What a feeling!

Noe av det fineste jeg ser i slike omstendigheter som på bildet over,
det er disse som heseblesende løper til trikken. De gir ALT for å
rekke det. Med vesker, ransler, store jakker og røde kinn løper de.
Og så VENTER sjåføren på dem. Fint!
Med dette er likevel ikke det fineste. For øverst på pallen finner man
disse folka (du vet, de heseblesende) -for de ER så fine når de, med
verdens største,smil takker sjåføren for at han venta på dem.
Det smilet er noe av det fineste jeg ser, det!

Spørsmål: Skal jeg ta ett års permisjon fra sykepleien, for å dra rundt i verden?


Ellen Cathrine: åååå! Jeg er SÅ lett påvirkelig!!!! ikke SNAKK om det!!
Søstra: Ta permisjon! Bli verdenskjent.
Silje N: Neh. Tenkt å bli ferdig, eg.
Sigrid: Ja, jeg er med! Lett. Dette er jo min russetid.
Tove: Eg ska jo på praksis med studie. Men kom på besøg!
Mamma: Det synes e ikkje du ska. Bli ferdig med utdannelsen, og så kan du dra.
Marielle: det frister VELDIG! Men..

Kari: På en side er det lurt å bli ferdig med utdannelsen, ha den i boks -og så reise. På den andre siden: Jeg er 21. TJUEEN. Ikke akkurat 40! Har jo hele livet framfor meg, og trenger ikke haste for å bli ferdig med en utdannelse jeg har to år igjen av.
Jeg er også like motivert som Tor Hushovd er når varme og veps kommer mot han. Til sist ER jeg så reisesjuk. Jeg lider av reisefeber.

Sykle rundt i Australia, padle på en elv i Asia, hoppe i fallskjerm, bade på en kritthvit sand, bli solbrun og fin under en varm sol.


Oppleve verden!

AKSJON KOM-I-FORM-LITT-BRENNKVIKT!
...starta trått, seigt og tungt i dag. Nå er det bort med IFA-metoden (Ingen Fysisk Aktivitet)
og inn med bevegelse og glede.
Jeg holdt på å dævve av mangel på motivasjon og inspirasjon.
Men! Jeg SKAL ikke gi opp.

Hørt om eksamen i medikamentregning?

Der du må ha alt rett for å bestå?

Idag fikk Kari beskjed om at...

hu klarte det på første forsøk.

Deilig!

Jeg kjenner jeg gleder meg...
Til noe nytt.
Kan ikke sette fingeren på
hva
det er jeg gleder meg til,
men uansett hva det er
-det blir så fint!

Hva hadde skjedd om hun IKKE hadde et talent?

Publikum hadde fortsatt å plystre hånlig, kommentert, himla med øynene og ledd av henne.
Utrolig ekkel tanke.
- Vi må ha et talent, prestere, ha et visst utseende for å passe inn.

Det er dumt at jeg må skrive "heldigvis synger hu som en engel", for det burde ikke være sånn.

Jeg gir deg en Susan som vi ikke så med første øyekast: Hu er trofast i menigheten, stiller opp for andre, besøker dem som har det vanskelig.

Susan er ei grepa dame.

Ei dame som ble møtt av det jeg skrev i første setning, når hu gikk inn på scenen. Jeg tok meg selv i å tenke mitt om henne, uten at jeg har veksla så mye som et eneste ord med henne.

Jeg ER så lei av at vi hele tiden skal ha en humor som går på bekostning av andre. Sier du noe dumt, har du på deg noen rare klær, har du gjort noe feil -så er det garantert at det blir kommentert. Enten direkte til deg, eller bak ryggen din.

SLUTT å rakke ned på folk! SLUTT å dømme! SLUTT å hele tiden måtte trykke folk ned i gjørma.

START med å se alle de fantastiske menneskene der ute. Uslipte diamanter, som jeg kaller dem.

Hadde du syntes det hadde vært okå at folk kommenterte alt du gjorde feil?
-Nei, så da slutter vi å gjøre det. For det blir så ekkel stemning. I verste fall ender det opp med at vi ikke kan være oss selv. Og DET gidder ikke jeg bli med på!

Vær med å skape god stemning rundt deg, ringvirkningene er ubeskrivelig fine!

Tid for fest igjen?

Drit i at Blue kanskje ikke er tidenes gruppe vanligvis, men her har de gjort en ganske så kul sang enda så ganske så kulere. Og jeg HAR så lyst til å arrangere en sånn sommerfest på et tak. Med lykter, god musikk og fantastisk stemning. Så har du kontakter med et sånt tak - be disse kontaktene kontakte meg med en gang, så får vi kontakt med hverandre. FOR! En slik fest kan bli utrolig bra!

(ps: yard sale (som vi i den internasjonale klubben, Munchs gt. 9, kaller det) skal selge litt ting og tang 2. mai. Jeg selger:

- kjolene mine. Fytti. Mye fint. Korte, lange, florette, penkjoler, sommerkjoler.
- Veskene mine. Fytti, mye rart. Store, små, clutch, bager.
- Telefonbordet mitt. Fytt, det er FINT! Retro, med mørkt treverk og en sitteplass m/bord.
- Lampe. Fytti, DEN er merkelig den. Retro så det svir i øynene, likevel kul.
- gensere og topper. Fytti, det er litt kjedelige ting. Men det må til det også!
- Rammer. Fytti, jeg ELSKER jo rammer. Men det kan bli for mye også. Hvite og brune.
- Smykker. Fytti, her er det perler, gull, røkelse og myrra.
- Blomster. Fytti, de dør aldri disse falske blomstene fra ikea.

Såå. Jeg sier som Harald Eia: Fytti,fytti,fytti,fytti -dette blir BRA! særlig når det ikke er dyrt for deg å kjøpe heller.)

Practice, my friend, practice!

Jeg ELSKER å sykle.
Fort og snirklete og utfordrende.
Diggdiggdigg.
Derfor, kjære Oslo kommune:
TUSEN takk for bysyklene.
De er fine å ha i nedoverbakker.
Når det ikke er så mye nedover,
da tar jeg min egen sykkel.
Fin ordning det, gitt.

/We don't need a plan to make sense of time/We just let it go by by by/And I know just who I am/when I'm out on the road/I am the song inside your ears/I am the drive I am the show/ You're fight or you flee/or you choose to be free/Without any fear/or your chains to safety/

How many years must some people exist/

Before they're allowed to be free?/

The answer is blowing in the wind/

Just a fool to believe I have anything

she needs/she's like the wind/
I want to be in the warm hold of your loving mind/And to take your hand along the sand/Ah, but I may as well try and catch the wind/

jeg HAR så lyst!

Fant ut at jeg burde slette forrige bloggpost. Ikke like greit å brette ut alt på bloggen, og det kan fort bli litt rart hvis noen av hovedpersonene (i allerede nevnte bloggpost) skulle komme over denne (for tredje gang) bloggposten.

Men! Filmen.
Jeg vil dele min drøm med deg, kjære leser. Er nok inne i en periode der motivasjonen for å gå på sykepleien ikke når HELT de store høyder, og da er det godt å ha et mål å jobbe mot. (Hadde jeg ikke hatt denne hersens utdannelsen min, så hadde jeg dratt med EN gang. Men inntil da: jobbe, jobbe, jobbe for å spare meg opp mens jeg studerer -og så: Ce La Vie! (håper inderlig at det betyr hadet bra, eller no).

Jeg, utrolig mildt sagt, elsker dette programmet.
Makan! Det har virkelig alt: Musikk, dans, motorcross, v e r d e n s mest kjekke programleder (hilsen Kari 13,5 år), engasjerende dommere, amerikans stemningsmusikk til den store gullmedaljen og hele tiden en undertone som spiller på stemning og følelser. LOVE it.
Idag fikk jeg lov til å bli med på generalprøven til Showet med stor S for Superb! Kathrine Løsnesløkken, Ragnhild Lunden og jenta som, om mulig, elsker Sturla enda høyere enn meg: Elisabeth Berg Pedersen, var mine reisepartnere. (Forresten: Utrolig deilig de sekundene da jeg og Elisabethy skulle være å så naturlig når den berømte sjarmøren (Les. Sturla Berg Johansen) gikk forbi oss. En unik blanding av rødming, latter, gravalvorlige blikk og innestengt fnising ble resultatet når vi skulle være, jah, naturlige. Det BLE jo ikke bedre når han står der på scenen og lirer av seg den ene tørre vitsen etter den andre. For å si det sånn: Dansegutta fikk mye applaus av meg, Lydia også -og selvsagt fikk Popping Grandpa noen smil og klapp fra meg, MEN! Sturla var den som gjorde at hendene smalt sammen i noen bevegelser lignende heiajenters hurrarop på sidelinjen av basketballbanen.) Nå ble det en hel del skildringer av mitt liv i landet der vi avstandsforelskede bor, må derfor ta med hvor BRA disse deltakerene var. For de er jo (iallefall 70%, Sturla får 30%) av grunnen til at jeg avlyser avtaler på fredager, for å få sett dette. Jeg elsker dansinga til gutta "Quick". Fytti, får jo helt FRYSNINGER. Knallbra mooves, grooves & entusiasme. Trommegutten. Dansegutten. Pernille på 4 mnd (lIten overdrivelse) som danser til Hakuna Matata. Gutten fra Tønsberg med TIDENES mest femi stemme og parykkfyren. Atombombesikkert at disse henter frem smilet hos meg!
Men jo, jeg kan virkelig fortsette i det uendelige når det gjelder dette programmet. Oppsummerer derfor kort: Sturla & Quick: Jeg heier på dere!

Samtale, 15.04.09:

joda, jeg heter da Kari, går på sykepleien, bor ikke hos mamma og pappa, har egen leilighet, ja, stemmer det, og trives egentlig ganske godt på sykepleien. Om det er litt mye å gjøre? Til tider, så er det nok det, ja, men det går fint. Om jeg ser på Pradise Hotel? nei, du det får jeg ikke med meg. Og nei, er nok ikke så mye ute og fester heller, gitt. Ungkaren på TvNorge? Om han er kjekk? Nei, altså, jeg har ikke fått fulgt med på ungkaren heller denne høsten. Men, åja, jeg har nok sett den amerikanske versjonen tidligere. Så det, om jeg vil ha litt vann? ja, det hadde vært deilig. Hu bollywood-jenta fra paradise hotel? Nei, som sagt, jeg ser jo ikke på det. Hehehehe. Jaaada. Du har vel ikke et blad jeg kunne lest? Takk skal du ha. Åja, du fortsetter å stille teite spørsmål selv om jeg ikke har lyst til å prate så mye, kjære frisør? Jaja, det er vel sånn man må regne med, det.

Kari er blitt 21 år. 

Noen sier at det er en fin tid og at jeg må nyte det, andre sier at de aldri vil tilbake til tidlig voksenalder. 

Uansett, jeg er midt i denne tiden. Som go`-Britney sier: I´m not a girl, not yet a woman. 

(åjaaada, nå kan alle som synes det er morsomt si: Jamen, hva er du da?)

Men saken er at jeg ikke er ei lita jente lenger, heller ikke voksen enda. Det er blitt 17 år siden jeg arrangerte min første bursdag på egenhånd, og det er tolv år siden jeg hadde spiker-stafetten på en 14. april. Det er blitt 12 måneder siden jeg hadde en fantastisk feiring av et rundt tall. Til sist; Det er bare noen timer siden jeg hadde en av disse FANtastiske første sommerdagene.

Og det er ti år siden jeg satt på sengekanten og sa ja til å være kristen. Sånn på skikkelig, som jeg  sa. 

Den siste tiden har jeg tenkt masse på mitt liv som kristen, og gjennom 21 år har Gud virkelig forma meg. Han har virkelig røska tak i meg til tider, satt meg på plass og sagt ifra når jeg har driti på draget. Men! Han har også oppmuntret meg, gleda meg, inspirert meg og motivert meg. Særlig de siste fem årene har han hatt mye å si for min utvikling. 

Og det beste av alt? Det slutter ikke her.  Om ett år kommer jeg til å si at jeg har lært enda mer! Fantastisk. 

Som en sølvsmed gjør sitt arbeid: Han smelter på høy varme, men ikke mer enn sølvet tåler (som din dag er, skal din styrke være, 5 mos. 33) -og så former han det og tar ikke øynene fra sølvet. Når han så har smelta, forma -da gjenstår det bare å vente han på siste del av verket, som sier at hans jobb er gjort: Når han ser speilbildet av seg selv i sølvet. 

Nå ser vi i en speil, i en gåte.

Da skal vi se ansikt til ansikt.

Nå forstår jeg stykkevis.

Da skal jeg erkjenne fullt ut, 

slik Gud kjenner meg fullt ut.

(1. kor, 13)

Tenk at selveste

STEVIE WONDER

skrev denne sangen til meg i dag!

Gud elsker deg.
Punktum finale.
God påske!

Mulig jeg begår sosialt

selvmord nå...

MEN!

Jeg liker dette programmet.

Og vi har en NY favoritt.

Raphael Saadiq, folkens!

9-åring bak bestselger om sjekking.

Amerikanske Alec Greven (bildet) fra Colorado er 9-åringen som gir voksne menn sjekketips.

Det startet som en særoppgave på barneskolen og har utviklet seg til The New York Times-bestselgeren "Hvordan snakke med jenter". Alec observerte hvordan gutter oppførte seg mot jenter i skolegården og på lekeplassen.

-Jeg så hvordan de rotet det til for seg selv og hvilke feil de gjorde, sier han til BBC. Selv mener Alec at nøkkelen til kvinnens hjerte ligger i å vise interesse, og la henne stå for det meste av snakkingen.

9-åringen råder gutter til å holde seg unna de mest atteraktive jentene. -Vanlige jenter er best for de fleste. Husk at pene piker har et kaldt hjerte når det kommer til gutter, råder han.

(Notis fra Aftenposten)

ALT MAKTER JEG I HAM SOM GJØR MEG STERK. (fil 4,13)

Plutselig er det en stund siden vi skrev ned

"hvor er vi om 5 år"-lappene

og la dem i en boks, for så å gjemme den frem

til 5årsjubileet.

Fine jentene som var ferdig med skole,

og som holdt på å koke vekk i tjukke bunader en junidag i Sogn.