Godt nyttår, folkens. Iallefall om litt over to timer. Jeg venter på bussen (thank you, Sporveier, for halvtimersruter som går ett minutt etter at jeg går av vakt) før jeg skal ned til min kjære Maria og daffe det nye året inn, før jeg tropper opp på tidligvakt imorgen (er det ikke HERLIG åssen jeg får pressa inn selvmedlidenhet i en slik post?) og fryd, gammen og glede.

Takk for alt det gamle, og takk og lov for et nytt, DEILIG år nå.

og til alle dere som sender überpersonlige nyttårsmeldinger: Godt nyttår til "deg" også! Blunkefjes.

(bildekilde: http://farm1.static.flickr.com/151/339912423_4416699c99.jpg)

Jeg sitter og drømmer meg bort fra minusgrader som gjør at skoene lager isoporlyd hver gang man trykker ned, drømmer meg bort fra det -og til et sted der sola står litt sterkere i fokus. Det er mye tanker inne i hodet mitt for tiden, alt fra penger, pass, pillett til helseopplysning, solfaktor, visum. Jeg prøver å se forbi bekymringer, og frem til fryden & gammen. Mest gammen.

Kamera. Ordet får meg til å grøsse aldri så lite. Side opp, bort og ned har blitt lest om både speil- digital- og kompaktkamera. Jeg har falt på kompaktkamera. Ikke speilrefleks. Det får komme seinere. Men plutselig blir det spørsmål om jeg har råd til kamera. Jeg har fryktelig lyst til å lære å ta fantastiske bilder (fryktelig vs fantastisk -dårlig vokabular å bruke "fryktelig" i en god setting) som jeg kan vise frem på bloggen min. Som feks bildet over (se kilde nederst på denne posten) -det er jo helt superb. Tenk å kunne ta sånne og slike bilder. Jo, jeg vil ha kamera. Gjerne med mulighet til å filme i HD-kvalitet. For å dokumentere (videoblogg, anyone?) at, neiida, jeg er ikke mørkeredd når jeg er i Tanzania og bor alene på gjestehuset. Absolutt ikke mørkeredd.

Ellers. Ei dame på jobben sa her en dag: Ta godt vare på tiden.

Jeg er dårlig til å gjøre det. Nå teller jeg ned dager til jeg drar til Ålesund, Tænzi, Thailand og London. Kanskje jeg burde nyte her & nå? Ja. Kanskje derfor jeg er så unødvendig seint oppe (ikke si noe til mamma, hu tror jeg sovner elleve -siden jeg legger meg ti på elleve) -for at jeg tviholder på følelsen av å vite at, jada, imorgen kan jeg sove lenge.

Hilsen fra:

-fotograf to be
-reisende to be
-livsnyter.. right now:

K A R I

(kildehenvisning for bilde:
http://farm3.static.flickr.com/2430/3634690773_1867c52f31.jpg)

Kjære avisbud for aftenposten:

Kanskje på tide å parkere sykkelen nå? Jeg mener, her på Norstrand gir bilene opp på grunn av snøen. Men for ALL del, du er sjarmerende der du sjangler deg frem.

Men likevel... på tide å parkere den? Nei?

okå. Takk for avisen, da!

Takk til alle dere som har gitt meg
sommerfugler dette året.

Til dere jeg har ledd med, sitti på en brygge og spist softis zusammen mit, til deg som leste bibelen med meg, sitti bak et piano og sunget med, til deg som har lagt igjen sjokoladehjerter til meg, til dere som leste til medikamentregninga med meg, til deg som lo av vitsene mine -selv om de var forferdelig dårlige, som kjørte bil med vinduer oppe og musikken høyt på (dere visste at jeg ble lykkelig av det), til de av dere som ga meg sjøstjerneklem, til deg som ringte helt ifra andre siden av kloden og redda vårdagen min, til dere som kom på besøk til eventyrstua og delte liv, til deg som hørte på meg den gangen jeg var lei av å bare være Kari.

Til deg som kom på dagstur, til deg som så gjennom glassdøra og redda dagene.ukene.halvåret, til deg som ikke ga meg opp, til deg som trente med meg både mandager, onsdager og fredager før vi ga opp to måneder senere, til deg som var pinlig ærlig mot meg, deg som var med meg på konserter, til dere som som dere rive med, til degs om stoppa før jeg fikk overtalt deg, til dere som...

...ja,til dere som var der for meg dette året! Dere som ga meg sommerfugler i gave. Ingenting er bedre.

Godt nytt år når den tid kommer..!


sees enten i Ålesund, Arusha, Grimstad, London, Kristiansand, Ko Chang, Stavanger, Bergen,en øy i Hellas eller Oslo.

Jeg får en allergisk reaksjon mot fetende mat; Plutselig blir jeg hoven rundt midja, kinn, lår og armer. Og magen, da. Merkelig. Dette skjer som oftest når jeg jobber på Borgen om sommeren (fatter bare ikke det, der sitter jeg stille og forsiktig på et kontor dag ut og dag inn. Til lunsjen spiser jeg 17 skiver med eggesalat og drikker juice) og når jeg feirer jula. Og som vi alle vet, så varer jo jula helt til påske. Feiring av høytider -det tuller man ikke med. Iallefall ikke i helsesektoren: KJØR på med Kong Haakon til alle de ansatte, masse kjøttmiddager, smultringer, de faste fjorten sortene og masser av annen sjokolade.

Så det ligger litt i kortene:

Jeg liker FRYKTELIG godt sommeren og vinteren. Med alt det det innebærer: Eggesalat, twist, Kong Haakon, julesylte m/sennep, grillings. Smilefjes.

Idag stod jeg og venta på t-banen i flere kvarter. Det var isende kulde og jeg kunne sikkert knekt tærne mine uten å merke store forskjellen, det var bare så sæbla kaldt. Oslo er allergisk mot snømengder over 3 mm, så idag stoppa det helt opp. Vinden var spesielt kald, og på Forskningsparken Stasjon var det fint lite av vegger som ga ly. Jeg begynte til og med å grine da den tredje t-banen ble innstilt. Jeg visste ærlig talt ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, fordi jeg var så sint på Oslo Sporveier og fortvila over at kulden begynte å svi i kinn, armer og bein.

Kvelden og natten før satt jeg hjemme i stua til mamma og pappa. Vi spiste ribbe, koste oss med mandariner, lakris og nøtter. Jeg kunne sitte med dataen og plundre, mens varmen fra ovnen ga en digg temperatur i rommet. Jeg fikk mast meg til 2.20-dyne, for de er nemlig lange nok til at man kan brette inn under beina, og dermed bli varm og god. Frokost dagen etter var deilig, hjemmelaget brød med julesylte og sennep (min nye favorittkombo. SA noen gæmlisungdom?) Pappa hadde dårlig samvittighet for at han ikke fikk kjørt meg i det dårlige været noen minutter senere, og sammen med mamma holdt de meg oppdatert om når t-banene kom, og tipsa meg om taxi når jeg til slutt stod og ventet på den hersens kollektivtrafikken.

Og resten av dagen gikk tankene mine til de som
opplever dette på fulltid, ikke bare noen få deler
av dagen, men virkelig hele tiden.

Mennesker som er ute hele kvelden. Hele natta. Hele morgenen. I den kulda. Det er helt uutholdelig. Slike som ikke har en mamma og pappa som sitter og tenker på dem, ringer og gir oppdateringer. De som ikke har spist et måltid på 57 timer, og som er utmattet. Alle som sover ute i flerfoldige minusgrader, pluss denne grufulle vinden som føles som sylskarpe kniver.

Så... hvor lenge skal de ha det sånn? I et av verdens mest rike land. Jeg bare lurer og spør.

Til skibomsene

Var dere klar over at det var snøføyke, sur vind og 30 tusen minusgrader idag? Nei? Det gjør ikke ungene deres heller. De små knøttene som knapt klarer å gå bortover, men som ved hjelp av skiene klarer å gå 5-mila på under halvtimen.

Til dere alle bomser på ski:

Jeg vet dere har venta intenst på denne snøen, jeg vet dere har sikla etter å spenne på dere disse tre (plast?) -fjølene og snøre sekkene deres, for så å gå muntert opp mot heia. Jeg er klar over det. Men idag, idag jobba jeg tidligvakt for 30.millionte gang (det er ikke kødd engang!) -og idag var dagen hvor jeg igrunnen kunne trengt hele 3Mortensrudbanen for meg selv. Men! Jeg trakk det lengste strået, og fikk dele den med dere skibomser. Dere som hadde vært på Sognsvann og som omtrent ikke "merka at det var litt ruskete være ute!!" og gått syv runder før familieselskapet tar fatt senere ikveld. Dere som snakker om klister, føre, bakker, skøyting, skidresser (Bjørn Dæhlie eller, eller hva er nå egentlig best? Fjellreven?), pulk, preparering (reparering, restaurering) av løyper, snø, smelting, Turistforeningen.

Dere som ikke innser at når du plasserer skiene oppå skuldrene, så får man brått en intimgrense på 2 meter, for dere skyver jo folk unna når dere snur dere til høyre eller venstre, for ja, det er vondt når dere deiser borti huet mitt idèt dere skildrer "ja, og så presterer bikkja mi å tryne ned fra Kikut i forrige uke. Hahahaha" til reisefølget, og alle oss andre som står med dere -fordi lydnivået på praten presser seg inn på en 7.plass på richters skala.

DERE fikk jeg lov til å ta t-banen med idag.
Tusen takk for turen.


Litta huskeregel: Ut på tur, ALDRI sur!

Jeg er ikke sur
for at jeg skal
jobbe imorgen og
ikke får hengt
med disse
krempersonene.

Det må du bare ikke tro.

Ikke uten blåmerker

Vekkerklokkas skingrende hvin er iblant vrien, om ikke umulig, å lystre. Sinnet er tungt og tomt, og alt mangler mening. Da mener jeg ingenting om noe som helst, utover en overbevisning om alltings traurighet. Det er nyttig å være klar over hvorfor jeg likevel drar droget inn i dusjen og fortsetter.

Jeg motiveres av å overkomme egne begrensninger, og bli sterkere, kanskje klokere. Det verste jeg vet er å hindres av irrasjonell frykt, når fallhøyden tross alt ikke er så voldsom -som ved forkløpende usikkerhet i sosiale sammenhenger. Jeg har brukt altfor mange år på å leve i defensiven, og tatt valg på grunnlag av hva jeg vil unngå, fremfor hva jeg vil gripe etter.

For bifallets tyranni kan lamme, og gjøre at jeg overdriver viktigheten av andres mening og anerkjennelse -til den grad at jeg undervurderer, eller glemmer, min egen stemme. Likevel, folk er flokkdyr, og de som hevder å være fullstendig uavhengig av andres aksept er enten løgnere eller einstøinger. Jeg vil ikke være noen av delene.

Det har blitt lettere å komme seg opp av senga, og møte blikket mitt i badespeilet. Jeg har funnet ut at jeg er nødt til å like denne dama for å orke det trøtte, gretne trynet hver morgen. Jeg er motivert til å gjøre henne lettere å like, og har funnet ut hva som må til -gjøre mer, tørre mer og vente mindre.

Drømmen er en dag kunne skrive på en sånn måte at andre ser verden på en litt annen, og mer nyansert måte på grunn av mine formuleringer. Kanskje noen gjennkjenner eller treffes av noe i teksten mine, kanskje jeg til og med greier å sette ord på en flyktig følelsem og kanskje lesingen faktisk gir vedkommende noe. Men dette høres så pinlig arrogant ut, fordi jeg dermed må tro på at mine observasjoner og tanker er interessante for et publikum. Derfor har jeg alltid vært redd for å snakke høyt om denne drømmen. Og nettopp derfor gjør jeg det nå likevel.

Sånn jeg ser det, kreves det mot, innsats og trening. Som alt annet kan det å være modig bli en vane, et tanke- og handlingsmønster. Den slags målsetning, innsats og trening motiverer meg mer enn noe annet, (for ufrihet kveler )-spesielt hyggelig ting som håp og inspirasjon. For ikke å snakke om den gamle sviska kjærligheten.

"Jenta som sier dumme ting, som ler litt for høyt og som danser som en kløne, hun vil jeg være"

Jenta som sier dumme ting, som ler litt for høyt og som danser som en kløne, hun vil jeg være. For det er også hun som føler seg mest fri, tar sine egne, modige valg og har det mest gøy. Og jeg vil heller leve fullt ut, lære masse og iblant gå på trynet, enn å leve trygt og tilbaketrukket, og visne hen uten et blåmerke.


(Tekst: Marinne L. L. Melgård)

DA SMILTE JEG

Det er noe med det når pauserommet på jobben blir omgjort til Charlies sjokoladefabrikk, som følge av foreldres gavmildhet til oss som jobber for/med/mot (stryk det som ikke passer) barna deres. Stemningen blir unektelig god og ledig. Faktisk så ledig at jeg presterte å fortelle ting fra min glansperiode rundt 11-14-årsalderen min. Det var etter den niende biten fra Gode Ønsker-eska. Men uansett, jeg smiler veldig mye i lunsjen for tiden. Jeg jobber med veldig bra folk. Med trykk på v-to-tha-vel-to-the-dig. Selv om det er innslag av intens blunke-bort-tårer-aktivitet rundt hadet-bra-seansene, så smiler jeg mye på jobb. Som et illustrasjonseksempel på fine ting som gjør at jeg smiler og smilte, så har vi PEDlederen min som ga meg en mobil idag. Ga meg en fancy Sony Ericsson. Hvem gjør sånt nå til dags? Min pedleder. Smilet strakk seg også opp mot bollekinna mine når Maria strøyk meg på ryggen rett før en av ungene skulle dra på juleferie, og jeg ikke fikk sett han mer. Maria kjenner meg godt, og visste enda bedre at nå kom tårene mine til å presse på. Det gjorde de sørenmæ også, men jeg smilte like mye over at jeg er velsignet over å ha en bestevenninne på jobb som ikke trenger å si no, hu bare veit.

Jeg smilte også når jeg rakk bussen fra byen, når jeg fant en perfekt julegave til Åshild (som jeg ikke er sikker på om hu vil like, men som jeg kommer til å ta selv hvis ikke hu vil ha den), når jeg hadde en god hårdag igår, når jeg prata med en venn på telefonen igår, når jeg hørte på Alicia Keys nye sang (veldig) høyt på cdspilleren, når jeg og min reisepartner igår bestemte oss for hvilken øy vi skal være på i Thailand (wiiiiiin), når jeg tenker at det ikke er lenge igjen til jeg drar til Tanzania, når jeg tenker på at jeg skal feire en julaften sammen med familien, når Gud pirker borti meg og vil være mer med meg, når jeg spiser sæbla mye sjokolade uten å tenke konsekvenser, når jeg er med sygnajentene mine og snakker om "alt mellom himmel og jord", når jeg åpner julegaven fra Sigrid flere dager før den 24., når jeg får avskjedsgaver av foreldrene til barna im das kindergarten, når jeg fant kodebrikka til nettbanken, når jeg gifta bort en stk nydelig Silje Nøkland til brått å bli Silje Måseide, når jeg spiste pannekaker til frokost, når jeg tok fly aleine til Oslo og tenkte at det var en forsmak på hva som venter meg dette halvåret, når jeg fant et nytt skjørt, når jeg kjørte for første gang på vinterføre -og elska det.

JA, DA SMILTE JEG.

Det er herved bevist, konkludert,

bestemt, endelig og satt:

Jeg er elendig på avskjeder.

ELEndig. Nå er det snart tid for å si farvel til mine barn i barnehagen, og jeg er å finne i det sentimentale hjørnet i tre dager fremover. Idag så jeg ei av mine små berter dra på juleferie. Like brei som hu er høy, siden hu (som alle de andre) har en parkdress som er passe også når hun har vokst seg 20 cm høyere og bredere. Greit. Med altfor mye klær, kommer hun inntil vinduet og vinker til meg. Ulovlig søt og nydelig er a. Jeg kan bare stå der med tårer i øynene på størrelse med et kyllinglår.

DET GÅR JO IKKE AN Å HOLDE TILBAKE TÅRENE DA.

Jeg klarer iallefall ikke det. Helt krise. Om å gjøre og knytte seg til mennesker som man må gi slipp på etter et halvt år. Jeg vinner.

Lett. Iiiiisipiiiisiiii.

"Sååå, når skal du gifte deg da, Kari??"

(Neeh, du vet. Når man er 21 år, er singel, skal ut og reise, tenker på å flytte -da er ikke første pri på lista å gå opp en kirkegang for å gifte seg bort. Rett og slett, folkens. Men bare spør i vei. Konstanter de harde fakta og så sier vi oss fornøyd med det)

"joo, fjerde august totusenogtolv skjer det. Hold av den datoen!"


....


"heheheheh"

På lørdag er det hennes tur. Da er a ikke lenger hu som var så grenseløst forelska i en viss mr Måseide, og som ikke klarte å snakke om annet. Det eneste som stod i hodet på hu var denne fyren, og det ble fort temaet i lunsjen på Diakonova. Men så, i februar, begynte ballen å rulle. Så fra tidlig dating og frem til nå har det gått ganske så radig, og på lørdag går jenta opp kirkegulvet.

Og jeg kommer (garantert) til å stå gråtkvalt ved siden av og smile av synet!

Jeg

e l s k e r

denne filmen.



(ps: Døren min er alltid åpen for
et slikt plakat-besøk)

Som alt annet, så kommer gode ting til en slutt. En ende. Og min tid som barnehagetante er snart over. Jeg har fem vakter igjen. Det blir faktisk mer og mer vondt å tenke på at jeg skal slutte. Jeg har fulgt tolv barn siden slutten av august. Og man blir glad i sånne små mennesker som barna "mine".

Man blir ikke lei av et barn som løper bort og gir det sjøstjerneklem (les: Ungen har så mye klær på seg, at den klarer ikke å ta bein og armer sammen, og beveger seg med armer og bein til siden, og gir det en mage eller lår-klem), en ettåring som gliser som bare rakkern over matbordet til deg, ei tulle som lyser opp av glede når du kommer inn i rommet, et barn som lærer seg sangen "bake, bake kake til mamma kommer" MED bevegelsene. Sånne små blir man rett og slett bare inderlig glad i.

Nei, jeg kjenner at livet i en barnehage er godt. Særlig der jeg jobber. Med fine ansatte og enda finere barn!

Jeg ser på finalen i
71 grader nord.
Det er for spennende,
og jeg kommer ikke
til å puste på
slutten av programmet.

Som alltid.

Heia Tarjei!

ps: Før pausen så vi
et klipp der Tarjei
GREIN.
Hva vil det si?!
Håper han klarer seg.

Mamma fortalte meg at frem til jeg var 9-10 år bekymra jeg meg ingenting. Nada. Det virka som om jeg ikke tenkte, omtrentlig, for ingenting kunne stoppe meg (okay, når søstra kasta bamsen inn i veggen ble jeg bekymra, og når plutselig gjestene skulle sette fyrverkeriet på HUSKESTATIVET vårt -da ble jeg litt bekymra. Og når Store-Jonas borte i gata skulle tøffe seg, ja da ble jeg bekymra) i min ferd. Jeg hadde det fint. Jeg kunne sitte i det nederste epletreet i hagen og spise kakestrøssel (egenhendig "lånt" fra mammas skap) og prate (meget) høyt med meg selv. Jeg kunne sykle i gatene (gjerne med en pappbit festa i hjulet for å få the ultracool motorsykkel-sound) og prøve å sykle uten hender. Dritvanskelig. Men det gjorde ingenting. Jeg husker også at jeg ikke tenkte et sekund på hvordan jeg så ut. Om jeg var høy, stor, lav, tjukk eller lita (kanskje fordi jeg trodde at "L" på klær betydde liten og "S" betydde stor -så var jeg plutselig plassert i en bås med de små, mens jeg egentlig var i nabobåsen) -jeg virka selvsikker. Iallefall sånn som jeg ser på bilder og filmer. Jeg strålte. Var skikkelig blid. Hadde det fint som lille Kari. Det har blitt meg fortalt at jeg arrangerte min egen 4-årsdag. ALT av program skulle jeg styre på med, mamma kunne bare lene seg tilbake og slappe av (det er kanongøy å tenke på, at jeg likte å invitere folk og stelle i stand allerede når jeg var four years old. Ilike) fordi jeg kunne kjøre på. Ikke en bekymring.


Så hva er det som skjer når man begynner så smått å bli stor og sterk? Man blir svakere og føler seg mindre. Har litt dårlig samvittighet for noe og nada omtrentlig konstant. Skulle kanskje ikke sendt den meldinga på inboxen. Overdriver jeg? Den regninga blir ikke betalt av seg selv, den telefonen ringer ikke det nummeret før jeg trykker ned knappene. Tankene går ikke bort, de er der fremdeles, så bare blås i å late som om de ikke er der. Voksen. Blah. Masse minus.

Likevel.

...så har jeg elementer av en fire år gammel Kari i meg. Okay. Kjør på. Ikke dvel. Ta grep. Gå videre. Se hva som skjer. Ung & Dum. Lovende. Du er fin. God nok. Jeg er enda glad. Jeg er enda hu som spiser kakestrøssel i treet. Bare med en annen fargetone og skala som fargelegger livet mitt.



Hilsen Kari, størrelse Liten.

Og det ble lys!

Det er noen ganger jeg ikke klarer å ta bort blikket mitt fra noe. Dette bildet er et illustrasjonseksempel på "noe". Lille Wadee står bak lukkede gardiner. I mørket. Så trekker en person gardinene til side, slik at solstrålene, lyset, kommer inn i livet hans og han får se lyset for første gang i sitt fem år lange liv.

Bildet viser
hans reaksjon på lyset.



"Og slik skal lyset fra det høye gjeste oss
som en soloppgang og skinne for oss som bor
i mørkets og dødens skygge

...og lede våre føtter inn på fredens vei"

(Luk 1)

Sigrid har fått æren av å velge tema jeg skulle skrive om idag:

- Skriv om "planleggings-mennesker" og "ta det som det kommer-mennesker"

Da blir det fryktelig fort at jeg skal skrive om "Georg"-mennesker og om "Kari"-mennesker. Georg er kjæresten til Sigrid. Georg skal til Tanzania snart, og planlegger ALT. Med trykk på a, l og t. Hvis han skal være impulsiv, da liker han å "planledja å ver impulsiv".

Illustrasjonseksepel:

Han vet om han skal til HØYRE eller VENSTRE når han kommer ut fra flyet, og skal videre. Åssen klarer man sånt?! -Jo, man har virituelle visninger på internettet hvor man kan se -igjen- alt. Og da: "Kåmme man seg fysst i køen!".

Kari skal også på tur til Tanzania snart. Hakket mer avslappa på planleggingsfronten.

Illustrasjonseksempel:

Hu har bestilt flybiletter. Punktum. Ingenting mer.

(Georg ymta frempå at jeg kunne "foreeeeksempel" kunne fly til Nairobi, få folka på den norske tomta til å bestille taxi, legge igjen nøkler hos vakta "såm e døgnåpen, ja!" -og så viser de meg veien til der jeg skal overnatte. INGEN problem. Bare et forslag frå an Djeorg!)

Hadde
jeg
vært
på
villspor,
da
hadde
jeg
iallefall
vært
på
et
spor!

hilsen mann på t-banen.

Er det feil å bruke masker?

Er masker egentlig en følelse, eller bare en annen del av min personlighet? Hvis jeg egentlig har en dag som er malt i dårlige fargeskalaer, men plutselig møter en som gjør meg virkelig glad -er jeg da en flittig bruker av en maske, eller har en klart å hente frem en side av meg som gjør at jeg glemmer den grå skalaen? Jeg har hatt dager i det siste som er veldig delt: Intens glede VS bekymringer. Og de flettes inn i livet mitt, og blir brått en del av min personlighet. Noen vet hva jeg tenker om ting, tang & tare, og stusser kanskje dermed over min, for eksempel, glede.

Kan Kari være så blid nå?

Er det ekte, eller føler hun på press med å være blid og morsom? Nei. Jeg er ikke der nå. Men livet, iallefall mitt, er ikke svart/hvitt. Jeg kan i det ene øyeblikket være så glad, fornøyd og livsglad jente idet jeg skal møte ei annen god ei på kino. Jeg kan virkelig nyte livet mitt, le godt av filmen vi ser, og legge positive og håpefulle fremtidsplaner med henne. Så kan t-baneturen hjem gi meg tanker som gjør meg urolig og tankefull. Men det er like fullt ekte. Særlig når jeg går ut av t-banen med et smil om munnen, fordi ei nydelig ei ringte og spurte "kan jeg sende denne mld til han?! -eller skjønner han at jeg er gira da?" og jeg fikk dyppa min pensel i en fargeskala som heller vender mot gul, hvit og orange. Kanskje lysegrønt, fordi håpet er lysegrønt. Men maske? Nei. Ikke så lenge man er tro mot seg selv.

1) Tryna på bar asfalt, og fikk mitt første skrubbsår
(på 12 år) på knærne som følge av dette.

2) Barn griner mye når de har vært med

foreldrene i en hel helg.
3) Det er så uhorvelig (nytt ord?) lenge
til neste helg (pga kommende jobbhelg)
4) Jeg hadde seinvakt. Dvs 7,5 timer
som føles som 46,7 timer.

Ikke for å overdrive, altså.

Det som holder meg oppe da eeer:
(bortsett fra at TARJEI er i FINALEN, selvsagt)

DETTE

... prater vi for lite om, uten
å tulle og fjase det til.

Dumt.

For det er et brennhett tema.

-som det blir snakka for lite om,
uten tullet og fjaset og køddinga.

Enda på visa er mange mennesker
ender opp med mange spørsmål,
oppfatninger og handlinger
som er helt feil.

HELT feil.

La oss snakke om det.

S E X

OM LUKAS 10

Har du noen gang hatt en samtale med en person som har "festival-blikk"? De følger halvveis med i samtalen, mens øynene hele tiden ser bort, til siden, bak.

Det er vanskelig å prate med slike. Vanskelig å påvirke. Vanskelig å få frem poeng. Vanskelig å gi til noen som ikke er mottagelige for å få.

Jesus sier at det er viktig å sette seg ned hos Han. Være hos Han. Faktisk, det er nødvendig. For bare ved å sitte ved Hans føtter blir vi påvirka, får poeng opplyst og vi... får ting av han. Bare ved å se på Han, ikke til siden.bort.bak.

Kun ved å la seg bli påvirket av Han.

(thootpaste for dinner)

Jeg har bestilt billetter til Tanzania nå.
Og er mildt sagt glad.

Bare hopp i det!

Det er ekstremt lett å gi råd, tips, anbefalinger til andre. Lev livet ditt. Gjør noe koaizy, unormalt. Snart er du nok gift, fått barn og er satt (som om dét er målet her i livet!) i en livsstil det er forferdelig vanskelig å bryte. For jeg er der i livet veldig mange vil være, virker det som på hva folk sier til meg.

Jeg skal ut og reise, jeg er singel, jeg har ingenting (!) som binder meg. Nada. (Bare en stk lanekassen.no, likevel, ikke noe annet) Og du aner virkerlig ikke hvor mange som understreker dette når de snakker med meg. Hvor bra det er at jeg gjør det, hvor viktig, riktig, sunt, smart og lurt det er. Og så sier de i samme åndedrag at de skulle ønske at de gjorde det samme, men før de må trekke pusten -så innser de at, nei, det er nok for sent for dem å gjøre noe av det samme. "Åjada, nå er det på en måte ingen vei tilbake". Da blir jeg alltid litt.. nei, veit ikke hva jeg blir. Jeg tenker bare, jamen så gjør det du også, da. Ta med deg mannen din, la den hersens bikkja få være hos naboen -eller ta med den også. Og huset? Ja, det skal vel ikke løpe av sted det? Eller de som egentlig er på samme sted som meg, men som later som om de ikke kan, men som egentlig ikke tør. Da blir enda mer.. nei, veit ikke hva jeg enda mer blir. Men jeg får lyst til å skrike ut at en flyreise aleine til en annen verdensdel ikke har vært førstepri på min liste i alle mine leveår, og at et permisjonsår heller ikke var det jeg tenkte når jeg troppa opp på sykepleierskolen en augustdag ifjor. Absolutt ikke. Men jeg nekter å stivne, surne, stoppe opp. Og det koster (ja, TRO meg) å gjøre sånne koaizy ting. Ting som "alle" sier er smarte, fornuftige, lurt, fint og blablalba. For det er mye tryggere å fortsette i samme spor. Men.. da går man glipp av vannvittig mye. Hva vannvittig mye? Anerke. Men det er mye som er meningen av vi skal oppleve der ute.

Og da er det vel bare å hoppe i det, er det ikke?

Gledelig, hjertelig, god jul.

Only one dit that for me!

Det er noe med dette å bli voksen som jeg ikke kan fordra. At man må oppføre seg. Sindig og behersket, rolig og snill, grei og dritkjedelig, fantastisk og sympatisk. På dager som idag, 1.desember 2009, er det spesielt og fryktelig vanskelig å oppfylle kravene om å oppføre seg. Særlig når jeg har fått påvist allergi mot motstand.

å hiiv og hoy, som det går.