onsdag 9. november 2011


OM Å DRØMME SEG BORT


Jeg går inn på G-max (sportsbutikk på Storo) og har litt den der

"jahhh, her veit jo ALLE at
jeg ikke hører hjemme.
Bare lat som om dere ikke ser meg,
er iallefall jeg fornøyd!"

-følelsen. Plukker med meg noen klær og har planer om å fordufte inn på prøverommet
så fort som mulig.

Utgangspunktet er dette:

Jeg har allerede vært på Ullevål og titta inn på sportsbutikken der. Smarte som de er, så har de plassert en stjernehimmel av spotlight-lamper med fokus RETT på ulike velsignelser som hofteparti, appelsinhud og SannidalKNÆR og legger (les: Bitte litt breiere fra lår og ned til ankel -en bivirkning av å slekte på mammas slekt). Og. Et av disse speila. Disse stygge speilene som ikke har litt lyveeffekt, engang. (Der har H&M skjønt no -litt lurespeil, og man ender jo opp med å kjøpe mye mer) Jeg endte med å svare ganske så kort og konsist "neijh, du, det passet ikke helt" når Mister Maraton 2012 spurte om det passet.

Så der står jeg. På Storo. Med et under
gjennomsnittet lavt blodsukker og
humørstigning i feil retning.

Og ut av ingenting kommer han. Den best selgeren man finner. Beste i sin sjanger. Og han møter hu som trasker i dødsskyggens dal. Ingenting skal til for å få meg opp av hengegjørma og myra og drit og dra.

Og han veit det å benytte seg av det.

"Den er for stor, vettu. Den tightsen der?? Kom an. Hva giiir du meg. Du må ha en størrelse mindre, mkay?"

Og når han videre ikke fnyser av mine treningsvaner, men sier "åj! Det er jo mye trening" - da er jeg med på notene. Leken. Han snur seg sakte rundt. Tar en titt fem meter i den andre retningen. Snur seg så tilbake til meg. Til hu som plutselig har blitt til en krysning av Grete Waitz og Moen himself.

"Veit du hva? Du skal ha den her, du". Og så peker han på tightsen som gir resultater. "Folk har spart opptil 3 minutter på maraton-resutlatet. Northug bruker den!"

Jeg skal bruke den.

"Tre ganger i uka? Shit. Det er mye da! Jeg, jeg tør ikke bruke tights -men du burde det, ass!" -og her kommer selger nummer to inn: "Det er en gutte-greie, da! høhø". Og jeg blir så satt ut av hele god-stemninga og gleden og himmel og havet, så jeg går inn og prøver den (for ikke annet enn å beholde den gode stemningen) ...

og drømmer meg bort.

Og kjøper den tightsen.

Jeg gikk 5 på.
Kjøpte de orda han lira av seg,
og ga mye for hver bokstav.


2 kommentarer:

Hildegunn sa...

kjære Kari!

Jeg gleder meg til du skal komme på middag? Hvilken dag passer det?

Jeg leste et eller annet sted (sikkert en amerikansk blogg) at man er nødt til å fortelle seg selv en ny historie noen ganger. Feks slutte å fortelle historien om at du ikke er så veldig sporty, men kanskje fortelle om ho som i noen år ikke hadde vært spesielt sporty, men som trente seg opp til marathon høyder. Eller hva som helst anna som man forteller seg selv...
Ja, i jallfall i følge han amerikaneren.

ps. for meg passer tirsdag, onsdag eller torsdag neste uke.

Margot sa...

Åh, DEN FØLELSEN, når man har gått fem på, rett i spindelvevet, løpt i rottefella. Skjer hele tida! Teite, flinke selgere! Du kommer til å oooose selvtillit på treningsstudio framover nå.. Misunnelig. hehe