Hvem bestemmer hva som er hvordan og hvis?

Når jeg var liten var jeg fast bestemt på yrkesvalg. Det var ingenting i hele verden som fristet mer enn å trykke på knappene, spørre om kunden ville ha en pose og om "det var alt?". Eneste som bekymret meg var at kanskje det var jeg som måtte regne ut hvor mye kunden skulle ha tilbake i vekslepenger. Men når en (som var hakket foran meg i køen når de delte ut hjerner) forklarte meg at det var kassaapparatet som gjorde den jobben, ja, da var det ingen tvil i mitt hjerte.

Jeg skulle bli kassadame på butikken.

Og gutta i barnehagen? Heltene var ikke strigla menn i dress som hadde en master i fuglene veit hva. Nei, heltene kom med den store lastebilen noen ganger i uka. Søppelmennene var øverst på rangstigen, de som mottok mest "whæow"-lyder fra guttaboys (som omtrent klatra over gjerdet, i håp om å få se mest av den grønne søppelbilen).

Hva skjedde?

I filmen "Jeg reiser alene" kommer det frem at moren til Isabel Charlotte jobber på Rimi og reiser til syden. Av og til er de i Sverige. På harryhandel.

Hvorfor rynker vi på nesa av dette? Hvorfor er det mer akseptert å bruke flerfodig tusen kroner på en eksotisk ferie? Hvorfor settes ulike utdannelser over andre?

Jeg synes det bare er så rart.

For Kari på fem år kunne ikke vente med å bli kassadame. På samme måte som Kristoffer F, B og M (kreative foreldre i Skien, vite, alle skulle hete Kristoffer) ville bil søppelmenn.