OM Å VÆRE TILBAKE
PÅ SKOLEBENKEN

Idag fikk jeg lov til å være med på en barneskole. For å si det sånn, jeg skal aldri mer klage over for dårlig bemanning i banehage eller skole. Iallefall ikke på to uker etter hjemkomsten. Ikke vits i å overdrive, heller. Men uansett. Her var det en eneste lærer på etthundreogtretti elever. Jeg skriver det i bokstaver, slik at du skal skjønne hvor mange det er. 130 ubeskrivelig nydelige og viltre unger. Som telte til ti, om og om igjen. "waaan, tooo, triiii, fåår, fiiive, siiiiks, seeeeveeeen, eiiith, naaaaain, TEN!". Tiern ble en innertier hver gang, for barna trodde de var ferdige. Men å neida, da tok frøkna pekestokken og ville ta en runde til. Jeg tror de telte opp og tallrekka kanskje førti ganger. Morsomt.

Jeg fikk lov til å være med å skrive matte- og engelskoppgaver til dem. For første gang i mitt LIV syntes jeg det var gøy med matte, og det var virkelig fantastisk å se dem knekke tallkodene. Engelsk var også en fryd. Trekke en strek mellom eplet og bokstaven "a". Jeg husker selv jeg gikk i førsteklasse, og det ikke var iisipisi. Derfor var det gøy å ta dem på alvor, og få hjelpe ørlitegranne til der læreren sendte oss rundt.

Likevel.
Musikktimen var helt genial.

Da rydda de hele klasserommet (som var en litt stor sal, tror en menighet leier den ut til skolen) og gjorde hele gulvet om til en aldri så liten dansesal. Med tromme og blokkfløyte lå kanskje ikke de aller største musikalske opplevelsene an til å bli en killeropplevelse -men håjoda, det ble det. Når etthundreogtretti unger synger (virkelig) av full hals og danser slik ingen andre kan, da må man bare smile. Helt fantastisk! (Jeg tar bare med bildet over, for det er ikke så ålreit med barnebilder på nettet. Hilsen hu som blir litt mindre naiv for hver dag som går)

Og jeg?
jeg følte meg mer hvit,
kjip og traust enn noen gang.
Haha.