Jeg har kvalmende mange kjoler og vesker og stash og hipphurra. Hvis du vil kjøpe av meg (pengene går til Tanzania-tur, hvor jeg skal drive med helseopplysning. God sak, med andre ord. Hilsen hu som bruker sleipe triks for å selge ting) -så må du bare gi beskjed.

Åj. Masse fint som er fint å ha, men som de sier: Det kan bli for mye av det gode for ei stakkars byberte!

Når jeg ser din himmel,
et verk av dine fingrer,
månen og stjernene
som du har satt der,

hva er da et menneske,

siden du kommer det i hu,
et menneskebarn,
siden du tar deg av det?

(Salme 8)

Kanskje vi skal slutte å
leite etter Den Rette,
og heller fokusere på

selv

å bli Den Rette.

KOMME DITT RIKE

Ber om å få glimt av himmelen ned på jorden. Det er det vi ber om. Ber om å bli mer lik Han. Ber om å bli fylt av Han. Og i det siste har jeg sett sånne ting. Rene hendelser, uten baktanker, bare fryden og gammen.

Illustrasjonseksempel nr 1:

Trikkesjåfør som stanser hele trikken, går ned midtgangen for å høre om en mann trengte hjelp. Et bastant NEI var svaret han fikk. Han (trikkesjåføren) fortsatte videre, og sa at det såret kanskje trengte behandling, han kunne kontakte noen kanskje? Få tak i hjelp. Men når svaret ble enda tydeligere NEEI, så gikk han respektfullt tilbake. Men han fulgte denne mannen i speilet, og kjørte kjempesakte gjennom hele byen, for at denne passasjeren, som var ustabil og skranglete, ikke skulle miste balansen. Han (trikkesjåføren) hang cirkus åtte minutter bak skjema allerede, men valgte likevel å være et medmenneske og gjorde sånn at han til slutt hang 23 minutter etter skjema.

Illustrasjonseksempel nr 2:

Det er ei jente jeg kjenner. Hu ER så nydelig, vakker og pen, men er ikke klar over det. Ikke at hu hadde brydd seg katta om det heller. Det er et annet fokus over denne jenta. Det ytre hu har, kompanserer ikke for mangel av noe annet. Det indre hu har å by på, skygger over alt annet alle vi andre måles og måler etter. Av og til må jeg bare stå og glo på henne. Fravær av stress for å være pen og god nok hviler over henne. Hu slapper av. Og det gjør henne, om mulig, ENDA mer vakker. Vi som er rundt henne føler oss også vakre, for hu gjør at vi senker skuldrene. Tenker at, hey, vi er gode nok vi også. Det er ikke mange andre vakre mennesker som henne, som har den effekten på folk rundt seg.

Illustrasjonseksempel nr 3:

Den ekte gleden jeg ser i barna i barnehagen min. Når vi setter på "Her kommer Julius som alle vil se" og de ELEndige dansetrinna til ungene tar over. Armer og bein flyr hit og dit, og snurringa tar over. Det er sjeldent jeg ser noe så rent som det. De smiler som om det er den siste sjansen de har til å smile, de danser virkelig som om ingen ser dem, og de LER som om dette var det beste, mest morsomme og glitrende man kan gjøre i denne verden.

Illustrasjonseksempel nr 4:

Når jeg våkner opp en fredagsmorgen. Klokka er 07.10 og jeg har barnehagetante-mage (les mellom linjer og ord, folkens, siden jeg ikke kan beskrive det i en post som handler om renhet. Hehe) og er igrunnen sur, mutt og lei av å stå opp så tidlig for å komme meg på jobb. Og så har favorittsamboeren min skrevet en lapp om lykke, hjerter og sjokolade på kjøkkenbenken. Hu har til og med lagt med et sjokoladehjerte for å illustrere det hele.



Det er sånt som det HER jeg prater om, folkens. Renhet. Fine ting. Vakre, morsomme, rørende, rare og glitrende ting. Jeg snakker om renhet.

Jeg gleder meg til vi KOMMER til Hans rike.
Da skal vi danse på trikkefører Sivertsens trikk,
mens vi spiser sjokolade sammen med vakre
mennesker og føler oss gode nok.

Og vi skal være reine på fulltid.

Jeg har vært på gospelgalla ikveld.
KJEMPEfint, var det.
Maja og Kristian var sånne som
også var gira, og da kunne jeg
riktig så greit slå meg løs.

Hendene mine ble såre av
all klappinga, og føttene
er hovne etter dansinga.

FINT!

men nå er det kvalitetstid
med MajaFina neste post
på programmet.

Ikke feil det heller. Så
absolutt ikke!

Mens vi venter...

Nys eller host i albuekroken, riv av deg jakken, eller genseren eller skjorta (husk engangshansker), ikle det ytterligere et par engangshansker før du tar av deg det første paret, som du så destruerer sammen med jakken, genseren eller skjorta, ikle deg enda et par med engangshansker (bruk engangshansker!) før du fjerner det andre paret først og så det tredje og fjerde, ikke nys (og/eller host) i albuekroken, nys (og/eller host) i hånden og kapp av deg hånden etterpå (husk engangshansker!), oppsøk nærmeste tettsted (unngå trikk, buss, tog, fly, tettsteder) for å kjøpe flere engangshansker, ikke betal med kontante penger, bruk bankkort (og hansker), destruer kortet etter bruk, unngå apoteker og andre steder der de selger engangshansker og munnbind og der det er sannsynlig at du møter smittebærere eller der du selv kan komme til å smitte andre, som for eksempel vaksinekøer og venteværelser, ikle deg munnbind, ikke oppsøk lege hvis du føler deg dårlig.

Unngå mat som kan ha vært i berøring med smittebærere, som grønnsaker og frukt, skyll vann i sprit før du drikker det. Stå minst åtte meter unna andre, helst på hodet, ikke svar hvis du blir snakket til, ikke snakk med mat i munnen og ikke syng ved bordet. Ikke nys (og/eller host) i albuekroken, ikke nys (og/eller host) i hånden, nys (og/eller host) mot håndbaken: Legg håndbaken mot munnen (ta av munnbindet, og husk hansker når du gjør det) slik at munnen plomberes og nyset (og/eller hostet) stenges inne i munnhulen, svelg nyset/hostet (ikke sammen med svinekjøttet), vent en halvtime før du åpner munnen igjen, slip håndbaken med grovt sandpapir, sett fyr på sandpapiret (bruk engangslighter), spis mer svinekjøtt (bruk munnbind).


Ikke nys (og/eller host) i albuekroken, ikke nys (og/eller host) mot håndbaken, forsøk i stedet å lede nysingen (og/eller hostingen) ut gjennm ørene (bruk øreklokker), ikke stå ved siden av en som nyser eller hoster gjennom ørene. Ikke nys, ikke host, ikke smil, ikke le, ikke vise tennene, forsøk så langt som mulig å unngå deg selv , se bort hvis du ser deg selv i speilet, hold pusten, ikke håndhils på mennesker som har hender, og vask munnen med såpe hvis du banner.

(Niels Fredrik Dahl, A-magasinet, fredag 20. november)

Å være med på stillehelg er igrunnen helt ålreit. Det er ikke så lett for Gud å prate med oss når vi hele tiden har festivalblikk på alt som opptar tiden. Men når man lar data, mobil og gjøremål få en pause -da får tankene en oppsving når det gjelder prioriteringslister. Både fint, vakkert, tøft og rart. Jeg har vært med på stillehelg, og er herved glad for at jeg er på vei til å bli mer Maria, enn Martha i Farta.

Vær stille for Herren.

Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.

Stille.

Men ett er nødvendig...

Imorgen er jeg ikke
sykemeldt lenger!
Tjohei!

Kristin Aamodt ga meg denne videoen.
Se hele, og skriv hva du tenker.

Om de virkelig store temaene:

Plutselig har jeg slutta å
telle ned dager til neste
bursdag.

Er det tegn på at jeg
begynner å bli
voksen?

Illustrasjonseksempel:

Før: Jeg er 21 år,
har bursdag om 5 måneder.

Nå: Jeg er 21 år.

Om å være forelsket!

Jeg har en veldig søt venninne. For en tid tilbake fortalte hun meg at, nei, hun kunne nok ikke bli forelsket. Okay, tenkte jeg, sånn er vel hu. Men så går det en tid, og hun forteller at plutselig ble hun helt.. perpleks. "Ja, plutselig fikk jeg et støkk i magen!". Og så dyttet hun knyttneven inn i magen, for å illustrere hva hun mente. Det her hadde hun aldri opplevd. De hadde sitti og prata, og plutselig var det som om et teppe gikk opp, og scenen ble veldig belyst. Kunne, nei.. kunne hun være forelska? Hu?

Litt senere, faktisk flere måneder senere, ringer en god en. Han har møtt ei jente. De har kjent hverandre i trehundreogtrettiseks timer. Og han hadde aldri opplevd noe som dette. Dette var faktisk jenta med stor J. Morsomt, for han hadde bestemt seg noen uker tidligere for at, joda, han skulle satse på vennene. Familien. Og var kjempefornøyd med det. Så fornøyd at jeg ikke kjøpte den. Selvsagt skulle han få ei jente med på hverdagsreisene sine. Han måtte bare vente noen måneder før hu kom. Denne jenta hadde fått han til å bli helt på tuppa. Hehe. Fin var han.

Og så er det hu som ikke klarte å slutte å fnise, for hu skulle på date førstkommende lørdag. Plutselig var det ballonger, fyrverkeri, konfetti og glitter rundt henne. Hele tiden. Livet var lett, enkelt og en fest. Fordi hun hadde en date med han som "er så god, at det ikke er godt for meg". Jeg husker jeg følte meg som Grå Gråesen i forhold til henne, der vi satt og spiste middag i stua. For de røde kinna og glødende øynene gjorde henne så godt. Fin var a!

Jeg har også ei som aldri trodde hu kunne oppleve noe sånt igjen. Det her med fyrverkeri. Og glitter og stas. For, var det ikke det ene eller det andre, så var det ofte det tredje. Hu var blitt 27 år. Vært i alle bryllupa til venninnene sine, sitti på singelbordet ("ja-a, det kan jo være du treffer en der??") og vært med på å lage tilsammen 683 bordkort. Hu hadde, på god, gammeldags vis, gitt opp. Og der, siden hu hadde gitt opp -og nå turte å være seg selv, kom selvsagt han. Han med stor H. Han kom med litt glitter og fyrverkeri i kofferten sin. Det at han bare hadde litt, gjorde ingenting, for hu, hu kunne bare løpe inn i leiligheten sin og hente et lager av alt det fargerike -og sammen ble det både jul- og nyttårsaften, oppå 17.mai og bursdag. I begynnelsen av februar!

Plutselig, mot alle odds, kommer sånt tilbake i livet. Når man ikke forventa det. Og da føler man at hele livet er en musikal. Og alle blir med i dansen.

Og det er fiint.

"Mor, gi meg solen!"
-Henrik Ibsen.

Vakre.

Fantastiske.

Fine.

Livet slik som det skulle vært. Eller skal bli? Jeg skrev i dagboken min i midten av mars, at 2009 var det året jeg skulle ta tilbake det vakre, det fine og det fantastiske. Jeg har vært innom alle tre, og det er til å få frysninger av. Gåsehud av ren lykke. Men jeg har også funnet ut at de teite, vonde og rare dagene er vakre.fine.fantastiske også. Kanskje er ikke gresset så ufattelig mye mer grønt på andre siden av gjerdet, kanskje det er lysegrønt som håpet på min side. Anerke, jeg. Men jeg er på vei et sted, det er sikkert. Bildene under er så utrolig fine. De rommer så mange tanker, så mange ting som jeg enten er ferdig med, eller som jeg drømmer om og som jeg vil fylle mine hverdager med. Spesielt det første bildet gjør at jeg smiler. Håper det er meg, hu som har stelt i stand en fantastisk kveld for vakre, fine og fantastiske mennesker. Med lykter i trærne, god mat og fantastisk stemning. Dét er det vakre, fine og fantastiske for meg. Gjestfrihet. Det tok meg noen måneder og uker ut i totusenogni for å finne det ut, men nå er iallefall drømmen på plass. Tenk når den begynner å komme ut i livet.

DA blir det vakkert, fantastisk og fint.

(bildene er fra: vi.sualize.us )

TOPP TRE

Gir du meg ca
elleve og et halv minutt
av livet ditt?
Hør på sangene mine.
Du kan til og med kalle dem topp tre.
I tilfeldig rekkefølge.

Tarjej Vesaas

: I Telemark spør me:
Vert du vinteren over?

: Denne filmen må du se. Den får deg til å utvide hjertet. Til å se "Den Minste". Den er rett og slett vond å se, grusom å høre. Det er forferdelig å ta del i Leas liv.

Kari: Bevar hjertet ditt, for livet går ut ifra det.
Kari: Utvid ditt hjerte, for evigheten går ut ifra det.

Jeg har alltid vært glad i kjoler.

(se min kjole)

Den første jeg husker, var en matroskjole. Med marineblått stoff og hvite kanter. Når jeg snurra rundt og rundt i 300 km/t (ja, det føltes så fort og kjapt) var det akkurat som om jeg letta, fordi skjørtet på kjolen ble som en fallskjerm.

(den er grønn som skogen)

Videre husker jeg den hvite- og rosastripete kjolen min. Med blondekrave. Når jeg i tillegg fikk på meg stråhatten, da følte jeg meg like vakker som prinsesse Diana. Minst.

(alt hva jeg eier, det er grønt som den)

Tante Bassa-kjolen. Åh. Den prikkete. Her var det ikke noe Sunniva, nei. Tante Bassa var min helt. Hvorfor den prikkete kjolen ble kalt det, aner jeg ikke. Men det var utrolig stas å gå med den!

(det er fordi jeg elsker alt det grønne)

Jeg husker min bestevenninne Anette (hun som jeg lekte "rømme fra heksa" med, og lagde biff av barken på trærne) -hun hadde besteforeldrene bosatt i samme gate som jeg. Oppe på loftet hos de (jeg får faktisk kriblinger i magen når jeg skriver dette. Viner for meg selv, omtrent) var det et skattelager uten like. Vi dro verden rundt der vi rota rundt i minnene til de to gamle. Og målet var det samme, alltid alltid; De nydelig kjolene fra Gran Canaria. En gul og en blå. Silke. Med volanger, blonder, store skjørt, puffermer og korsett i ryggen. Du kan TRO vi følte oss fine. Vi var to prinsesser som skulle på ball og danse hele natta.

(..og fordi en postmann er min venn!)

"De fleste kvinner velger kjoler med større omhu, enn de velger sine menn"
Coco Chanel.

Av og til gleder jeg meg voldsomt til jeg kommer hjem. Til det stedet hvor Han har pusla, ordna og stella i stand til meg. Til det rommet hvor Han har gjort sitt ytterste for at jeg skal trives. En hengekøye har han hengt opp, med sånne dritsterke skruer -sånn at jeg aldri er redd for å deise i bakken med et brak. Godt lys når jeg vil tegne, skrive eller male -og dimmelys når jeg skal høre på Eva Cassidy synge fra en cdspiller som ikke hakker. Han har ordna en seng med 2.30-dyne. Altså enda lenger enn de allerede så fantastiske 2.20-dynene. Vi leker ikke fullkomment. Kanskje har Han også fått ordna med masse markblomster i vinduskarmen (som forresten er så brei at man kan sitte i den og glo ut) som bare blir finere og finere for hvert minutt som går. På veggene har Han samlet opp masse fargerike, sterke og humørfylte portrettbilder. Fordi Han vet at jeg liker så godt det. Og gulvet! Gulvet, folkens, det skal alltid være passe varmt. Og glem for all del ikke kurven med troika og smash. Det er så godt å spise seint på kvelden, etter at man har har mala, tegna, sitti i hengekøya, redd opp senga, plukka markblomster, og skal sitte i vinduskarmen med en diiger, lilla pute i ryggen og bare glo ut. Hvem vet, kanskje jeg ser ut av mitt vindu og inn i ditt vindu? Håper det.

20-bussen er et kollektivtrafikk-tilbud som omtrent 4/5 av hovedstadens innbyggere benytter seg av. Altså fryktelig mange som kan observere Kari Eklund på dobbeltsetet ved siden av en fyr i 20,30-åra. Disse (4/5 av hovedstadens innbyggere) fikk se at hodet til Kari sakte men sikkert rulla nedover mot, allerede nevnte, sidemann. Det hele ble avsluttet med en våkne-opp-seanse som bar preg av en jente som tydelig våkna med et brak, og som gjorde sitt for å unnskylde seg og glo tilbake på mennesker (du vet, 4/5 av hovedstadens innbyggere) som gjorde sitt ytterste for ikke å le høyt.

"delvis frihet finnes ikke"

Nelson Mandela.

I admire the way you`re not afraid / what is it good for? / they told me to stay strong / -you got growing up to do / if I could open up my mouth / waiting for Neverland to arrive /

growing up.

Det er
ikke så
greit å
være
brilleslange...

...når det
er regn ute