Hvor lenge kan jeg si: "klokka er jo egentlig 23.00 nå, siden vi stilte klokka."
Jeg mener, det er jo ingen REGLER for hvor lenge man ikke kan si dette.
Lenge leve oss som lever i fortiden!

FEST med stor F for fantastisk!

TIRSDAG 14. APRIL 2009.

Som kjent er dette årets første sommerdag. Det må jo FEIRES! Bort med slaps, snø, regn, tjukke sko, vinterjakke, skjerf, blålig hudtone og mørke morgen- og kveldstimer.

INN med lyse kvelder, brun hudtone, sommerkjoler, shorts, solbriller, kafeliv, volleyball i parken, grilling -you name it!

Vi feirer denne dagen så til de GRADER i Munchs gt 9: Det blir huskonsert! Folk kommer fra nord, sør, øst og vest for å bidra denne kvelden. Vi gjør om to etg med leilighet til et fantastisk sted å være med lykter i taket, gode puter å sitte i, noe å bite i, musikk, avslapping, latter, glede, en hengekøye i taket, og.. Og.. En smak av sommer!

Dagen feires på en TIRSDAG. Dagen før skole og alt drit begynner igjen, så dette blir en siste kveld med avslappende timer. Du er enda hjemme, sier du? For å si det MILDT; Jeg hadde heller dratt til Oslo en dag før tiden, rett og slett for ikke å gå glipp av tidenes fest!!

Ja, og så er det på en måte litt min bursdag, òg..! Du spør meg om hva jeg ønsker meg? At DU kommer og gjør denne kvelden FANtastisk!

Sees, gamle ørn!

Folkens!

Det har kommet snø.
Hva skal vi gjøre med det?
Tips?
I`ll give you some.
1) Du kan bruke hårføner og smelte bort snøen.
2) Måke vekk snøen, ta den oppi kjeler og koke bort det hvite.
3) Trampe på snøen, slik at det blir et tynt og hardt lag. Bedre enn 30 cm luftig lag.
4) Eller kanskje bare vente til solen kommer tilbake neste uke, og på egenhånd tar seg av dette med snøsmeltingen.
Jeg SER jo at det tar lang tid og er idiotisk, så vi går heller tilbake til delen der vi prater snøen vekk, tenker jeg!

Tenk at ingen har kommet på det før nå. Ja, bedre sent enn aldri!

Kari Eklund: Silje, du er voldsomt flink til å oppdatere bloggen!
Begge jentene ler godt, for Silje er verdens dårligste på å oppdatere blogg.
Silje Melau Pettersen: Ja, SA jeg ikke at den bloggen kom til å være dævv innen 15. april?
Kari Eklund: joja. Men det er ingen som kommenterer på bloggen min lenger.
Silje nikker, tydeligvis enig i kommentarer som uteblir fra publikum der ute, og later som om hun ikke legger merke til at Kari vrir samtalen "tilfeldigvis" over på sin egen bloggsituasjon.
Silje Melau Pettersen: Jeg gidder jo`ke å skrive for meg sjæl, heller, da.
Kari nikker enig, og er glad at en annen sa de ordene hun selv tenkte. Andre har nemlig ymta frempå at jeg er avhengig av kommentarer og at bloggen min er avhengig av tilbakemeldinger. Jaokay, stemmer kanskje bittelitt at det er veldig gøy med kommentarer, men som Silje sier: Jeg gidder jo`ke å skrive for meg sjæl, heller,da.

Forstått poenget i denne posten folkens?
Silje, DU bør forstå påinte` her, jaffal.

Stor, varm klem ifra Kari, som uten hemninger frir til deg, kjære leser, om kommentarer på det jeg skriver.

Paris Hilton: Jeg er en skuespiller. Hvordan skal jeg vite

hvordan man bruker en stekeovn?

Alfred Hitchcock: Skuespillere er noen naut.

Knut Hamsun: Men De har kanskje ikke sans for det komiske?

William Shakespeare: La oss få høre en hjertegripende replikk.

Henrik Ibsen: Den dame har ei sans for argumenter.

Halldis Moren Vesaas:Det hjelper alltid bra på forståinga når fordommene fell.

Amanda Cross:Selve poenget med sitater er at man kan ydmyke noen ved hjelp av andres ord.

Charles Augustin Sainte-Beuve:Velger en de rette sitatene, kan man finne igjen sine egne meninger hos en hvilken som helst forfatter.

Bjørnson valgte seg april, jeg velger meg Halldis Moren Vesaas.

Morsomt med disse som iallefall

ikke

skal bli lurt av denne

såkalte

varme vårsola, og som

pakker seg inn i alt som er

av varmelementer à la

boblejakker og skjerf.

Jeg er faktisk nærmeste nabo til en lysfontene.
-Slå den, du!
Den er også riktig så fin om kvelden.
Da kan man ligge inne i sirkelen
og se opp på denne fontenen som øser
ut lys til alle og enhver på
St. Olavs plass.
Finfint.
Bare å ta turen, så disker jeg opp med
teppe og kakao.
Da kan vi
(igjen, som Lena på Oslo S sier)
bare v æ r e.

Siste arbeidsdag i min praksisperiode. Syv uker er plutselig borte, og jeg har blitt merka både på godt og vondt. Jeg velger å ta frem det beste! Som for eksempel når ei av beboerne (som er fire ganger så liten som meg) plutselig sier at jeg er så nett der jeg sitter i hvite, store bukser krydra med en stor formløs turkis overdel. Jeg kan også trekke frem når jeg og en annen beboer ser spurten der Northug vinner. Vi holdt på å knekke fingrene, for vi holder hendene våre for hardt i ren ekstase. Et annet tilfelle som fikk meg til å smile, var når en tredje beboer plutselig ble med på dans i gangen -du skulle SETT smilet hans. Kanskje jeg skal nevne når vi omtrent hadde teatersport på verandaen, en dame og jeg, og vårt publikum var trær, snø og glitrende påskesol. Eller når min sekundærveileder og jeg småfnisende gikk rundt på jakt etter god stemning -lite visste vi at vi selv skulle være målet på jakten. Kanskje diktstundene til ei femte beboer seiler opp til å bli en perle av en favoritt; Dikt fra boken "Himmel og hav" hvor dikteren ikke har de aller beste skriveferdighetene, men som gjør at vi mimrer til sommer, sol og sørland sammen. Og! Når jeg, i følge hu herlige, må se å få klippet av meg disse tjafsete hårlendene -og heller få cutting -siste mote fra Paris, ja, kort ved ørene og enda kortere i nakken. Du vil kle det aldeles utmerket! ja, du kler jo alt! Tror muligens jeg drøyer den frisørtimen ørlitegranne. Noe jeg ikke skal drøye, er kafeturer i Bogstadveien med tidenes mest fargerike. Sammen skal vi spise nyyydelig salat og drikke kruttsterk kaffe. Stundene hvor jeg bare har fått lov til å være (som Lena fra Oslo S sier så fint) med beboerne har vært HELT fantastiske. Eldreomsorgen er noe fantastisk, folkens! Det har sine feil og hull, men de er virkelig i skyggen av positive sider: BEBOERE!
Det har jeg lært i løpet av syv uker.

Alltid har jeg Herren for øye;

han er ved min høyre side,

jeg skal aldri vakle.

Derfor er det glede

i mitt hjerte

og jubel i min sjel.

Salme 16, 8-9

Ønskeliste:

1) Blå 50 talls-kjole med hvite prikker.

2) Hvite pumps (minus sorte strømper).

Jammen godt at dette illustrasjonsbildet passa SÅ godt.

TUSEN takk til deg, kjære bussjåfør, som aldri dukka opp med 25-bussen idag.
TUSEN takk til deg, kjære taxisjåfør, som lot meg vente i omtrentlig 20 minutter før du kom.
TUSEN takk til deg -igjen- kjære taxi-sjåfør, som krevde 228 (!) kroner for en 10-minutters kjøretur.
TUSEN takk for tre flotte faktorer som VIRKELIG gjorde morgenen min til en smashing start på søndagen.
...og TUSEN takk selv, Kari, for at det var DU som ikke hadde sett ordentlig på rutetabellen -og finni ut at bussen ikke begynner å gå før klokka åtte søndag morgen. Og for at du klandrer en stakkars taxifjåfør som faktisk ikke hadde fått en bestilling, siden du aldri hadde ringt etter han.TUSEN, tusen takk Kari -du greide dette så fint dette på egenhånd.
Igjen: TUSEN takk!

Stemmer, det.

Jeg skal på førpremiere idag.

FyttiGRISEN som jeg gleder meg.

Det går an!

Jeg har vært i eldreomsorgen en stund nå, i feriene de siste tre årene og nå i praksis. Helsevesenet i Norge har store hull som forsøkes tettes, men som desverre bare gjør vondt verre. Lange køer, elendig boforhold, nedbemanning, uavklarte arbeidsrutiner, ufaglærte ansatte, mangel på hjelpemidler, språkbarrierer, utstyr som er ødelagt. Jeg kunne virkelig fortsatt lenge. Selvsagt går disse tingene utover de ansatte, men alle disse problemene rammer til slutt livskvaliteten til de eldre. Er slitte vegger, en defekt vask, og masseprodusert mat det beste et av verdens rikeste land har å by på?
Hvem sier at de som virkelig var med å bygge landet vårt, som har slitt for sitt fedreland, sin familie og sine landsmenn (det blir store ord nå, men det skulle bare mangle!), de som har spart opp penger til en god alderdom -har de sagt at dette er godt nok? Nei, de har høflig holdt det for seg selv hvordan situasjonen er for dem.
De er av generasjonen som tar til takke med det de får, fordi de har lært at ingenting er en selvfølge. Det alene er grunn nok til å legge oss i selen for å gi dem en verdig avslutning på livet. Se dem, ikke bare titte innom. Lytte, ikke bare høre på dem. Legge til rette for en livskvalitet de virkelig har gjort seg fortjent til. Det går an!
For, kjære alle som jobber i helsevesenet i Norge som har gitt opp kampen om økonominen, rutinene og hverdagen til både dere selv og beboerne; vend blikket mot Lotta Sykehjem i Danmark. Jeg siterer fra nrk.no, puls:

"Gjennomsnittlig levealder for sykehjemsbeboere i Danmark er ett år. På Lotte lever de i gjennomsnitt fire år.
- Det handler om å gjøre livet verdt å leve, sier Thyra Frank.
Holdninger, ikke penger.
Hvem har lyst til å leve lenge på et sted hvor du sitter i en stol og kjeder deg hele dagen, hvor du får vassen mat fra et storkjøkken kjørt i plastbøtter til middag og pleiere i hvite frakker drar på deg en bleie og putter deg til køys midt på ettermiddagen? - Når personalet føler at de er med og gir de gamle et verdig liv til siste slutt, så blir de ikke syke. Så enkelt er det, sier Thyra Frank.
- Dette handler holdninger, ikke om penger eller bemanning, mener Thyra Frank.
Eldreomsorgen har det vi trenger, det er bare det at vi har fokuset på helt feil sted. Fokuset må være at de gamle skal ha det godt, og at vi ikke skal by dem noe annet enn det vi ville budt oss selv. Da vil alt det andre komme av seg selv, mener hun.
0,8 mot normalt 15
Tallene fra Lotte tyder på at hun har sine ord i behold. På Lotte er sykefraværet blant de ansatte 0,8 prosent, mot 15 prosent som det vanlige ellers i Danmark."

Bildene jeg så fra sykehjemmet var blide eldre, fornøyde damer som fikk le, fantastiske gamle menn som spilte trekkspill til damer som lo av dem, demente som fikk være med på tur til Tenerife -fordi de fikk det godt der og da, mennesker som fikk deilig og fersk mat hver dag. De fikk det de ønsket seg -og mye, mye mer til.
OG DE HAR SAMME ØKONOMI SOM ALLE ANDRE SYKEHJEM I DANMARK.
Så ikke gi opp kampen for de eldre. DE fortjener det.

Tror du ikke det går an? Da skal vi snakkes om 50-60 år. Da skal du selv sitte og tenke at, jo, det går an -hvorfor gjør de ikke noe?

Det er noe magisk når man opplever varmende sol en dag i mars. Når veiene faktisk har flekker som er HELT bare. Når man kan gå tøysko og alt er bare fryd og gammen. Igår var en slik dag. Deilig! Men, himmel og hav, jeg skal da ikke klage over snø så slapsete som en to timer gammel softis, sludd like tett som lappene ligger i klagemuren, skyer så grå som kun Hufsa klarer slå -og deilig, deilig DEILIG våte sko. Jeg skal ikke klage når jeg får oppleve naturen slik, når den er på sitt aller beste. Jeg er takknemlig for at jeg får bo i vinter-Norge og oppleve dette. Hvem VIL bo steder der det er sol, strand og FANtastisk badetemperatur nå? Ikke jeg iallefall.

SYKEPLEIESTUDIET. (ehm -Først og fremst, sist men ikke minst: Silje, går det greit at jeg låner bildet ditt her på bloggen min?)(håper det!) Det er ikke like kult å være i

praksis alltid. Særlig når man får beskjed om å ha en seinvakt når man egentlig skulle ha fri (les: Studiedag. Eller blir det Les: Fri. Ikke vet jeg. Borte ifra jobben, iallefall). DA! Da er det ekstra fantastisk å få denne meldingen klokka 17.10 fra John:"Send melding når du er 15 min fra hjemme, så skal jeg steke en biff til en litt sliten Kari, som sammen med salat og poteter skal få tidenes kvelds". Det er heelt okå å bo i M9!

Det er snart vår, folkens.

Hold ut!

Prøv heller å gå inn i skapet, kom ut på andre siden

-og finn Aslan som vil hjelpe deg med å finne rett fil av veien

tilbake til lyktestolpen.

Vær så snill.

Du skuffer mange pikehjerter der ute.

Så sees vi utenfor skapet om en liten stund, Sturla!

Til den gangen jeg holdt på å dø av latter (bokstavelig talt. Mangel på oksygen) på grunn av en Americas Funniest Homevideos-medley, eller den gangen jeg satt i senga på Gran Canaria og lo av i n ge n t i n g i tre kvarter, jeg må også nevne Ichtys når vi mimra tilbake til barndommen, kanskje det må nevnes den gangen jeg absolutt ikke måtte le og det endte med at jeg gjorde alt annet på besøk hos hu gamle, eller hva med russetid og altfor mye sukker som gjorde at humøret steg betraktelig? Til disse stundene vil jeg si tusen takk, jeg. Fine lykkeøyeblikk som betyr masse for ei fjasete som jeg.

Fine pauser i alt det alvorlige.

Kari har masse tanker og spørsmål og lureringer og undringer, der hun og Solveig sitter på Baker Hansen. Plenty av dem, faktisk.
Solveig har bare et kort og greit og fint svar:
"Du begynner å bli voksen, Kari".
Sannelig. Godt mulig frøken Paulsen har rett.
Ekstra søt var hun når hun tipsa meg om å skrive dette sitatet på bloggen min. Aller søtest var hun når hun til slutt plumpa ut med at, jo, hu var ei gla`kristen jente -og at dét kunne jeg også skrive på tingtartid.blogspot.com.
Sånne som Solveig gjør at jeg smiler.

.

Jeg skulle ha en bittepitteliten hvilepause

som bare skulle vare i noen sekunder.

Toppen fire minutter.

Skulle jo bare lukke øynene ørlitegranne.

Den ble en veldig lang stund,

noe min trikketur også ble.

Heldigvis

reagerte jeg med å

BRÅvåkne (du vet, med et rykk. Akkurat som om man

er på vei til å tryne ned en trapp) og reise meg opp og gå

mot døra (i en

fantastisk form for hurtighet)

-for så å finne ut at det omtrent var 10 minutter

til neste trikkestopp.

For å si det mildt:

det var noen lange

minutter med småhumring på min bekostning.

(jeg for min del håpa inderlig at jeg ikke hadde

lent meg mot sidemannen, sikla eller snakka i søvne)
Når jeg så kommer ut av trikken igjen,

velger jeg å synge "Hey Jude" så høyt at en

småforfjamset fyr måtte snu seg og si

"eh.. Ja.. Hei til deg og!"

På tide å våkne, Kari.

Følelsen av å bli tatt av vinden av og til?

Ro ned situasjonen, og finn frem gode venner

og lag heller gode minner. Lover deg

-det ER så jättefint!

Jeg HAR virkelig tidenes flotteste venninner i livet mitt.

Eline, Elisabeth Berg Pedersen, Maria og Elisabeth Eide

er siste nytt i minneboka mi over gode lykkeøyeblikk!

Og så er det deg og jeg som skal ha neste lykkeøyeblikk!

(sånn at ingen føler seg utenfor)

Hun er pen langt ifra,
men lang ifra pen.