Ikke for å være 

negativ, altså... 

... men jeg takler ikke det å være syk. 

Faktisk, jeg takler det helt ekstremt dårlig. Tenker at jeg har kreft, lungebetennelse eller aids. Lurer på hvor lenge jeg har igjen og at jeg vil ha den og den sangen i begravelsen. Og at jeg håper de griller og spiser mye sjokolade under minnesermonien. Og faktisk sitter jeg her og tenker (siden jeg ikke har så mange levedagene igjen) at jeg må LEVE mer. Tørre mer. Be han ut på date, spise mer middagsmat (siden jeg eelsker det), dra til India og Etiopia, Ghana og Cuba. At jeg burde tatt med lader til Bergen, sånn at jeg kunne ringt til mamma & pappa at jeg er glad i dem. 

Jeg er veldig dårlig på å være syk. 

Takler det fint lite bra.

Maja, derimot. Hu holder håret mitt (åh, da begynte jeg å grine. fordi 1) Jeg synes det er så fantastisk med sånne venninner som er inne en lørdagskveld og ordner varmeflaske, brus, bøtte, teppe og alt mulig annet. 2) Fordi jeg syntes så evig synd på meg selv.) når jeg brekker meg, og er bare en fantastisk sykepleier for meg. Sånne som hu... sånne skulle det vært flere av! 

Men nå beveger formkurven seg ned mot dødsskyggens dal, så da er det bare å innta posisjonen ved bøtta. Snakkes! 

og JA-ADA, bare å sende masse 

medlidenhetstanker over fjellene.