søndag 10. juli 2011


NÅR ALT KOMMER TIL ALT!


Jeg går tilbake til start. Går frem fire skritt, men sklir, tryner og ramler tilbake. Noen ganger uten at jeg vet at jeg er i den bevegelsen. Det blir så vanlig, hverdagslig. Så jeg slutter å tenke på det. Og over det. Godtar at ting ikke ble slik og sånn. Dagene går. Månedene i samme slengen, til slutt året. Det året som jeg skulle bruke på Deg over. Fra januar skulle alt annet få en pause, tid skulle bli satt av. Prioriteringer skulle bli satt på dagsorden og jeg skulle komme nærmere deg. Det er lettere sagt enn gjort. Jeg møter folk som ikke har Deg i livet sitt, og som har det bra -kanskje til og med bedre- enn det jeg har. Sånt gjør at man setter spørsmålstegn ved hele greia. Hva er det jeg holder på med? Er det viktig? Noen perioder kom jeg faktisk frem til at, nei, jeg aner ikke. Overbevisningen ble mindre og mindre. Og jeg fikk det bedre og bedre. Hva er samenhengen der? Jeg lo, følte meg fri og fikk virkelig sett den verden Du har skapt til oss. Mange ganger uten Deg.

Likevel.

Det er noe der. Noe jeg ikke kan sette fingeren på. Akkurat som om jeg har misforstått hele Deg de gangene jeg synes det er vanskelig, umenneskelig og kjedelig, rett og slett kjedelig, å tilhøre Deg. For det har vært tilfeller hvor du har sagt "Jeg er hos deg". De gangene jeg har vært livredd og bekymret. Så har du, gjennom skaperverket, lyst ned på meg og gitt meg en fred som overgår all forstand. Og der, der kunne jeg ikke brydd meg mindre om de vanskelige spørsmålene. Og det er ikke det spor kjedelig. Du og jeg var der. Sammen. Og jeg kunne bare gi slipp og sleppe hendene ned langs siden. Der. Der gikk jeg plutselig frem åtte skritt. Bare ved å kapitulere uten dramatikk. Så er vel livet sånn... man finner ikke ut av ting. Det er ikke nødvendigvis lett. Spørsmål som kommer, de må opp og frem. Meninger må testes, ingenting må bli en oppramsing av ord.

For, når alt kommer til alt, så er det å tilhøre deg, Gud, det viktigste. Og det er en reise, med stoppesteder og pauser som viser livet mitt at...

... det er en tid for alt!


Alt har sin faste tid,
alt som skjer under himmelen,
har sin tid:

en tid til å fødes, en til å dø,
en tid til å plante, en til å rykke opp;
en tid til å drepe, en til å lege,
en tid til å rive, en til å bygge;
en tid til å gråte, en til å le,
en tid til å sørge, en til å danse;
en tid til å kaste steiner, en til å samle dem,
en tid til å ta i favn, en til å la det være;
en tid til å lete, en til å miste,
en tid til å gjemme, en til å kaste;
en tid til å rive sund, en til å bøte,
en tid til å tie, en til å tale;
en tid til å elske, en til å hate,
en tid til krig og en til fred.


Alt skapte han vakkert i sin tid.

Også evigheten har han lagt
i menneskenes hjerter.
Men de fatter ikke det verk
som Gud har gjort fra først til sist.
Jeg skjønte at ingen ting er bedre for dem
enn å glede seg og gjøre godt i livet.
Men når en mann får spise og drikke
og være lykkelig i alt sitt strev,
er også det en gave fra Gud.
Jeg skjønte at alt det Gud gjør,
varer til evig tid.

Forkynneren, kap 3.

3 kommentarer:

Maren sa...

Gode ord.

Anonym sa...

Ja, GODE ORD!! Åh, det va så bra skrivi! Får lyt te å skrive d ut..Og ha det på kjøleskapet! Er det lov?:)

Anonym sa...

REtt til hjarte mitt....