han, dagens helt, likesågreit min koffert også. For å si det sånn: Jeg hadde vært hu som sinka laget på 71* Nord) og får et lite forsprang. I stedenfor å løpe videre (som dog hadde vært naturlig) så stoppa jeg opp, venta litt og sa høyt til meg selv "DER var Øyvind, nå kan jeg fortsette å løpe til flytoget".

Og jeg tar sats. OM jeg gjør. Med hele meg tar jeg fart, og tar dermed et oppgjør med "løp så fort du kan"-mentaliteten, og tar det så langt at jeg deiser inn i en stolpe. HVOR fort klarer noen å bygge en stolpe?! Den var der IKKE for noen sekunder tilbake i historien. Og jeg kjørte både et kne (opphøyd i annen), nese og hele den halve tannraden over tungeområdet. Det _var_ så vondt. Og det så _SÅ_ rart ut.

Og det eneste jeg klarer å tenke er "DU MÅ LØPE, JENTE!! SÅ FORT DU KAN!!". Så når vi kommer frem, og flytoget lukker dørene foran ansiktet vårt (...vi har beina godt planta på Oslo s-murstein-jord, da vi egentlig skulle ha rompa begravd i en av flytogets stoler) og jeg ser på Øyvind (at han ser en annen vei, for virkelig ikke å lage en scene sammen med månedens kjæreste -that would be me!-) så tenker jeg: Detta.. detta fortjente jeg.

Neste flytog. 7 minutter seinere. Øyvind (som virkelig er en helt, og som tar dette veldig fint) forklarer meg at om vi ankommer Gardermoen 15.45 så rekker vi det.

Derfor ble det så himla deilig når det på høytaleren ljomer ut:

"Vi ankommer Gardermoen 15.54"

Kul, fliseformet kutt i panna, to blåmerker på knærne og ei litt malplassert tann? Fortjent.

SÅ fortjent.

2011-11-10T03:44:00.000-08:00

Moren sier hun har spist alt godteriet til ungene.

... noen ting tuller man bare ikke med!

2011-11-09T12:41:00.000-08:00

OM Å DRØMME SEG BORT

Jeg går inn på G-max (sportsbutikk på Storo) og har litt den der

"jahhh, her veit jo ALLE at

jeg ikke hører hjemme.

Bare lat som om dere ikke ser meg,

så er iallefall jeg fornøyd!"

-følelsen. Plukker med meg noen klær og har planer om å fordufte inn på prøverommet

så fort som mulig.

Utgangspunktet er dette:

Jeg har allerede vært på Ullevål og titta inn på sportsbutikken der. Smarte som de er, så har de plassert en stjernehimmel av spotlight-lamper med fokus RETT på ulike velsignelser som hofteparti, appelsinhud og SannidalKNÆR og legger (les: Bitte litt breiere fra lår og ned til ankel -en bivirkning av å slekte på mammas slekt). Og. Et av disse speila. Disse stygge speilene som ikke har litt lyveeffekt, engang. (Der har H&M skjønt no -litt lurespeil, og man ender jo opp med å kjøpe mye mer) Jeg endte med å svare ganske så kort og konsist "neijh, du, det passet ikke helt" når Mister Maraton 2012 spurte om det passet.

Så der står jeg. På Storo. Med et under

gjennomsnittet lavt blodsukker og

humørstigning i feil retning.

Og ut av ingenting kommer han. Den best selgeren man finner. Beste i sin sjanger. Og han møter hu som trasker i dødsskyggens dal. Ingenting skal til for å få meg opp av hengegjørma og myra og drit og dra.

Og han veit det å benytte seg av det.

"Den er for stor, vettu. Den tightsen der?? Kom an. Hva giiir du meg. Du må ha en størrelse mindre, mkay?"

Og når han videre ikke fnyser av mine treningsvaner, men sier "åj! Det er jo mye trening" - da er jeg med på notene. Leken. Han snur seg sakte rundt. Tar en titt fem meter i den andre retningen. Snur seg så tilbake til meg. Til hu som plutselig har blitt til en krysning av Grete Waitz og Moen himself.

"Veit du hva? Du skal ha den her, du". Og så peker han på tightsen som gir resultater. "Folk har spart opptil 3 minutter på maraton-resutlatet. Northug bruker den!"

Jeg skal bruke den.

"Tre ganger i uka? Shit. Det er mye da! Jeg, jeg tør ikke bruke tights -men du burde det, ass!" -og her kommer selger nummer to inn: "Det er en gutte-greie, da! høhø". Og jeg blir så satt ut av hele god-stemninga og gleden og himmel og havet, så jeg går inn og prøver den (for ikke annet enn å beholde den gode stemningen) ...

og drømmer meg bort.

Og kjøper den tightsen.

Jeg gikk 5 på.

Kjøpte de orda han lira av seg,

og ga mye for hver bokstav.

2011-11-04T14:57:00.000-07:00

OM Å HA SKRIVESPERRE

Det er jammen ikke alltid så lett å klekke ut fine, meningsfulle og fengende tekster. Særlig de i musikkbransjen har en tøff jobb foran seg. Noe forfatterene bak Mummitroll-sangen smertelig erfarte når de skulle skrive teksten sin. Jeg ser det så godt for meg, det er tre timer siden lunsjtid og bare noen få linjer med enderim er pressa ut, og det er fremdeles utallige toner som skal få ord oppå seg. 

"Mamamamamamamamamama, papapapapapapapapa, mamamamama,papapapapa, ma!"

-sånn! Da ærre lunsj, folkens!

2011-11-03T04:00:00.000-07:00

Mellom deg og meg? - Jeg er Tigergutt.

I oppgangen, halloween, en grå Kari. Og sola selv: En tolvåring står med
tidenes mest skrakende og voldsomme tigergutt-kostyme.
Man blir jo blendet av mindre. Og blunker flørtende til meg.

- Hyggelig å treffe deg!

(litt fortumlet går jeg ut og ler. Og irriterer meg litt over at jeg
aldri vil bli en av de "store og voksne" som kids er redde for. Jeg ble jo nesten
redd for Tigergutt, så selvsikker som han var.)

(Men. På den andre siden. Jeg gikk med lilleMy-sveis og det
lukta laang vei at jeg hadde Rimi som endestasjon, og at jeg
skulle ha en pepsi max og Aftenposten K med meg på
returen. Ikke verdens skumleste
å møte på i en oppgang)

(MEN.DET.ER.JO.IKKE.TIGERGUTT.HELLER.)

(dermed har jeg ingen argumenter. Jeg er ikke skummel og stor og sterk.)
(Jeg er en brilleslange som det er "hyggelig å treffe på")

2011-11-01T04:09:00.000-07:00

Den som gråter er ikke svak.
- h*n har bare
vært sterk for lenge.

Ekstrem oppussing.
Jeg fikk ikke en tåre i øyekroken. Fikk ikke en klump i halsen.

Det flomma riktig over, ser du. Tåre? Klump? Ikke dekkende nok.

Hulking? Der nærmer du deg noe. Skulle ikke vært lov med sånne
programmer. Det er jo fare for saltmangel for ei stakkars jente etter
en episode eller to.

2011-10-31T04:03:00.000-07:00

you STRONG woman, Kari!

Jeg har funnet ut at jeg kan printe ut bilder
og gi dem i gave. Type julegave.

Men.

Jeg vil ikke ha hva som helst når det kommer til
rammer. Og der kommer bruktmarkeder inn i, heh,
bildet.

Og på et marked på Grünerløkka fant man meg igår.

Og jeg kom plutselig over et eldorado av fantastiske
rammer. Jeg raska med meg de fineste (og ble
veldig brydd, når jeg oppførte meg som ei dame
(som er på størrelse med en liten traktor) når hu
innser at det er superdupertilbud på kjøtt i Svinesund)
og gjorde meg klar for å betale for de seks rammene.
"Det blir sekshundre".

åj. Det var da voldsomt. Men jeg får jo utslett av å prute.
Synes det er så flaut. Og rart. Men DENNE gangen
Tvang jeg det ut av meg. Jeg retta opp ryggraden og
pusha meg selv:

"Jeg gir det tre hundrelapper. Jeg forstår at det er rammer
fra 1920-tallet, og at glasset er bøyd slik at solskinn ikke
ødelegger -uansett hvilken vinkel jeg har det i. Og nei,
de har ikke satt opp prisene på disse rammene slik du sier.
Det er en altfor høy pris på dem. Selv om den ene er
en sølvramme. Jeg kan gi deg 300. Maks!"

enden på visa: Jeg vant.

Klapp på skuldra!

2011-10-27T11:33:00.000-07:00

LOVEitLOVEitLOVEit!

Jeg skulle ikke bli en klatrer på karrierestigen innenfor helsevesenet. Jeg fant det ut i oktober det året. Jeg startet i august. Altså ingen atombombe for meg selv når jeg sluttet.

Og plutselig var ikke Greys Anathomy (stemmer det, aner ikke åssen det skrives) noe kult lenger heller.

Derimot er BOSTON PUBLIC kult. Å fyttirakkern. Takket være den å så fantastiske get-boksen, kan jeg ta opp serien. For TvNorge sender den når alle andre folk (utenom Trude Mostue) er på jobb eller skole, så jeg må ta den opp. Hvorfor serien ikke går på tirsdager i beste sendetid -det er for meg et mysterium. Men nå kan jeg altså kose meg med serien når det passer for meg. Og det passer som regel alltid for meg, for serien er nydelig.

Den har ALT!!

Først og fremst fantastisk lærer-elev-handling. Mitt hjerte fryder seg. Problembarn? KOM til Winslow high. Kom til verdens strengeste rektor, kuleste kontordame, mest bråkete lærer og... og alt ditt hjerte måtte lengte etter. Du er velkommen. Om du så må bli utvist noen ganger, så gir de deg aldri opp.

Og dagens episode...

Idag fikk elevene på avgangstrinnet sitt diplom. Og SOM jeg grein. Åhjælp. Så utrolig rørende. Hadde det ikke vært for at jeg skulle på jobb, så hadde jeg garantert sett en episode til. Men det er litt rart å komme med ikea-poser under øynene, for så å skylde på at man så en serie fra 2001, og levde seg så til de g_e_rader inn i handlingen.

Ingen kjøper den.

Men det er så altfor sant. Greit, jeg tar lett til tårene. Men du hadde vært en krysning av en murstein og en sementhaug om du ikke hadde grini av det.

Så folkens? Julegavetips til undertegnede:

Serien på dvd. Bare nevner det.

hjerte!

2011-10-20T09:37:00.000-07:00

Ta meg med til forblåste

SKAGEN!

For.. det er deilig å være norsk i Danmark.

2011-10-19T02:23:00.000-07:00

en-to-tre-ENGASJERT!

jeg blir veldig lett engasjert. Av ting og tanker
jeg ikke trodde jeg ble så engasjert av.

Et eksempel for eksempel:

VM i Oslo. Kan det være så stas?
JA, det kan være så stas. På med Bergansjakka (morsomt, plutselig virka det som om hele Oslos befolkning var sponsa av merket) i en milliard minus for å høre på Vamps`Tirna Noir og gråte av glede når Johaug får sin medalje. Hyle av glede når hu kommer ut i en (litt merkelig) gullkjole seinere. Kjøpe strikka votter og virkeLIG nyte livet i spikersuppa. Så gøy! Strikka genser, bestefars tursekk (som knirker frem godstemning når man går) og røde kinn. VM er stas!

Et eksempel for eksempel opphøyd i annen:

Ny oversettelse av BIBELEN. Folka på MF er i ekstase. "Releaseparty klokka ti i kapellet". Min Kamp-forfatteren har vært med å skrive. Han kommer!! Dette er STORT. Vi må feire med kake.

Kan det være så stort?
JA, det kan være så stort. Plutselig blir jeg rivi med igjen. Salmesang så høylydt at vi, for en gangs skyld, knuste musikkhøyskolen rett over gressplenen i sangprestasjoner. Prester og kloke og vise folk sitter som stolte førskoleelever (som har med hjemmesnekra olabil på "vise frem-fredag" på skolen) og tripper etter å få ta boka i bruk.

Og jeg blir virkelig revet med. Dette er stort. Et fint skritt nærmere grunnteksten. For nye generasjoner. Bedre flyt. Små nyanser som gir bedre mening. Jeg tenkte når jeg gikk ut derifra at den boka, den skal bli min. Skinnversjonen. Det er jo snakk om verdens beste bok!!

Hilsen hu som blir gira
av store hendelser
(som samler folk)
!

2011-10-17T23:09:00.000-07:00

Man rekker mye fint

på 10 måneder!

2011-10-17T00:56:00.000-07:00

MATTE TIL FOLKET!
 

Denne karen, Jo -ettellerannet, har et program på NRK.

Det handler om tall, sannsynlighet (eller "P" som vi skreiv på ungdomsskolen) og masse annet snacks for enhver mattefanatiker.

Altså ikke helt i min gate.

Trodde du kanskje.

Sannheten er at jeg LIKER dette programmet. Så mye at jeg først så det en gang, og da det kom i reprise -ja, da lagde jeg meg en pizza og nikosa meg. Kvalitetstid. Dèt hadde du ikke trodd.

Ikke jeg heller.

Særlig ikke når jeg tenker tilbake på episoder der pappa forsøkte å forklare meg simplepimple matteregler og ble kjempeglad når klokka bikka åtte, og vi kunne legge vekk idiotiske lekser. Tiden var inne for at han kunne han lire av seg sannheten: "Man lærer ingenting etter klokka åtte om kvelden".

Eller hva med alle de titusen gangen jeg satt bak en pult på KG og dreeeit i når disse "togene som starter i hver sin ende, og kjører i 90 km/t og 60 km/t" skulle møtes. For min del kunne de mer enn gjerne spore av i en fart som ikke ligna grisen.

Ungdomsskole ble til videregående.

Spennende med 2-ern jeg fikk på matteeksamen i tredjeklasse. Igjen kommer pappas sannheter meg til livs: "Man må regne med en toer på karakterkortet i løpet av skolegangen". (Bare at pappa aldri fikk en 2'er selv, da!). Lokalet er gymsalen på Sygna. Jeg satt og knota meg med denne fryseboksen av en kalkulator og fikk en ganske så rett strek, der det skulle vært en regnbue av et resultat på skjermen. I et nanosekund fikk jeg panikk, men tenke heller "skole er en brøkdel av livet, la meg ta en sjokoladebit og rekke opp hånda. På tide med (enda en) pause sammen med en av disse koselige pensjonistene".

Jeg hata matte intenst og inderlig.

Lurte på "NÅR JEG I ALL VERDEN SKAL FÅ BRUK FOR Å REGNE UT X-ER OG Y-ER" og fikk et mørkere og mørkere blikk jo lenger ut vi kom i timen. Og, ikke for å være superbarnslig, men jeg har da sørenmæ aldri tatt frem gamle pensumbøker for å knekke en kode i det virkelige liv. Eneste jeg er takknemlig for er: Prosent, gange, dele og plusse. Er det virkelig et partytriks å lire av seg løsningene på den her NSB-koden vi fikk på alle prøver?

Men. For å innhente positiviteten i denne posten, så vil jeg trekke frem denne her Jo. Han lager glitrende programmer som gjør at gamle Kari blir bytta ut med "ayAY. Dette her er jo krydder, dynamitt og glede". Og SÆRLIG når jeg kunne svaret på en av gåtene han kom med:

Et vann fylles opp. For hver dag som går øker mengden dobbelt så mye. Etter 20 dager er vannet fylt opp til randen. Ferdig, finito. På hvilket tidspunkt er vannet halvfullt?
Svaret er 19 dager. Og jeg innser at dette, heh, er jo et partytriks man kan dra, når samtalen blir dyppa i sirup -og kan trenge litt fengende mattekunnskaper for å få samtalen på skinner. Så jeg gir ikke forklaringen. Learning by doing -you do the math!

Men så sitter jeg der, da, med pizza i hånden og Jo på skjermen og glede i hjertet og fingeren på "serieopptak"-knappen. Jo har gjort noe med meg.

Han har forandret gråstein til slipte diamanter!

Som et bittelite skjær i sjøen, sier han i et intervju i Aftenposten at pensumbøker i matematikk kanskje burde ta en aldri så liten oppgradering. "Det står at Per og Kari har fire epler. For det første, ingen heter Per og Kari lenger".

okå. Ingen kan være perfekte.
Han bidrar med så mye annet positivt.

Mvh KARI.

2011-10-12T12:11:00.000-07:00

s a n n h e t!

Hvis jeg sitter på setet, du har beina på

pedalen -og vi sykler sammen:

(og du egentlig ikke vil bli sett slik.

I en offentlig park.

I hovedstaden.)

Da veit jeg at du er glad i meg.

SANNHET:
Ikke tusen ord seg
prenter som
én
gjernings spor.

(H. Ibsen)

2011-10-11T01:12:00.000-07:00

I går var en fin dag!

Igår fikk jeg og titusen andre fra klassen min
(følte det sånn, der vi okkuperte fire t-banevogner)
besøke to moskeer i Oslo.

Så varme og fine folk!
Og humor:

"Ja, dere, nå er planen min å
snikislamisere dere. Så dere som
velger å konvertere etter denne samlingen,
dere kan gå ut gjennom den høyre døren".

Vi fikk høre og lære og forstå at
religion og kultur ikke nødvendigvis henger sammen.

At RESPEKT er viktig og ålreit.

Vi kan være brennende uenig, men likevel
ha en god tone.

Åh..
Fine mennesker som lærte meg ett og annet igår!

2011-10-09T14:03:00.000-07:00

SÅNT er fint!

Jolle + Arnhild = Bryllup til sommeren.

Silje + Torgeir = bryllup til sommeren.

Og hva er det?

Jo, det er fint!

(ps: Bildet av nesten-kjæresten til Øyvind og Arnhild

veit jeg ikke hvem som har tatt. Men fint er det! Rop

ut om du vil ha kred for bra fotografering!)

2011-10-08T01:36:00.000-07:00

Jeg tror jeg er lykkelig

Må man være lykkelig?

Bør man ha lykkelige øyeblikk?

Hva er det å være lykkelig?

Må man se det store i det lille?

Kan man bare ha det greit?

At ting går på det jevne.

Eller mister man de store

høydene ved å unngå de dype

dalene?

Og hvorfor er en ny genser lykke

for en person, mens en annen person

trenger å reise til fjerne himmelstrøk?

Og hvorfor trenger den tredje

en tur med fugler, mose og vann som

turkamerat?

Hva er det gode liv?

Annbjørg Sætre Håtun beskriver det fint slik:

"Det gode liv er en mann som kysser

meg hver morgen, og da mener

jeg klinekyssing!"

Hva om man ikke har en mann?

Hvorfor har det blitt sånn at man er

omtrent "halv" uten den andre, og leiter

etter en til, for så å bli hel. Man er da

en hel person i seg selv.

Er man avhengig av andre for å

få lykkefølelse og et godt liv?

At bussjåføren er blid?

At noen overrasker med blomster?

Bekreftelser i fleng?

At noen husker navnet ditt?

Eller er man ens egen lykkes smed?

Kan jeg selv velge å være lykkelig?

Kan man styre følelser, eller ligger

de og lurer under overflaten som

et latent vulkanutbrudd?

Blir det litt krampeaktig hvis man

bestemmer seg for å ha en god dag

- eller kan man endre tankegangen

og fokusere på det gode?

Jeg vet iallefall at jeg fikk et lykkedrag

når jeg fikk en mms av pappa.

Grilla epler over et bål i skogen.

Barndomsminner. Det VAR så koselig, det,

når vi gjorde det. Ungane og pappa på tur

i Siljans lysløyper.

Mitt spørsmål blir da:

Er det en flukt tilbake til noe som var,

eller kan jeg bestemme meg for å

ta en tur i marka og grille bål

-få lykkefølesen og et godt liv,

bare ved å gjøre ting som gjør meg glad...

... når jeg har en møkkingsdag, og så blir det fint?

Jeg tror det.

Jeg tror jeg er lykkelig.

2011-10-05T06:40:00.000-07:00

Kari E. Monsen

Jeg begynner å slå et slag for skogen.

Kjøpte meg seinest idag ullundertøy og en sånn

"jajajamensann, idag ærre pæ-rrfekt å sitte rundt bålet, og spise

en fisk jeg fanga med HENDENE"-genser.

Og jeg forestilte meg selv på Øyungen, med et bål
(ja, fyrt opp med fyrstikker.

Jeg er jo ikke ferdigutdannet Lars Monsen riktig enda)

og god stemning.

Pappa...

Det tok deg bare 23 år, men bedre sent enn aldri:
Det er digg å være ute i skogen.

(Så nå kan du sette av de neste
23 årene på å få meg til å _elske_ grøt!)

2011-10-01T08:34:00.000-07:00

Salme 91:4
Han dekker deg med sine fjær,
under hans vinger finner du ly.
Hans trofasthet er skjold og vern.

2011-09-26T01:09:00.000-07:00

Sophia*

Dumme, dumme Sophia.

Hu har ikke skjønt en

stor greie:

Ler du ÈN gang av en

bevegelse eller lyd

-så får du den i reprise

HUNDRE ganger.

Alt for å se det smilet

gang på gang!

2011-09-23T02:26:00.001-07:00

TØFFA MED STOR T!!

For noen år tilbake lurte

jeg ei venninne (BILDET) til å tro at

de hadde hatt t-banesystem i

Bergen i HUNDRE år.

"Tuller du med meg nå, Astrid?

hehe.. seriøst, veit ikke du at

de har t-bane i Bergen?"

Hun måtte til slutt ringe faren

sin for å få bekreftet dette.

Og det fineste med dette?

Astrid kommer fra Knarvik,

et steinkast unna BergenBy.

Og nå.

Nå går Astrid rundt

og tror jeg skal løpe

Oslo Maraton.

Hu gikk fem på når jeg

sa at jeg igår løp løypa,

og at det virka lovende.

At jeg stiller opp om to dager.

Astrid skriver i en melding til meg:

"Kari, seier du at du har meld deg på?:D

I så fall er du RÅ og årets

kvinnelege helt ...

(haha, ikke helter over alle helter,

men iallefall over alle kvinner)

... i mitt liv!"

neste melding:

"Å, du er fantastisk! :D

Tøffa med stor T!!"

Noen personer er det

bare for lett å lure!

2011-09-23T00:10:00.000-07:00

DaViD FuLlErtOn*

2011-09-22T07:59:00.000-07:00

Kari: Bevar hjertet ditt, for livet går ut ifra det.

Kari: Utvid ditt hjerte, for evigheten går ut ifra det.

2011-09-19T10:24:00.000-07:00

De fineste ordene som er skrevet...

«Hvor var jeg som den hele,

den sanne? Hvor var jeg med

anelsens stempel på min

panne?»

Solveig svarer: «I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet».

2011-09-18T13:13:00.000-07:00

HjerTe & smErte

2011-09-17T01:15:00.000-07:00

Jeg tok en av disse quizene på nettet.
Denne gangen: ORDET SOM BESKRIVER DEG FULLSTENDIG!

Resultat?

Lukket
"Lukket er hva som beskriver deg. Du kan åpne deg mer for folk og du kan snakke mer i store folkegrupper. Du blir litt for stille til tider, og det kan gjøre så folk til slutt ikke orker prøve å bli bedre kjent med deg. Slutt å være så kjedelig og gjør noe. For du er en helt fantastisk person, du bare viser det ikke helt..!"

Jeg har tydeligvis noe å jobbe med her, ja! ;)

2011-09-14T23:38:00.000-07:00

Nok et kapittel i

(fjorten år gamle)

Karis liv*

Glee er straks tilbake med en ny superduper sesong.

Og det _er_ så gøy.

En bitteliten smakebit finner du her for å

få en smakebit av hva du har i vente. Og når

du har sett den, så legger du til glitter, stas,

dansing, god humor, FANtastiske rollefigurer

oghh.. så mye mer!

Jeg gleder meg, og håper jeg aldri blir

for voksen for serier som dette.

2011-09-13T07:38:00.000-07:00

den gode samtalen

midt mellom prat om KrFs strategier og

interne stridigheter,

sjelesorg og situasjonen i Sudan..

midt mellom alt dette sier plutselig

Øyvindsen:

"ey! Jeg klarer å få en usb-minnepenn

inn i nesa"

Øyblikk som dette gjør meg stolt.

Ekstremt stolt!

2011-09-12T07:06:00.000-07:00

You know you want me.

You know you care.

Just shout whenever,

and I`ll be there!

hjerrrrrte!

2011-09-11T07:57:00.000-07:00

fra søndag 13. desember 2009

Mamma fortalte meg at frem til jeg var 9-10 år bekymra jeg meg ingenting. Nada. Det virka som om jeg ikke tenkte, omtrentlig, for ingenting kunne stoppe meg (okay, når søstra kasta bamsen inn i veggen ble jeg bekymra, og når plutselig gjestene skulle sette fyrverkeriet på HUSKESTATIVET vårt -da ble jeg litt bekymra. Og når Store-Jonas borte i gata skulle tøffe seg, ja da ble jeg bekymra) i min ferd. Jeg hadde det fint. Jeg kunne sitte i det nederste epletreet i hagen og spise kakestrøssel (egenhendig "lånt" fra mammas skap) og prate (meget) høyt med meg selv. Jeg kunne sykle i gatene (gjerne med en pappbit festa i hjulet for å få the ultracool motorsykkel-sound) og prøve å sykle uten hender. Dritvanskelig. Men det gjorde ingenting. Jeg husker også at jeg ikke tenkte et sekund på hvordan jeg så ut. Om jeg var høy, stor, lav, tjukk eller lita (kanskje fordi jeg trodde at "L" på klær betydde liten og "S" betydde stor -så var jeg plutselig plassert i en bås med de små, mens jeg egentlig var i nabobåsen) -jeg virka selvsikker. Iallefall sånn som jeg ser på bilder og filmer. Jeg strålte. Var skikkelig blid. Hadde det fint som lille Kari. Det har blitt meg fortalt at jeg arrangerte min egen 4-årsdag. ALT av program skulle jeg styre på med, mamma kunne bare lene seg tilbake og slappe av (det er kanongøy å tenke på, at jeg likte å invitere folk og stelle i stand allerede når jeg var four years old. Ilike) fordi jeg kunne kjøre på. Ikke en bekymring.

Så hva er det som skjer når man begynner så smått å bli stor og sterk? Man blir svakere og føler seg mindre. Har litt dårlig samvittighet for noe og nada omtrentlig konstant. Skulle kanskje ikke sendt den meldinga på inboxen. Overdriver jeg? Den regninga blir ikke betalt av seg selv, den telefonen ringer ikke det nummeret før jeg trykker ned knappene. Tankene går ikke bort, de er der fremdeles, så bare blås i å late som om de ikke er der. Voksen. Blah. Masse minus.

Likevel.

...så har jeg elementer av en fire år gammel Kari i meg. Okay. Kjør på. Ikke dvel. Ta grep. Gå videre. Se hva som skjer. Ung & Dum. Lovende. Du er fin. God nok. Jeg er enda glad. Jeg er enda hu som spiser kakestrøssel i treet. Bare med en annen fargetone og skala som fargelegger livet mitt.

Hilsen Kari, størrelse Liten.

2011-09-09T15:16:00.000-07:00

MEDISINKURS, DAG 4 av 4!

Jeg har alltid fundert på hvorfor de kaller det helvetesild.

Helvetesild, som i helvete-sild.

(noe fiskeforma som er de-ritvondt? Hm?)

Men idag fant jeg ut at det er

helvetesild, som i helvetes-ild.

flammende vondt, gjerne under brystkassen.

Og som dama bak meg sa:

"Det er en grunn til at det kalles helvetesild".

Veeldig vonde greier, med andre ord.

Men ja. Fremdeles.

Lærer. Ikke noe med medisiner resten av livet.

2011-09-08T15:17:00.000-07:00

idag, når jeg var på et medisinkurs for jobben,

så innså jeg

(nok en gang)

hvorfor jeg slutta på sykepleien.

Anatomi og piller? Antibiotika og miksturer?

Bivirkninger og resepter?

Nei, det er nok ikke noe for meg i lengden.

Det merka jeg også når jeg satt og funderte på

den pedagogiske fremgangsmåten til hu som

hadde kurset.

Så ja. Jeg var nok på rett vei da jeg hoppa av

sykepleien og valsa rett inn på lærerstien.

Gi meg tenåringer i sin beste alder!

(men det skal sies: FOR en jobb

disse farmasøytene gjør. Uten

dem kunne vi ikke knaska paracet

til den store gullmedaljen,

og ingen kunne fortalt meg at,

neheeei dumme du, det er ikke

alle tabletter som skal

knuses. Magesekken er sur og

syrlig til tusen.

Jeg slår et slag for farmasøyter!)

(og lærere da, såklabert)

2011-09-05T06:34:00.000-07:00

Hehe!

F to the EMINISME!

heia the-girl-next door-jenta!

2011-09-04T07:28:00.001-07:00

Hvordan går det?

Igår stilte en fyr meg det spørsmålet. Det var i en typisk myldresituasjon, med over trehundre mennesker rundt meg. Bokstavelig talt. Vanligvis ville jeg sikkert hatt en regle som gikk ut på at det gikk "fint, og med deg?". Det er så greit. Å bare slenge ut et sånt svar på autopilot. Sånt er lett å si uansett åssen man har det. Kanskje lettest om man har det übervondt og igrunnen bare har lyst til å gjøre alt annet enn å brette ut en evig lang forklaring om hvordan ting er nede i dødsskyggens dal. Men jo, igår fikk jeg altså det spørsmålet igjen. Om hvordan jeg har det. Og så svarte jeg:

"Er det lov til å si at jeg har det helt... greit?

For det er sånn jeg har det nå. Helt okå"

Jeg har ikke den kilende følelsen av å ta liseberg-banen for 9. gang (det ER så gøy!), ferdig med siste time på en fredag i 9. klasse (åhj_æ_lpes, det var så digg, det!) eller latterkrampe som gir voksesmerter i kinna (fordi smilet når stadig større breddegrader).

Nei. Jeg er der at jeg har vært småforkjøla i en uke. Ikke sånn at jeg dypper hodet ned i en tiliters bøtte av medfølelse for meg selv, men sånn hakket før det virkelig bryter ut med influensa og alt det som verre er. Dermed henger jeg etter på skolen. Og skal ha en minieksamen imorgen. Den kan bli... spennende! Det har vært flere vonde ting som har skjedd i livet til venner og bekjente. Og sånt som gjør at hvordan-har-du-det-skåla vipper mot å ha det okå minus.

Samtidig så har man en mamma som spanderer saiko-mye mat og hold-ut-dette-medisin-kurset-snacks når vi er pålagt å utvide våre ansvarsområder på jobben. Man har dette markedet hver lørdag på Vestkantorget. Sist lørdag (blir vel strengt tatt igår, det) så var de klare, disse selgerne, når jeg dro på jobb. Dvs 06.50. De spøkte og lo (men innerst inne kniva om det beste hjørnet av området, det hjørnet som vaffelvogna alltid stikker av med) mens de satte frem (igrunnen litt stygge) smykker, sko og noen (veeeldig) fine skatter som jeg har lyst til å kjøpe med meg hjem.

Eller hva med de gamle på gamlehjemmet som bruker "anti-rynke-krem". Haha. DER snakker vi hverdagsoptimisme midt oppi gikt, grå hår og stær og redusert fremkommelighet. Ting som gjør at alt ikke blir svart eller lysehvitt. Men helt okå.

2011-09-03T09:10:00.000-07:00

litt rart at disse to ikke er en del av

lange-pausers-land lenger.

Davidsen er heldigvis bare et steinkast

unna, der han utdanner seg til arbeidsledighet

på politihøyskolen.

Gunhild, derimot, utdanner seg til å jobbe

seg i hjel. På feil side av fjellet.

2011-09-02T08:20:00.000-07:00

mamma leker fotograf!

2011-09-01T12:56:00.000-07:00

Hvorfor er man inne, når alt håpet er ute?

Gå derfor UT.

Sånn er livet.

2011-08-30T14:44:00.000-07:00

"At first I did not know it was your diary...

Jeg lodde så sjukt!

Jeg veit ikke om det var komboen:

litt småsyk,

at jeg var med MariaMi,

litt seint på kvelden

og blablabla.

Men den filmen her... den var bare så utrolig morsom!

Jeg lo så mye at jeg sleit med pusten og

fikk vondt i (bolle)kinna av all smilinga.

Det er ikke noen atombombe at jeg tar

lett på latterkulene, men dette her

-dette var noe helt anderledes!

... I thought it was a very sad handwritten book"

2011-08-28T05:11:00.000-07:00

SYV VS TJUETRE

Når jeg var syv så lagde jeg og venninna mi

hinderløype i hagen,

lakris-bugg til en krone gikk ned på høylant.

Jeg syklet ulovlig bort HELE gata, forbi

krysset hvor mamma sa vi ikke hadde lov.

(Hu visste om det hele tiden. At

vi gjorde det)

Når jeg var syv hadde jeg virkelig ikke

en bekymring i livet mitt.

Når jeg var syv lo jeg så høyt at man

kunne høre det tre kvartaler unna.

(Visse ting forandrer seg ikke)

Da var jeg syv.

Nå er jeg tjuetree.

Og av og til når man er tjuetre,

så har man drittdager.

(meeeeeen. Jeg slipper å late som

om jeg har vondt i hodet hvis jeg

ikke vil på skolen.

Jeg kan også spise smågodt TO minutter

før middag.

Jeg kan bestille tur til Krakow.

Så. Hah, frk syv år, ting kan også

være mye bedre noen år seinere)

2011-08-27T02:26:00.000-07:00

Spøkelser?!

Det er det du-ummeste jeg har hørt!

2011-08-25T16:10:00.000-07:00

Sånt er fint!

2011-08-25T00:29:00.000-07:00

(foto: SILJE MÅSEIDE)

Under Guds vern
91Den som sitter i Den Høyestes ly
og bor i Den Allmektiges skygge,
2 han sier til Herren: «Min tilflukt og borg,
min Gud som jeg setter min lit til!»
3 Ja, han berger deg fra jegerens snare,
fra pest som legger øde.
4 Han dekker deg med sine fjær,
under hans vinger finner du ly.
Hans trofasthet er skjold og vern.
5 Du skal ikke frykte for nattens redsler,
for pilene som flyr om dagen,
6 for pest som sniker seg fram i mørket,
for sott som herjer ved middagstid.
7 Om tusen faller ved din side,
ti tusen ved din høyre hånd,
så skal ikke ulykken nå deg.
8 Du skal bare være vitne til det
og se at de ugudelige får sin lønn.
9 For du sier: «Herren er min tilflukt.»
Den Høyeste har du gjort til din bolig.
10 Du skal ikke rammes av noe vondt,
og ingen plage skal nå ditt telt.
11 For han skal gi sine engler befaling
om å bevare deg på alle dine veier.
12 De skal bære deg på hendene,
så du ikke støter foten mot noen stein.
13 På løve og orm skal du trampe,
ungløve og slange skal du trå under fot.
14 «Jeg berger ham, for han holder seg til meg;
jeg gir ham ly, for han kjenner mitt navn.
15 Når han kaller på meg, svarer jeg;
jeg er med ham i nød og trengsel,
jeg frir ham ut og gir ham ære.
16 Jeg metter ham med mange dager
og lar ham se min frelse.»

salme 91.

2011-08-23T14:32:00.000-07:00

DE GAMLE ER ELDST!

DÅRLIG HÅRDAG

Noen dager har man behov for et skifte av fokus.

Fokusere på andre ting og få nye tanker og ting

inn i tankerekkene. Idag var en slik dag.

Og på jobb stilte en av beboerne velvillig opp.

Beboer: (som tar seg bryet med å se sjokkert ut)

neheeei, så bustete du er på håret. Hoff a meg.

Kari: Hehe. Er det så ille?

(her NYTER jeg at samtlige beboere sitter med åpne

munner og ører, beinklare for fortsettelsen)

Beboer: Åja!

(så grøsser a nedover ryggen for riktig å understreke hvor

bustete jeg er på håret).

-Du er VELDIG stygg. Du skulle

få lånt en kam av meg.

og.SÅ.redder hu seg FANTASTISK godt inn:

-Jeg vil jo bare at du skal være så søt og pen

som du er til vanlig.

For.så.å.rive det ned i gjen:

For idag...

nei, idag var du veldig bustete.

2011-08-22T01:05:00.000-07:00

S-e-nakk om å sette standarden for et nytt semester!!

2011-08-21T03:33:00.000-07:00

Elsk. Eeeeelsk!

Finn.no er en himla deilig

side for studenter som har

_litt_ stram økonomi

(les: Kari Eklund)

og det beste av alt er

"gi bort"-sidene. Ah, for

et KONSEPT.

Og idag kom DENNE

lekkerbisken opp. Jeg elsker,

elsker, elsker sånne stoler.

Man forsvinner ned i en mykhet

og godhet og herlighet av en stol

når man setter seg ned.

Og det beste av alt var at

man måtte hente den i

Loddefjord. Bare på andre

siden av landet.

Det gikk så langt at jeg

planla å låne en bil

og hente den. Den SKREIK

etter meg.

Men når Åse (som er Å SÅ dum

som gir fra seg den her) sier

at det "allerede er noen

på vei for å hente den, beklager",

så innså jeg, og den

hjemkomne fornuften, at

nei... tiden var rett og slett

ikke inne for at jeg skulle

få den her stolen.

Men neste gang SKAL

jeg kapre den.

Om jeg så må til Mo i Rana.

2011-08-19T05:29:00.000-07:00

GANAHBANANAH!

Dette bildet er uredigert.

Ikke lagt på sterkere farger.

Mer kontrast.

Det bare ER så fint i Ghana.

Tove er der nå.

Jeg, jeg er i et litt regntungt Norge.

Og kjenner ikke LITT på

reiselysta, engang.

jeg har lest

DENNE

(trykk for å komme inn på linken)

bloggposten 4 -fire- ganger idag.

For et DEILIG land.

Tåf, du er heldig!

(og ja, hu er naken på bildet. Selvsagt)

2011-08-18T03:48:00.000-07:00

Alltid gøy med et kallenavn!

Ikke sant, Potifar?

...eller Spotify?

(som mf-foreleseren kalte deg)

2011-08-17T11:35:00.000-07:00

Jeg ønsker meg dette bildet.

Er det lov?

det koster 5 mellomstore lapper.

2011-08-16T14:26:00.000-07:00

"A TIME BEFORE CRACK"

Herlig bok som handler om tiden før narkotika

overtok tid, penger og sted.

Rein posering for alle penga!

2011-08-13T08:36:00.000-07:00

beskrivelse av bloggen!

Hva skriver man i en slik kolonne?

Når man skal beskrive sin egen blogg.

Holder det at man ramser opp

det man tenker på? Som skole, hobby

og fritid? Eller skal man skrive at man

er ei jente som etterhvert skal

undervise på videregående, som har

trekløveren Jesus, Gud og Den Hellige

Ånd som favoritt, og at sjokolade

kommer mistenkelig lett på min vei?

Og at reising kommer LANGT opp

på min personlige Topp10, kanskje?

Jeg kan ymte frempå at kommentarer

på bloggpostene alltid er fint.

På andre blogger har jeg sett at

eieren har skrevet navn, alder og

bo-sted. Og vært fornøyd med det.

Men holder det for meg?

Skal jeg ikke si at jeg elsker

fiskeboller i hvit saus?

Eller at jeg drømmer om å hoppe i

fallskjerm?

Nei, ikke vet jeg.

Jeg kan nevne at jeg elsker å fyre i peis.

Hvilken som helst peis, bare at

man får den her "koselig med peis"-

stemningen.

Men. Så var det dette med at dette

ikke må bli for langt. Det handler om å

gi seg på topp.

Så jeg gjør det nå, jeg.

Gir meg på topp, og sier at denne

bloggen handler om viktige øyeblikk.

Og det kan jo være alt mulig. Ny jobb, venner,

latter, familie, forelskelse, troa, fremtid,

fortid, mimring og grøss og gru

og hipp hurra for selvironi!

Jeg heter Kari Eklund og er

glad

for at du er innom siden min.

2011-08-12T03:26:00.001-07:00

Ahh. DIGG!

Gud har peiling på seiling. Jeg har alt annet enn det.

Virkelig.

Man skulle tro at jeg hadde lært en og annen

hjemmelekse iløpet av mine tjuetre år på kloden.

Men den gang ei. Oppfører meg som jeg gjorde ti-elleve

år tilbake. Og er det noe som ikke er bra, så er det det.

Bevar ditt hjerte, for livet går ut ifra det.

Fine ord. Følger de ikke. For hvordan bevarer jeg

mitt hjerte? Med å fylle det med irriterende mye

sjalusi og misunnelse. Ja, noen folk unner jeg

rett og slett ikke det minste av gode ting.

Herlighet.

Og plutselig sa det stopp. Kjente at jeg

hadde fulgt feil bruksanvisning når det kommer

til å glede seg på andre vegne. Til å elske min neste

som meg selv. Til å unne folk det beste. Til å

virkelig bry seg.

"Snakker du bak ryggen min betyr det

at jeg er lenger fremme enn deg. Kommenterer du

mitt liv, betyr det at mitt liv er mer spennende enn ditt.

Bruker du tid på å lete etter mine feil,

betyr det at du er sjalu.

Fortsett med det

- så lever jeg mitt liv imens!"

Så sitter jeg der og merker at ikke en dritt skjer.

Jeg er fremdeles tolvogethalvt år gammel. Redd

for de som er mer suksessfulle enn meg, de som

alltid ler og er i kanongodt humør. De som har

alt på stell med Gud og hvermann.

Det kunne være retta mot de som alltid

er glade, de med tusenmilliarder venner,

de med et fantastisk utseende, de som

aldri har gjort noe galt, de som

fikser troa.

Jeg ble gretten, barnslig og rar

i nærheten av dem. Prøvde så godt

jeg kunne å skjule det.

Men.

Sånt funker ikke i lengden.

Så jeg sier:

Okay. Gud. Griper du inn? Du må jobbe med

dette hjertet her.

Og han gjorde det.

Neste dag var alle tanker snudd om.

Det hadde jeg aldri klart på egenhånd.

Jeg var tjuetre år. Og plutselig hadde jeg fått

et nytt syn på disse menneskene.

Jeg er kalt til å elske dem. Til å bry meg.

Til å se forbi fasader og ord.

Og.. ahh.. Det er deilig å ha et liv som utgår

fra en sånn tankerekke!