NÅR TING IKKE GIKK ETTER PLANEN
ingen planlegger å få angst, bli ensom blant folk, ensom bak lukkede gardiner, ingen velger å bli deprimert, nedstemt, få spiseforstyrrelser. Ingen vil ha det vondt. Likevel finnes det, det er der, har kommet for å bli; Vonde tider.
Jeg har blitt overveldet i det siste, over ulike liv som ble slik det ikke var planlagt.
Det er jo ingen femåringer som drømmer om å måtte drikke seg bort fra hverdagen, og bli jaget ut av vektere på Oslo S. Jeg gjorde så godt jeg kunne, ville ikke stirre på henne. Hun som måtte bli støttet ut av sentralbanestasjonen. På den andre siden ville jeg se henne inn i øynene, uten den herskende teknikken vekterne benyttet seg av. Hun trengte ikke å høre at hu var sørpende full. Av alle i hele verden, så trengte ikke hun å høre det. Mer enn noen andre, er også jentene som blir gravide, klar over situasjonen de har kommet opp i. Disse jentene som ikke hadde planlagt å bli mamma før om syv år. Minst. De trenger ikke å få prenta inn at, nei, dette var nok uheldig. Eller hun som på det millionte året (føles slik for a, iallefall) starter 1. januar med å være oppgitt over seg selv. Jenta som tapte kampen mot maten, og nå må den komme opp og ut igjen. Eller han som feirer sin syttende jul. Alene. Like mange år som enkemann, og som dør fire dager senere. Uten noen rundt seg, og som har kun en prest og en agent fra begravelsesbyrået til følge på den siste reisen.
Alle disse livene. Som ikke ble slik drømmene var. Alle disse menneskene, de trengte og trenger kjærlighet. For livet er ikke svart/hvitt. Syk/frisk. Det er en tid for alt, og noen tider er tyngre, vondere og mørkere enn andre. Da er det viktig å ikke være bedreviter, og ha en løsning på alt. At det bare er å "ta seg sammen", ta noen piller. For noen ganger gjør disse personene så mye, mye i kulissene, og til slutt er det bare en ting som frister: Legge seg ned. Sove. Rømme vekk. Da er det viktig at man stiller opp. Uansett. Bare være der for dem. Aner ikke hva du skal si? Da holder du kjeft, og stiller opp.
"Mine kjære, Har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre"
Jeg har blitt overveldet i det siste, over ulike liv som ble slik det ikke var planlagt.
Det er jo ingen femåringer som drømmer om å måtte drikke seg bort fra hverdagen, og bli jaget ut av vektere på Oslo S. Jeg gjorde så godt jeg kunne, ville ikke stirre på henne. Hun som måtte bli støttet ut av sentralbanestasjonen. På den andre siden ville jeg se henne inn i øynene, uten den herskende teknikken vekterne benyttet seg av. Hun trengte ikke å høre at hu var sørpende full. Av alle i hele verden, så trengte ikke hun å høre det. Mer enn noen andre, er også jentene som blir gravide, klar over situasjonen de har kommet opp i. Disse jentene som ikke hadde planlagt å bli mamma før om syv år. Minst. De trenger ikke å få prenta inn at, nei, dette var nok uheldig. Eller hun som på det millionte året (føles slik for a, iallefall) starter 1. januar med å være oppgitt over seg selv. Jenta som tapte kampen mot maten, og nå må den komme opp og ut igjen. Eller han som feirer sin syttende jul. Alene. Like mange år som enkemann, og som dør fire dager senere. Uten noen rundt seg, og som har kun en prest og en agent fra begravelsesbyrået til følge på den siste reisen.
Alle disse livene. Som ikke ble slik drømmene var. Alle disse menneskene, de trengte og trenger kjærlighet. For livet er ikke svart/hvitt. Syk/frisk. Det er en tid for alt, og noen tider er tyngre, vondere og mørkere enn andre. Da er det viktig å ikke være bedreviter, og ha en løsning på alt. At det bare er å "ta seg sammen", ta noen piller. For noen ganger gjør disse personene så mye, mye i kulissene, og til slutt er det bare en ting som frister: Legge seg ned. Sove. Rømme vekk. Da er det viktig at man stiller opp. Uansett. Bare være der for dem. Aner ikke hva du skal si? Da holder du kjeft, og stiller opp.
"Mine kjære, Har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre"
3 kommentarer:
det er såååå bra, Kari!
AMEN altså! :)
Kari. For ei go å kloge jenta du e! Tommel opp for dette innlegget, nå må me ta lærdom av det å ikkje bare nikka bedrevitersk å fint i di varme ståvene våre, og GJER någe me det.
Ja, bra Kari! Eg tror det e utrolig viktig at kver enkelt tenke øve kossen me møde disse menneskene i dagliglivet. Kossen hadde ei i menigheten blitt møtt av oss andre dersom hu va blitt gravid utenfor ekteskapet feks? Fortsett å skriv om ting som betyr någe!! :) (sitte med eksamenen framfor meg, så sikkert litt sosionomspirit som komme fram. hehe)
Legg inn en kommentar