MATTE TIL FOLKET!
Denne karen, Jo -ettellerannet, har et program på NRK.
Det handler om tall, sannsynlighet (eller "P" som vi skreiv på ungdomsskolen) og masse annet snacks for enhver mattefanatiker.
Altså ikke helt i min gate.
Trodde du kanskje.
Trodde du kanskje.
Sannheten er at jeg LIKER dette programmet. Så mye at jeg først så det en gang, og da det kom i reprise -ja, da lagde jeg meg en pizza og nikosa meg. Kvalitetstid. Dèt hadde du ikke trodd.
Ikke jeg heller.
Særlig ikke når jeg tenker tilbake på episoder der pappa forsøkte å forklare meg simplepimple matteregler og ble kjempeglad når klokka bikka åtte, og vi kunne legge vekk idiotiske lekser. Tiden var inne for at han kunne han lire av seg sannheten: "Man lærer ingenting etter klokka åtte om kvelden".
Eller hva med alle de titusen gangen jeg satt bak en pult på KG og dreeeit i når disse "togene som starter i hver sin ende, og kjører i 90 km/t og 60 km/t" skulle møtes. For min del kunne de mer enn gjerne spore av i en fart som ikke ligna grisen.
Spennende med 2-ern jeg fikk på matteeksamen i tredjeklasse. Igjen kommer pappas sannheter meg til livs: "Man må regne med en toer på karakterkortet i løpet av skolegangen". (Bare at pappa aldri fikk en 2'er selv, da!). Lokalet er gymsalen på Sygna. Jeg satt og knota meg med denne fryseboksen av en kalkulator og fikk en ganske så rett strek, der det skulle vært en regnbue av et resultat på skjermen. I et nanosekund fikk jeg panikk, men tenke heller "skole er en brøkdel av livet, la meg ta en sjokoladebit og rekke opp hånda. På tide med (enda en) pause sammen med en av disse koselige pensjonistene".
Lurte på "NÅR JEG I ALL VERDEN SKAL FÅ BRUK FOR Å REGNE UT X-ER OG Y-ER" og fikk et mørkere og mørkere blikk jo lenger ut vi kom i timen. Og, ikke for å være superbarnslig, men jeg har da sørenmæ aldri tatt frem gamle pensumbøker for å knekke en kode i det virkelige liv. Eneste jeg er takknemlig for er: Prosent, gange, dele og plusse. Er det virkelig et partytriks å lire av seg løsningene på den her NSB-koden vi fikk på alle prøver?
Men. For å innhente positiviteten i denne posten, så vil jeg trekke frem denne her Jo. Han lager glitrende programmer som gjør at gamle Kari blir bytta ut med "ayAY. Dette her er jo krydder, dynamitt og glede". Og SÆRLIG når jeg kunne svaret på en av gåtene han kom med:
Et vann fylles opp. For hver dag som går øker mengden dobbelt så mye. Etter 20 dager er vannet fylt opp til randen. Ferdig, finito. På hvilket tidspunkt er vannet halvfullt?
Svaret er 19 dager. Og jeg innser at dette, heh, er jo et partytriks man kan dra, når samtalen blir dyppa i sirup -og kan trenge litt fengende mattekunnskaper for å få samtalen på skinner. Så jeg gir ikke forklaringen. Learning by doing -you do the math!
Men så sitter jeg der, da, med pizza i hånden og Jo på skjermen og glede i hjertet og fingeren på "serieopptak"-knappen. Jo har gjort noe med meg.
Som et bittelite skjær i sjøen, sier han i et intervju i Aftenposten at pensumbøker i matematikk kanskje burde ta en aldri så liten oppgradering. "Det står at Per og Kari har fire epler. For det første, ingen heter Per og Kari lenger".
Eller hva med alle de titusen gangen jeg satt bak en pult på KG og dreeeit i når disse "togene som starter i hver sin ende, og kjører i 90 km/t og 60 km/t" skulle møtes. For min del kunne de mer enn gjerne spore av i en fart som ikke ligna grisen.
Ungdomsskole ble til videregående.
Spennende med 2-ern jeg fikk på matteeksamen i tredjeklasse. Igjen kommer pappas sannheter meg til livs: "Man må regne med en toer på karakterkortet i løpet av skolegangen". (Bare at pappa aldri fikk en 2'er selv, da!). Lokalet er gymsalen på Sygna. Jeg satt og knota meg med denne fryseboksen av en kalkulator og fikk en ganske så rett strek, der det skulle vært en regnbue av et resultat på skjermen. I et nanosekund fikk jeg panikk, men tenke heller "skole er en brøkdel av livet, la meg ta en sjokoladebit og rekke opp hånda. På tide med (enda en) pause sammen med en av disse koselige pensjonistene".
Jeg hata matte intenst og inderlig.
Lurte på "NÅR JEG I ALL VERDEN SKAL FÅ BRUK FOR Å REGNE UT X-ER OG Y-ER" og fikk et mørkere og mørkere blikk jo lenger ut vi kom i timen. Og, ikke for å være superbarnslig, men jeg har da sørenmæ aldri tatt frem gamle pensumbøker for å knekke en kode i det virkelige liv. Eneste jeg er takknemlig for er: Prosent, gange, dele og plusse. Er det virkelig et partytriks å lire av seg løsningene på den her NSB-koden vi fikk på alle prøver?
Men. For å innhente positiviteten i denne posten, så vil jeg trekke frem denne her Jo. Han lager glitrende programmer som gjør at gamle Kari blir bytta ut med "ayAY. Dette her er jo krydder, dynamitt og glede". Og SÆRLIG når jeg kunne svaret på en av gåtene han kom med:
Et vann fylles opp. For hver dag som går øker mengden dobbelt så mye. Etter 20 dager er vannet fylt opp til randen. Ferdig, finito. På hvilket tidspunkt er vannet halvfullt?
Svaret er 19 dager. Og jeg innser at dette, heh, er jo et partytriks man kan dra, når samtalen blir dyppa i sirup -og kan trenge litt fengende mattekunnskaper for å få samtalen på skinner. Så jeg gir ikke forklaringen. Learning by doing -you do the math!
Men så sitter jeg der, da, med pizza i hånden og Jo på skjermen og glede i hjertet og fingeren på "serieopptak"-knappen. Jo har gjort noe med meg.
Han har forandret gråstein til slipte diamanter!
Som et bittelite skjær i sjøen, sier han i et intervju i Aftenposten at pensumbøker i matematikk kanskje burde ta en aldri så liten oppgradering. "Det står at Per og Kari har fire epler. For det første, ingen heter Per og Kari lenger".
okå. Ingen kan være perfekte.
Han bidrar med så mye annet positivt.
Mvh KARI.
Han bidrar med så mye annet positivt.
Mvh KARI.
1 kommentar:
Haha! Jeg elsker bloggen din Kari! Og jeg, som fremtidig mattelærer, liker at du har fått øynene opp for matte =)
Legg inn en kommentar