OM TIDEN SOM KOMMER. OG GÅR. OG GIKK.
OG OM DET GRØNNE GRASSET.

Jeg har alltid hengt to år etter tiden. Minst. Ville begynne på skolen i en alder av fem, få lappen i en alder av seksten, være russ i førsteklasse. Husker jeg sa så mange ganger i løpet av mitt siste halvår på videregående at når jeg var ferdig der, da, ja da skulle livet mitt begynne. Når jeg var elleve år så jeg forferdlig mye fremt til å bli tenåring. Tenk på forandringene, gledene og oppturene. Jeg hadde så mye jeg skulle oppleve.

Morsomt.

Fordi hver gang jeg ble to år eldre, ble lysten større på å bli enda to år eldre. Det ga seg aldri. Stemte hver gang, jeg ville alltid mer og lengre. Hadde planene klare. Friår, sykepleien, jordmor og så ut som misjonær. Passelig alder for å gifte seg var 23 år.

Morsomt 2.

For nå er jeg her. Fyller snart 22 år, og har det dermed rimelig travelt med å bli gift innen de fylte tjuetre. Jordmor er ute av planene mine og sykepleien tok seg like gjerne en pause på et års tid. Og for første gang i mitt liv har jeg det fint der jeg er nå, sånn aldersmessig. Har ikke behov for å bli 24 med en gang. Det er lovelii å være 21, ha et langt liv foran seg og ha utrolig mange muligheter. Pluss at jeg kan mimre tilbake til et fint liv så langt. 2

wow. Morsomt.

Grasset er tydeligvis like grønt som håpet på denne siden av ring 3. Og hva så om jeg må ha blazer og drakt-bryllup i en alder av 43? Da kommer jeg jo uansett til å være like lykkelig osm de to øverst.