Jeg har fått en bloggutfordring. Av typen "ey, gidder du bare å b-r-e-t-t-e ut livet ditt på en morsom og grei måte?", og har tenkt å ta den på strak arm. Ikke noen spisse albuer her, nei, bare en stk strak arm. Oppgaven er grei og fin den: Skriv ti ting om deg selv (LOVE it, selvutlevering = iLike), legg ut et bilde som samtidig er et av dine beste minner, et bilde som du ikke liker, og et bilde du (trommevirvelen bør vel komme inn omtrent nå) liker!

1) Jeg har gått på streetjazz. Dansing. En gang. Fytti, så flaut!

2) Jeg mimer fryktelig mye til musikken jeg hører. Med hårsprayen som mikrofon. (Børste som mikrofon? SÅ yesterday)


3) Har to små lilletær som ligger over nestemann i køen. Operasjonen funka ikke, og jeg er -21 år senere, like langt!

4) Hver natt har jeg den ene armen over dyna. Fun fact: Mamma prøvde på sykehuset (da var jeg EN dag) å legge armen min under dyna, men den skulle være over dyna. Nå, igjen 21 år seinere, våkner jeg alltid til en blåfrossen arm som trenger mye lys og varme om morgenen.

5) Er helt fantastisk surrete og distre.

6) Kan bli forferdelig, fryktelig sinna. På skolen hadde jeg lyst til å smelle en lærer i veggen og slå til a. Med til historien skal det sies at på slutten av året ELSKA jeg den læreren. Og gjør det fremdeles.

7) Trodde jeg var ferdig utviklet mentalt sett når jeg var nitten år, og at jeg var moden som bare jeg og Dronning Sonja kunne være. Jeg leeer nå snart tre år seinere, når jeg tenker at.. kanskje om 14 år -da er jeg ferdig utviklet!

8) Er veldig opptatt av Gud, veldig opptatt av Jesus. Veldig opptatt av Den Hellige Ånd. Og hvordan dette påvirker mitt liv her på jorda.

9) Har vært så solbrent at huden min var lilla. Sånn går det når man digger å bade i bassenget hele dagen, og solkremen får ligge i fred i sekken. I juli.

10) ELSKER Sørlandet, og er en skapsørlending. Jeg har lyst til å flytte dit så fort jeg kan.

Bildene kommer senere, fordi jeg sitter på en data som ikke har noen av mine bilder. Hvis dere sjønnåh! Men jeg gir dere denne smakebiten av et bilde, som kan kategoriseres som et bilde jeg liker!

LUK 1, 28:

Engelen kom inn til henne og sa: "Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg". Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:

Frykt ikke Maria! For du har funnet nåde hos Gud"

fått.
funnet.
i den rekkefølgen!

Det er en kjent sak at man skal reise seg for eldre og gravide, slik at de kan få plassen en sitter på.

Men.

Når er en person gammel "nok" til at jeg stiller det spørsmålet? Og er den dama gravid, eller er hu bare blitt litt oktober-tjukk?

Jeg gikk på en smell.

"Hei! Vil du ha plassen min??"

Neida, hu var 56 år og hadde bare ikke fått tid til å farge håret sitt. Skjønner. "Neimen, du holder deg... eh.. godt!"

Såå.
Har noen lyst
til å bidra økonomisk
på min tur til
Afrika? Jeg lover
postkort som belønning!

Hilsen ei som
henger litt etter
skjema, og som
ja... Du fatte, sant?

Jeg ser 71 Grader Nord på mandager. Og bortsett fra at vi får se norges vakreste eventyr fra alle krinker og kroker i landet vårt, spennende konkurranser, intense fjellturer, seiling, god stemning und so weiter - Så får vi se den sympatiske, snille, morsomme, joviale, ålreite:

Tarjei.

Ja. Jeg er avstandsforelska.
Og jaada, stusselig er det nok også.

Dear friend:

I wanna be the girl who makes your bad days better.

The one that makes you say:
"My life has changed since I met her"

Jeg mener det virkelig...

På plakater i kollektivtrafikken for tiden:

"Test deg selv! Er du en natteravn? Er du mellom 18 0g 80 år? Trives blant mennesker? Synes morsjon er greit? Har et positivt menneskesyn? Har det som kalles sunn fornuft? -fire eller fler JA? -da er du den perfekte natteravn!"

whookay...

Jeg er 21 år, liker meg med mennesker, bevegelse er fint, har et menneskesyn på topp -meeen. Jeg er TOTALT blotta for sunn fornuft. Likevel, jeg har fire JAer.

Så.

Kari Eklund -den perfekte natteravn!

Om å ha det godt.

Jeg har det godt for tiden. Så klart, fjorten milliarder ting kunne vært bedre og endret, men hvis jeg skal zoome helt ut -da ser jeg at livet er godt. Rett før jeg sovna her en kveld, så tenkte jeg at, jo, dette her er faktisk livet mitt. Disse dagene som kommer som en perle på en snor. Og når dagene blir fylt av overraskelsesfest for ei som har blitt kreftfri, med barn som lærer å gå rett foran nesa på deg, med bestevenninner som fyller dagene med godhet, med sms fra andre siden av landet som gjør at du smiler, med en familie som vil deg det beste, med en leilighet unna stress og bråk i byen, med høstfarger på gåturen hjem, med tilrettelegging av jobb, med glede om turer, med invitasjoner til middager og måltider -da må jeg si at jeg Gud gir meg små glimt av himmel.

Plutselig hadde jeg sitti på t-banen i over flere feminuttersbolker. Faktisk, 5 av disse bolkene. Og jeg hadde ikke fått med meg noenting. Hadde ikke tenkt noe, ikke gjort noe, ikke lest noe. Eller jo, jeg ble rimelig flau når jeg hadde stirra på et dødsforelska par -uten å vite det- og de vinka til meg. Da følte jeg sterkt for å sette meg over til et annet sete, sånn at de ikke så ansiktet mitt. Men utenom det -neh, tenkte ikke noe særlig. Vet ikke om det er positivt eller... merkelig?

to poster på en dag. FOR en innsats, Kari. Denne posten fortjener å være En God Nummer To. Ka GJER du meg?

ORD DELINGS FEIL. SLUTT MED DET!

Jeg jobber i barnehage, og har lagt merke til hvordan barn er. De er totalt avhengig av at jeg legger til rette for dem; Hvordan skal de ellers få i seg mat, lagt seg i rett tid og få skiftet bleie? Jeg mener, hadde det vært opp til dem -da hadde de jo bare surra rundt uten disse tingene. Men siden jeg ser lenger, og vet hva som er best for dem, så gjør jeg slik at de må gjøre disse tingene. Hvis ikke, ville resultatet blitt at de hadde liggi på gulvet og grini, vært sure, utsulta og overtrøtte. Jeg er jo ikke en av disse ungene, men jeg kjenner de bedre enn de kjenner seg selv. En annen veldig fin ting, er at de er impulsive. Uten en bekymring i verden, går de på med en naiv tro om at ting alltid vil ordne seg. De er frie, og lever ut sine personligheter til det fulle! Er de sure en dag, så er det ikke mye tvil om det. Smilene er også så ekte, at det gjør vondt i smilehullene. De er tillitsfulle til oss voksne, og stoler på at vi ordner opp.

Barn
Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: "Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket." Mat, 18.2

Stappfullt på t-banen. Vi står som sild i tønne. Tett i tett. Og jeg, jeg har makrell-i-tomat-ånde.

Jeg er allergisk mot prating når jeg vil ha det stille.

Illustrasjonseksempel:

"Man ser 71 grader nord, og folk begynner med "Sååå.. Hva gjør du i år da??"-samtalen. OG HOLDER DEN GÅENDE hele episoden ut. Lærere, felles bekjente, hvordan grave snøhule, morsomme triks man kan gjøre på longboard, shortboard og blablabla -samtaleemnene er utallige og flotte. Jeg kjente virkelig det helt inn til skjelettet, for å sitere Anniken fra 71, hvor sur og gretten jeg ble. Det er EN tv-serie jeg følger med på på fjernsynet, ikke ødelegg den ene halvannen timen. Så, ja, jeg vil kvalifisere dette til en allergi"

Så nå må jeg vel få tak i no medisin, siden dette med prating -når det egentlig skal være knyst- ser ut til å være noe som har kommet for å bli.

PS: Det aller, aller beste -er at jeg prater jo når (superduper)kjedelige Home And Away, sporten, eller Ut i naturen går på fjernsynet. Da går skravla mi om barnehagen, jenteting og "blablabla". Da er det plutselig en annen i hjørnet som får noe utslett nedover armene. "Jaja" tenker jeg da, det er jo bare et program på tven.

Leve enkelt.

Plutselig stod jeg der og sang lovsanger. Og jeg tenkte: "Gud, når jeg har deg -da har jeg i grunnen alt jeg trenger"
-Og jeg mente det! Oppriktig. Enkelt og greit et liv med og for Gud.

Smiilefjes.

Skal vi lage FEST??

Når man er så sur at man må le...

Jeg gir deg to situasjoner som er umulig å endre:

Situasjon 1)

Du (les: Jeg) våkner 09.27 på Nordstrand, og begynner på jobb i sentrum klokka 09.30. T-baneturen i seg selv tar 26 minutter. Gåtur til og fra stoppene tar tolv minutter, og husk å ta 20-bussen ett stopp oppover. Detvilsi at du er nesten en time etter skjema, og må jobbe det inn dagen etterpå. Nesten 9 timer på jobb. FINT.

Situasjon 2)

Du (les: Jeg) bestemmer deg for å gå (!) fra sentrum og opp til Nordstrand. Greit den første halvtimen, og den fjorten millioner meter lange oppoverbakken mot Ekeberg, men når du så begynner å surre deg bort på veier du ikke trodde fantes -og ingen buss- eller trikkestopp er å oppspore OG når du endelig, etter førti år i ørkenen, finner et busstopp, så er neste holdeplass Holmelia (idotiske SL-busser) -det er DA du bestemmer deg for å aldri mer være "impulsiv og eventyrlysten, og klar for å bli kjent med en ny bydel". Heldigvis har du (les: Jeg) bare spist en youghurt siden krigen, og magen skriiker etter oppmerksomhet.

Så da vet vi dette, folkens, at det funker ikke.
Kan ikke du (les: Jeg) lære av disse feilene?

Et stort forbilde innen blogging:
Heidi Alexandra!

Men nå orker jeg ikke å være så alvorlig lenger...

Hadet!

Å føle seg elsket.
Ubetinget.
Hvor fint er ikke det?
Ingen forventninger.
Ingen skuffelser.
Ingen betingelser.
Bare å være elsket.
Gir rom for å være seg selv.

Vi elsker...
... fordi Han elsket oss først.

Idag var en fin dag.

Det har vært en uke med litt av alt, og mye av litt. Dagene har gått i ett med både opp- og nedturer, og det har nesten ikke vært tid til å sette seg ned. Mamma kalte meg hyperstressa (med rette, ser jeg nå) og jeg ble sæbla fornærma. Idag har det i grunnen også gått i ett, men det har vært noen virkelig gode øyeblikk. Gud har minna meg på så mange fine ting. Mye har falt på plass. Jeg er velsignet med gode venner. Leiligheten er endelig klar for besøk. Det har forresten blitt en veldig fin leilighet. Med en fin samboer av en Sigrid. Hjerte. Maria Mi har også tatt mye plass denne uka, og det er godt helt inn til ryggmargen. For hu kjenner meg så godt at det er bare... bare å være seg selv. FANtastisk.

Imorgen er det søndag.

Da skal jeg ikke gjøre noenting. Lese, se litt film, smile, trekke frem ting Gud har lært meg, dagdrømme, legge planer, ta en telefon. Sånne velsignelser Han har gitt meg. Jeg skal være takknemlig for at Gud sendte Martha, Ole Tomas og Karina min vei -slik at min lørdag ble så fin. Og for at Maria lot Gud minne meg på ting, gjennom det hu sa på MUF. No more Martha, men Maria (Luk 10). Da blir mamma også fornøyd. Hehe. Roe det ned.

Fint!

Sofagris.

På en måte et positivt lada ord.
Men temmelig belasta på den andre måten.

Jeg velger meg den første forklaringen.
Fordi man slapper av i en sofa som bare.. eh, griser kan!

Kari = Sofagris!

-dvs, jeg er postitivt lada.